Desembertanker før jul

Dette ækk’e for pyser, tenkte jeg mens jeg kava meg motstrøms ut av Storosenteret. Handleposen deisa rundt i den tette stimen av mer eller mindre desperate juleshoppere med innbitte, stressa juleblikk mens Jingle Bells raste rundt i hue mitt som et ondsinna mantra fra lydanlegget.

Jeg hoppa av 11-ern på Olaf Ryes plass og bestilte et stort pappbeger «Latte to go», det er norsk for å ta med kaffekoppen ut, på Kaffebrenneriet. Mens jeg venter på at kaffemaskinen har pesa og bobla seg ferdig, slenger jeg et blikk rundt i lokalet.

– Ha’ru huska på... Nei vent litt, jeg må bare krysse av på lista... Faen, tenker jeg, mens jeg rusler nedover gangveien med latte-koppen som varmer godt i hånda. Om bare noen få timer sitter vi utpumpa og mette mens det rasler og knaser i julepapir med kaffe og et par glass julelikør og Carl-Bertil som deler ut gaver som han har stjælt til de fattige på flimrekassa.

Fikk en formue rett i lomma

Det er da, mens jeg passerer den nedstengte og frosne fontenedammen, at jeg får dette bildet opp i hue – av Gabbern og meg, som står akkurat her og teller penger.

Vi skulle ut og kjøpe julegaver, så det må ha vært akkurat på denne tida. Kanskje det var derfor dette litt halvfalma bildet plutselig dukka opp – at vi står der, opplyst av julepynten i Markveien, og gliser og teller kontantbeholdningen etter å ha bomma gronker hos fatter’n i nummer 41.

Det er disse to bildene jeg har av Gabbern, eller Stein, som han egentlig het – det ene, hvor han gliser lykkelig over å ha fått en hel liten formue å rutte med i lomma. Det andre er et litt grovkorna sort–hvitt–bilde, hvor han henger utafor en skipsside, dyvåt og sliten, på en båre mens han blir heist ombord midt i Atlanter’n et eller annet sted.

Heltestatus verden over

Gabbern hadde forlist med «Norse Variant» i en forferdelig orkan. Av et mannskap på 30, var han den eneste som overlevde. I tre døgn klamra han seg til en flåte i det iskalde vannet før han blei redda. Da ha’ru så absolutt både Gud og flaksen med deg, tenker jeg.

Gabbern fikk ikke bare en enorm heltestatus verden over – han blei også urbildet på den steintøffe, hardbarka norske sjømannen – nærmest som en viking. Men så kom ettervirkningene av det han hadde opplevd og den enorme oppmerksomheten og berømmelsen etterpå.

– Jeg får aldri væra i fred noen steds, fortale han trist i ansiktet og stemmen da vi tok en kaffe på Beckers, bare et par år før han døde.

«Av og til er jeg nødt om å ta livet mitt med på en aldri så liten luftetur», sa Hans Børli en gang. Og det er vel det vi gjør innimellom alle sammen – hver på vår egen måte.

God jul!

Les flere av Terje Børjessons asfaltepistler.