«Onkel» i Helgesens gate var god å ty til når økonomien lå brakk

Jeg sto i den gamle trappeoppgangen og lirket av meg klokka – den jeg hadde fått i bursdagsave av bestemora mi. Fy fanker’n Terje, tenkte jeg – nå har du sunket dypt.

Det gikk en jevn strøm av mennesker ut og inn døra hvor det sto: «Lånekontor – Stampen» på folkemunne. En dame skulle tydeligvis låne penger på persianerpelsen sin. Ja, ja, tenkte jeg – det er jo sommer, så hun har sikkert ikke bruk for den akkurat nå, stakkar.

Økonomien lå brakk

«Stampen» var uten tvil god å ty til når økonomien lå litt brakk og det ennå var en stund til lønningsposen dukket opp. Og det var akkurat sånn det var for meg også; økonomien lå brakk, og Vally ville absolutt på Rondo i kveld.

Mannen bak disken tittet på klokka med en lupe som han hadde i en bøyle rundt hodet.

– 100 kroner, sa han.

– Er det ikke mulig å...

– 100 kroner, gjentok han grinete før jeg hadde fått snakket ferdig.

Låner ikke ut penger på gebiss

Disse gutta lønte det seg ikke å irritere unødvendig, så jeg puttet hundrelappen og en gul låneseddel i lomma og gikk. I trappa møtte jeg en sliten fyr med «Greven av Monte Cristo» under armen.

I dag tror jeg det bare er ett kontor igjen som drives av Nordea Finans i Prinsens gate – men her tror jeg neppe de låner ut penger på gebiss.

Les flere av Terje Børjessons asfaltepistler.