Livet består også av å gå på trynet

Jeg hadde lagt merke til henne der inne i morrakøen på Kaffebrenneriet - One To Go-køen, med stuptrøtte tryner som sårt trenger til et skikkelig koffeinkick for å komme sånn noenlunde i gang på morrakvisten – eller sånne som meg; som allerede har vært oppe et par timer og kanskje mest av alt trenger å få en bekreftelse på at det står til liv utafor femti kvadrat i bakgår'n.

Radaren hennes har allerede fanga meg inn der jeg lener meg inntil husveggen på utsida og blåser en gråblå røykring opp mot den snøtunge morrahimmelen mens lattekoppen varmer godt i hånda mi. Faen, jeg skulle ha tatt på meg lue!

Arveprinsen fra Frogner

– Harr'u en sigg?

– Ja, jøss sier jeg, og rekker henne Princepakka og lighter'n. Og det er da jeg ser det; mens hun litt skjælven fyrer opp siggen. Jeg kjenner a igjen fra bakgår'n min, et par oppganger bortafor.

Hu flytta inn på høstparten - i leiligheten som arveprinsen fra Frogner hadde kjøpt og delt opp til fire hybler med felles bad og kjøkken, nøye tilmålt for å tilfredsstille minstekrava til sosialkontorets kjipe normer for hvordan folk kan leve og bo. Fyren har visstnok kjøpt opp en drøss sånne leiligheter på Oslo Øst. Godt og vel ni tusen kroner i måneden drar han inn på hver av de knøttsmå krypinna.

Under hetta og den litt slitne fasaden ser jeg at hun har vært svært så vakker en gang - nei forresten... når hun drar opp hetta ser jeg at hun er det fremdeles. Vi småpludrer om alt og ingenting til siggen truer med å gnage seg innpå filteret.

– Jeg møtte veggen

– Vi'rru ha en til, spør jeg... - kaffekopp altså? Vi setter oss inne med utsikt over Akerselva som smyger seg sort og iskald nedover mot Nybrua.

– Jeg møtte veggen, sier hun plutselig, mens hun rører i lattekoppen. Så får jeg en leksjon om det å sveve i fritt fall fra noen hundre kvadrat på Vindern, eller Vinderen som svigermora hennes uttalte det, til en trang hybel på Grønnløkka via de jævligste og mest nedverdigende pitstop livet har å by på.

– Men det mest nedverdigende, sier hun med en trist mine, var møtet med hjelpeapparatet, jentene på sosialen på Rodeløkka.

– Ta med deg pakka, sier jeg.

– Nei takk, svarer hun. - Men takk for kaffen og praten på morrakvisten! Så glir hun vakkert ut i vinter'n. Og jeg tenker på noe Wenche Myhre sa: Livet består også av å gå på trynet!

Les flere av Terje Børjessons asfaltepistler.