Nattminner fra Olaf Ryes plass

Gud veit hvor mange ganger jeg har kryssa Grüners gate på vei inn i Olaf Ryes plass på nattetid og sett de siste trikkene passere hverandre i Thorvald Meyers gate – eller var det kanskje de første?

Så er det dette lyset, da – det som sakte sklir over fra mørkeblå natt til grårosa morralysning og fremkaller alskens gamle bilder, som like gjerne kunne ha vært i går. Og lyden – plaskinga fra springvannet som kunne høres lang vei mens folket bak gardiner og vinduer ennå sov.

Og lukta av trykksverte og papir som hang rundt den gamle Narvesen-kiosken, hvor Time Magazine, Det Nye og National Geographic hang i vinduet og minna meg på at jeg snart måtte komme meg ut av denne bygda jeg kalte Grønnløkka og få sett noe mer av verden.

De første måkene kom seilende

Var jeg børst nok kunne jeg sette meg på krakken ved fontenen med en sigg og forsøke å fange melodien i springvannet som traff vannflata, mens avisbudet runda Hallénhjørnet med et hjul som burde smøres, og de første måkene kom seilende med hese skrik over Olaf Ryes plass. Det ble den reneste morrasymfonien av sånt'no.

I Markveien lempa baker'n en melsekk fra varebilen på skuldra og forsvant inn porten til Terte bakeri for å elte ferdig loff og kneipbrød til klokka sju. Så ble det helt stille igjen mens jeg rusla nedover Markveien til tonene av en ilter vekkerklokke som kimte fra et åpent vindu.

Nostalgien er en havn

Minner er som månestråler. Vi kan gjøre hva vi vil med dem. Og det er fint at vi i hvert fall har dem, minnene altså.

For her er klokka-fire-om-morran-magien helt borte nå. Narvesen-kiosken på hjørnet av Grüners gate som lukta avissverte er fjerna, springvannet i fontenen er skrudd ned betraktelig, avisbudet som slang Aftenposten på dørmatta er høyst sannsynlig borte – det er baker'n i Terte bakeri også – han stengte døra for mange år siden.

Nostalgien er en havn for mennesker i nød, er det et klokt hode som har sagt en gang - Natta!

Les flere av Terje Børjessons asfaltepistler.