DEBATT
– Systemet må tåle å se seg selv i speilet og spørre om det leverer det barna og familiene deres trenger, mener Daniel Paul Østlien Getz.
Foto: Privat
– Jeg etterlyser en ærlig debatt om kvaliteten, varigheten og kompetansen i behandlingen av barn med autisme og ADHD
Reisen med barnet vårt har vært lang, og håpet var derfor stort da vi endelig fikk plass ved det som ble presentert som det fremste, spesialiserte tilbudet for barn som henne, Enhet B ved Ullevål universitetssykehus.
Bli varslet om siste nytt i VårtOslo-appen: Last ned for iPhone her og Android her!
Som far til en datter med nevroutviklingsforstyrrelser
(autisme/ADHD) har familien vår navigert i hjelpeapparatet i flere år. Vi har
mottatt ulike former for veiledning siden hun var fem år og gikk i barnehagen.
Reisen har vært lang, og håpet var derfor stort da vi
endelig fikk plass ved det som ble presentert som det fremste, spesialiserte
tilbudet for barn som henne, Enhet B ved Ullevål universitetssykehus – et
tilbud som skulle besitte kunnskap den lokale barne- og ungdomspsykiatriske
poliklinikken (BUP) ikke hadde.
Ventetiden var på flere måneder. Forventningene var høye. Vi
så for oss et vendepunkt, et sted med verktøyene som kunne hjelpe datteren vår
til bedre fungering og utvikling.
Derfor har møtet med dette høyspesialiserte tilbudet vært
preget av overraskelse og en voksende bekymring.
Dypt problematisk
Er barnet for sykt for behandlingen? Det første som møtte
oss, var signaler om at datteren vår kanskje var «for syk» for å motta
behandlingen. Vår datter er åtte år gammel. Hun har gått glipp av hele tredje
klasse på skolen. Hun har ingen tid å miste.
Tanken på at et barn kan være for utfordrende for et tilbud
som nettopp er ment for de med komplekse behov, er dypt problematisk. Skal de
barna som trenger hjelpen aller mest, risikere å falle utenfor fordi systemet
ikke er rigget for dem?
Fire måneder – et blaff i et livsløp
Det neste vi reagerte på, var rammen for behandlingsløpet:
fire måneder, uten mulighet for forlengelse. Enhver som har kjennskap til
nevroutviklingsforstyrrelser vet at endring og utvikling tar tid. Det krever
tålmodighet, tilpasning og langsiktighet.
Jeg jobber selv innen rusomsorgen, et felt hvor
behandlingsløp ofte strekker seg over betydelig lengre tid – nettopp fordi man
anerkjenner at dyptgripende endringer er tidkrevende prosesser.
Hvorfor gjelder ikke den samme forståelsen for barn med
livslange utfordringer som autisme og ADHD? Fire måneder fremstår som et kort
blaff i et løp som krever maratonperspektiv.
Det mest skuffende
Hvor ble det av spisskompetansen? Det siste, og kanskje mest
skuffende, er innholdet i behandlingen så langt. Intervensjonene og
tilnærmingene vi har møtt, bærer sterkt preg av å være de samme som vi allerede
hadde prøvd ved den lokale BUPen. Den samme BUPen som henviste oss videre med
begrunnelsen at de manglet verktøyene for å skape nødvendig bedring.
Når det høyspesialiserte tilbudet i praksis tilbyr det samme
som den lokale instansen, må vi spørre: Hvor er den spisskompetansen vi ble
lovet og ventet så lenge på? Hva er merverdien som skulle rettferdiggjøre
henvisningen og den lange ventetiden?
Må tåle kritiske spørsmål
Vår erfaring reiser flere kritiske spørsmål: Er dette et
enkelttilfelle, eller er det et symptom på et system som ikke fullt ut forstår
eller er tilstrekkelig rustet til å møte kompleksiteten ved
nevroutviklingsforstyrrelser?
Er de spesialiserte tilbudene virkelig så spesialiserte som
de gir seg ut for? Og er tidsrammene som settes, basert på barnas behov eller
på systemets begrensninger?
Vi etterlyser en ærlig debatt om kvaliteten, varigheten og
kompetansen i behandlingstilbudene for barn med nevroutviklingsforstyrrelser.
Våre barn fortjener forutsigbare, langvarige og faktisk
spesialiserte tjenester som kan gi dem reelle muligheter for utvikling og
mestring. Fire måneder og gamle metoder er ikke nok. Systemet må tåle å se seg
selv i speilet og spørre om det leverer det barna og familiene deres trenger.