– I dag er dagen jeg skal drepe deg, sa hun. En fremmed dame jeg aldri har sett før. - Hvorfor, spurte jeg forfjamset. - Fordi du er feit vel

På fredag ettermiddag da jeg sto i Storgata og venta på trikken hjem, ble jeg angrepet. Truet på livet. Igjen! I dag er dagen da jeg skal drepe deg, sa hun, en fremmed dame jeg aldri før har sett.

— Jeg skal banke deg opp og drepe deg, ropte hun.

— Hvorfor, spurte jeg forfjamset.

— Fordi du er feit vel, svarte hun mens hun klamret seg til flaska hun holdt i armen og som hun tilsynelatende vurderte å bruke som våpen.

Faren til Martin var voldelig. – Jeg opplevde aldri en jul uten fyll

Jeg gjorde kroppen klar til å motta slagene som kanskje ville komme, men så kom trikken før de falt. Og hun gikk inn.

Jeg ble stående tilbake. Å vente på neste trikk syntes mye mer fornuftig enn å følge etter henne inn i denne. Jeg er feit. Jeg kan vente meg. Det er ikke første gang.

Han spyttet hatsk etter meg

Noen uker før hadde jeg våget meg inn på Backstube i det samme området. Og jeg satt der og spiste. Også feite folk trenger mat. Utenfor stod en mann og stirra stygt på meg. Da blikkene våre møttes, så spytta han hatsk på vinduet. Mot meg. Jeg er feit, og jeg spiste. Så han syntes at jeg fortjente det. Mer skal det ikke til.

Jeg er feit. Og av og til spiser jeg også på McDonalds, oftere enn du tror, spiser jeg salat, men av og til spiser jeg burger på McDonalds. Jeg også. Og jeg gjør det selv om du stirrer hatsk på meg. Selv om du hvisker. Selv om du sier med hele deg at jeg er ekkel og må ta meg sammen.

Jeg er feit. Jeg ser blikkene dine på trikken. Jeg tar plass. Jeg sier ikke unnskyld lenger. Unnskyld for at jeg eksisterer. Unnskyld fordi jeg er feit. Unnskyld for at jeg er. For at setet ved siden av meg er trangt.

Spiser kake

Noen ganger går jeg på kafé. Møter venner. Drikker kaffe. Våger å kjøpe et kakestykke. Jeg også. Akkurat slik som de andre. Selv om jeg er feit. Hva er det i deg som gjør at du tror du har rett til å kommentere min kake? Min kropp? Min eksistens? Hva er det i deg som gjør at du reagerer? På meg? På at jeg er?

Jeg kommenterer ikke deg. Jeg sender ikke deg hatske blikk. Og jeg gir ikke deg uoppfordrede og upassende livsstilsråd. Og om du ikke visste det, dine kommentarer hjelper meg ikke. Det er ikke dine blikk som vil få meg til å løse koden og endelig få meg til å gå ned i vekt.

Kompleks overspisingslidelse, en diagnose

Jeg har en overspisningslidelse. Den trigges av dine blikk. Din fordømmelse får meg til å spise raskere. Til å skamme meg dypt inn i sjela for at jeg er feit. Ja, jeg har skyld selv for det jeg velger å putte i munnen. Men det er ikke din rett eller plikt å formidle det til meg. For tro meg jeg vet det veeeeeldig godt selv.

Og likevel kan jeg ikke endre det. Selv om jeg vet. Overvekt er komplekst. Det er ikke så enkelt som kalorier og aktivitet. Et regnestykke med pluss og minus og erlik med 2 streker under svaret. Moderne forskning viser at overvekt handler om hormoner, om bakterieflora, om genetikk. Om arv og om miljø.

Det handler ikke bare om mat og om aktivitet. Det er det som gjør kampen mot kiloene til en kamp det er nesten umulig å vinne. Om du går ned i vekt, så vil faktisk kroppen din gjøre alt som er i dens makt for å få den til å gå opp igjen de kiloene jeg greide å kjempe bort. Med sult, svette og tårer. Og det kommer i tillegg til de psykologiske årsakene bak overvekten.

Et resultat av traumer

Hos meg handler de psykologiske årsakene om sårene etter år med mobbing. Mat ble min trøst som barn. Mat fylte de emosjonelle hullene etter mobbingen som ingen tok tak i. Og da jeg i 2011 tok gastric bypass operasjon for å lure de fysiske mekanismene som opprettholdt overvekten, så var det de psykologiske årsakene som gjorde at jeg ikke kunne opprettholde den nye lave vekten jeg fikk etter operasjonen.

Jeg måtte også ta tak i alle de sårene årene med mobbing hadde etterlatt seg i meg. Uten dem trengte jeg overvekten min. Den beskyttet meg. Traumet ved å senere ikke bare bli forlatt av min ektemann, men også miste mitt eneste barn, min sønn Pierre, rett etterpå, gjorde også min overspisingslidelse verre. Det var mye smerte som skulle glemmes. Gjemmes bort under nummenheten overspising gir.

Dine hatske blikk hjelper ikke

Tror du fremdeles at dine hatske blikk, dine kommentarer, dine velmente råd hjelper meg? Bedre enn leger? Bedre enn helsevesenet vårt? De som kan overvekt og som vet at overvekt først og fremst er en kompleks problematikk? Eller liker du bare å plage meg? Få meg til å føle meg verre enn det jeg allerede gjør? Tror du virkelig at du kan si noe slemmere til meg enn det jeg allerede har sagt til meg selv?

Om du vil gjøre noe for å bekjempe overvekt, vis oss at vi overvektige har en plass her i samfunnet. Vis oss at vi er velkommen, akseptert. Som den vi er. Med fettet vårt. Som de menneskene vi er. Vi er ikke bare fett. Vi er komplekse mennesker.

Rop på myndighetene

Og om du absolutt vil rope noe til noen, rop på myndighetene. Rop på dem og spør dem hvorfor det er sånn her i landet vårt at man må ha god råd for å kunne spise sunn mat? Hvorfor er den usunne maten billig og den sunne maten dyr? Hvorfor er sunn mat et luksusgode?

Om du skal rope noe, rop og krev at vårt ellers gode helsevesen bygger ut en offentlig tilgjengelig behandling for overspisingslidelse. Et tilbud som er privat og som jeg selv må betale dyrt for og som på grunn av Covid i tillegg også kun eksisterer på Zoom, er ikke hjelp nok.

Vi har en alvorlig og reell lidelse. Vi kan ikke bare ta oss sammen, og vi fortjener helsehjelp, ikke hets, trusler og hat. Om du absolutt må rope noe når du ser oss. Rop det! Rop det!