Jeg har skrevet en kjærlighetserklæring til Grønland før.
Det er fordi jeg elsker det. Mangfoldet og alle folka her. Men det jeg og vi
som bor her ikke elsker, er lovløsheten. Det er dette jeg skal skrive om i dag.
Grønland er for meg et symptom på alt det som ikke fungerer
som det skal her i landet. Det er som jeg tenker at hvis jeg gir opp Grønland,
gir jeg opp det Norge jeg vil ha for mine barn.
Skriveprosjektet mitt blir stadig avbrutt av aktivisme.
Ansvarlighet for nabolaget. For sameiet. For barna. For de som bor her.
Breigata bomiljøforening. Grønland beboerforening. Rusken aksjonen. Styremøter
i Sameiet Breigata. Ad hoc nabomøter. E-poster og møter med Plan og bygg, bymiljøetaten. Journalister som vil prate.
Da forsvinner doplangerne
Jeg ble intervjuet denne uka. Vi møttes ved Olafiagangen.
Den blonde journalisten og jeg. Hun satt med en blå kåpe, presseskiltet rundt
halsen. Solbrillene på hodet, rett foran Posten og den store plassen som ikke
blir brukt til annet en varelevering og dopsalg.
Det var samme stedet jeg møtte en kollega av henne, for ikke
så lenge siden. Da vi snakket om trafikken som er helt kaotisk her på Grønland.
Olafiagangen er det stedet kommunen finner ressurser til når
de setter opp en midlertidig greie som ingen som bor her på Grønland får med
seg før det er stengt igjen. Noen ramper som barna kan sykle og sparke på. En
midlertidig skøytebane. En bu til utlån av utstyr. En liten nabolagsfestival
med ansiktsmaling og hoppeslott.
Når det er aktivitet, barnas dag, eller konsert forsvinner
doplangerne for en stakket stund. Men det er som å bygge veier i kvikksand. Det
holder ikke med en blomsterkasse snekret av noen ungdommer for å stoppe
langerne, eller de store trailerne og næringsinteressene her på Grønland.
«Tiltakene, eller prosjektene», forsvinner like fort som de
kom opp. Millionene renner ut i sanden. Nok et tiltak som ikke fungerer. Sånn
kan politikere forsvare at ingenting fungerer her på Grønland. Ikke noe vits i
å investere her. Det er penger ut av vinduet.
Pappen vokser
Jeg kom tassende forbi søpla og grønnsaksjappa i Lakkegata
da jeg skulle møte denne journalisten. Folk fra hele verden står krumbøyd over
grønnsakene. Lukter, klemmer, putter i transparente plastposer som et og annet
vindkast bringer videre bortover asfalten og inn i bakgården vår.
De handlende triller handlebagene etter seg. Steller seg
pent i kø. Noen andre mørkhudede tar et kostesett og prøver å feie slitte,
halvt knuste druer, noen salatblader, kanskje en kvart kvast med bladpersille
vekk fra asfalten og inn i en provisorisk satt opp søppelkasse med hjul på.a
Pappen vokser opp etter veggen, og de store lastebilene med
varer leverer døgnet rundt.
Plukker søppel etter næringsdrivende
Dagen før hadde jeg sammen med frivillighetssentralen,
barnehagen og beboerne både på eldresenteret og her i Breigata organisert
dugnad. Rusken stilte med utstyr, og barna tok stolt på seg sine gule capser.
Rusken-aksjonen hvor barnehagebarn og beboere med høyest
grad av trangboddhet og store sosiale utfordringer plukker søpla opp etter de
næringsdrivende. Fordi kommunen har tillatt satt opp søppelskur, uten
søppeltømmingsavtale. Fordi kommunen har latt næringen vokse, vokse og vokse,
uten å regulere eller kontrollere hvordan det ser ut på bakkeplan for de som
bor her.
Litt lengre frem leveres det kjøttstykker, grønnsaker og øl
om hverandre. De kaster søpla i noe som ser ut som en ballbinge i metall. Alt
flyr bare ut i bakgården vår eller i gata når det kastes der. Det står en palle
med løk midt på gata. Barna plukker og plukker. Vi også. Er det sånn det skal
være?
Det mobiliseres
Det mobiliseres kraftig i disse dager for å beholde
grønnsakssjappa på Grønland. Den som har vært i konflikt med naboene siden for
alltid. Det er trafikk, bråk, søppel og rotteproblem som er resultatet av at de
skal drive på gata. Det er samme eierinteresser. Noen av gårdeierne er de
samme.
Vi som bor her har ikke sjans. Næringsinteressene blir
representert av Stian Berger Røsland, tidligere byrådsleder fra Høyre. De tar sameiene
som prøver å ha orden på tingene inn til Forliksrådet. Heldigvis tapte de nå
sist.
Ligger så langt etter
Jeg skjønner hvorfor Arbeidstilsynet, politiet og skatt ikke
orker å blande seg. Det er ressurskrevende. De må skaffe tolk for å få tak i de
ekte historiene. De må få tak i og snakke med de som ikke lenger jobber der.
