Vi kom oss gjennom dagen og blo’slitet

– Faen, stønna Svenna, mens vi stakk huene på utsida av henger’n, som slingra seg forbi Legevakta og Gassverket. Hva i helvete har vi begitt oss ut på nå a, tenkte jeg mens jeg forsøkte å fyre opp en sigg i sidevinden som slo innover henger’n da vi kryssa Hausmannsgate.

På Stortorvet var allerede morrafuglene med grønne fingre i ferd med å rigge opp torgbodene sine, som lukta liljekonvall og blomsterløk da vi strøyk forbi.

Klokka var ikke sju en gang, men allerede nå sto røyken stinn i det gamle ærverdige lokalet med gullbelagte takdekorasjoner, søyler og ornamenter fra 1830-tallet. – Det er noe riv ruskende gæærnt med detta bildet, tenkte jeg.

Dagsjobb på brygga

Det var Svenna som hadde fått den lyse idéen kvelden før at vi skulle ta oss dagsjobb på brygga.

– Penger cash kontant på labben, sa han kjekt. Og nå sto vi der; i døråpninga til den store salen i Gamle Logen, som var omgjort til en rødsprengt arbeiderbastion for Oslo Laste- og Losseforening med respatexbord, rørstoler og hardbarka gutter i blått med sixpence, brunsvidde, furete tryner som avspeila røffe og harde liv.

– Quisling, hviska jeg til Svenna. Han stirra uforstående på meg mens vi fikk tildelt en båt ved Langkaia.

Tømte Gamle Logen for verdifulle lysekroner

– Det var her inne han fikk dødsdommen sin, fortsatte jeg, for det hadde jeg nylig lest. Hadde jeg gjort som fru Hagen sa og «lest mer», hadde jeg fått vite at nazi-kompisene hans hadde robba og tømt Gamle Logen for verdifulle lysekroner og andre kulturskatter før de slukka lyset og stakk i 1945.

Den som øker sin kunnskap, øker sin smerte, står det visstnok ett eller annet sted i Bibelen, noe vi til gagns skulle få erfare i løpet av de neste timene.

– Nei, faen... takke meg til Gartnerhallen eller Polet... detta ækk’e no for oss, Terje, stønna Svenna da han kom krabbende opp fra det glovarme lasterommet i spisepausen.

Tove Mette kosta penger

– Kanskje vi bare skal fordufte? Men så spratt hue hans over på Tove Mette, berta fra Sandaker han dreiv å pesa etter, og hu kosta penger – et pes han var dømt til å tape, men det visste’n heldigvis ikke akkurat nå, der vi sto og telte grunker på Grev Wedels plass, men det er en helt annen historie.

Uansett – vi kom oss gjennom dagen og blo’slitet med nye kroner i lomma og en arbeidserfaring rikere.

Les flere av Terje Børjessons asfaltepistler.