De må skjønne seg på selskapsstrukturene. Hvem har
økonomiske interesser her? Hvor flyter pengestrømmen? Er bokholderiet i orden
hvis man graver litt mer enn bare i overflaten? De har ikke tid. De er opptatt
med andre ting, som havner i media.
Hvem skal snakke disse arbeidernes sak? De er ikke
organiserte en gang? De jobber fortsatt tillitsbasert, kontrollorganene våre.
De ligger så langt, så langt etter. De tar det de får levert ut, for god fisk.
Men en kollega av meg i LO juridisk hadde en dom mot den grønnsakssjappa for
noen år tilbake. Det er ikke grunn til å tro at de som jobber der nå har noen
særlig bedre arbeidsvilkår.
Når noen interesser vinner, er det andre som taper. Her på
Grønland vinner lovlig og ulovlig, og grå næring over barnas og innbyggernes
interesser.
Hvem orker å grave?
Politikerne hiver seg på, øst og vest. «Vi støtter mangfold
på Grønland». Politikerne kappes om å «redde» grønnsaksjappa som har skapt
trøbbel i nabolaget i årevis. De gjør ikke som Asiamaten eller Meny, som legger
søpla i egne lokaler. Som følger reglene og rydder opp etter seg
Nei, de skaper rotte- og skadedyrsproblemer som sameiene
rundt betaler for i dyre dommer. Digg å forsøple uten å måtte ta regningen,
ikke sant? Kjempelurt. Kommunen har til og med leid ut grunnen langs fasaden
får jeg høre.
Jeg søker opp på Proff. Omsetningen har økt, men likevel er
soliditeten, likviditeten og lønnsomheten «ikke tilfredsstillende». Det er noe
muffens her. Men hvem orker å grave i dette?
Og hvem har råd til å la et så stort bygg som Goethe
instituttet stå tomt i mange år? Jo, Oslo Eiendomssenter. Som eier halve
Grønland, og som tar null samfunnsansvar, ut fra det jeg kan se.
Ble truet på livet
Jeg fikk tips fra en Grønland-beboer. Om at de som drev i
smalgangen før ble kastet ut av landet. De hadde ikke lovlig opphold. Flere
naboer har tipset anonymt. For noen år siden ble en av de truet på livet, sier
hun til meg. Hun tør ikke skrive under med fullt navn. Det er også en del av
historien.
Jeg har fått enda et tips. Av en tidligere bybetjent som
sier at mange av de som jobber der ikke tør å gå på Grønland. De velger seg
andre ruter, så de slipper å havne i krangel og trøbbel og unngår trusler fra
sinte folk, som kan bli voldelige. Litt for mange har opplevd dette. Så da går
de heller utenom.
Det er som om hele samfunnet går utenom. Næringen bruker det
i argumentasjonen sin til og med. Her har det vært så dritt i alle år, så da er
vel befolkningen vant til det. Ikke noe vits å endre på, liksom.
Skjer ikke mye med kriminaliteten
De bruker til og med masse penger på å stenge gata Grønland.
Så næringa skal få tjene enda mer penger, på de som ikke bor her. Så de kan øke
trafikken i gatene der folk her faktisk bor. Så barnas skolevei skal bli enda
litt mer kaotisk. Så veien til moskeen og botanisk hage blir fylt opp med
lastebiler, trailere og tutende taxisjåfører.
Den tidligere justisministeren kom på besøk her en gang. Har
ikke skjedd så mye med kriminaliteten etter det. Jeg kjenner folk som jobber i
politiet. De prioriterer ikke å ta doplangere på Grønland. Ingen gidder det.
Arbeidslivskriminaliteten her gidder de heller ikke å ta. Det er for
ressurskrevende. Utnyttelsen av sårbare migranter – de kan vi lukke øynene våre
for. De skal jo ikke være her likevel.
Grønland 4 og 14. Ingen gidder å se sakene i sammenheng.
Plan og bygg har ikke ressursene til å se det samlet. Ingen andre heller. De
ser hver butikk og hver dritt for seg.
Drives ulovlig hver dag
Kommunen skriver på byråkratisk dette til en av
grønnsakssjappene her:
«Ulovlige tiltak
Vi minner om at arbeidene ikke kan startes, og at lokalet
ikke kan tas i bruk før nødvendige tillatelser foreligger.»
Sånt kan man finne ut av via saksinnsyn. Like fullt driftes
det ulovlig hver dag. Men sanksjoner mot ulovligheter? Hvem driver med sånt?
Ingen.
Så befolkningen her får vel bare leve med det da, at søpla og
dopet flyter. At ingen tar ansvar. At alle skylder på alle. Mens tilliten til
myndigheten faller for hver dugnad som holdes. Kan man egentlig holde på
samholdet, kan man fortsette å si fra når ingen hører etter? Skal man egentlig
det? Orker man det?
