Book’n, Flaarud og bestemutterns grammofonstift

Det lukta brent loddebolt, teak og svidde radiorør da vi plinga inn døra i den brune forretningen til Flaarud på hjørnet av Seilduksgata og Steenstrups gate.

Fatter’n begynte å titte mer enn interessert på de nye radiomodellene i utstillingshylla, mens jeg sto og tenkte på Jens Book Jenssen og «Under Måneskinnslampen». For det var dem vi hadde kommet hit for å redde, fatter’n og jeg, ja... ikke Jens Book Jenssen akkurat, men grammofonen til bestemutter’n – eller rettere sagt; stiften.

Verdens kjappeste date

Bestemutter’n bare elska Book’n etter at hu hadde hatt verdens kjappeste date me’n i Bygdøy Allé, det vil si; i døra til delikatessen rett over gata for Hotell Norum eller noe sånt’no, hvor platesjarmøren hadde åpna døra for henne og sagt «Vær så god vakre frøken». Der og da var a dønn solgt.

Faen, hva er egentlig oddsen for å snuble over nettopp Book’n i Bygdøy Allé a gitt? Jeg mener, når kastanjene blomstrer... åsså videre. Det var da hu hadde tyna sparekontoen og handla platespiller og alt hu kom over av Book’n-skiver. Og nå hadda’a altså ødelagt stiften for ørtende gang ved å bruke støvkluten på’n.

– Ær’e noen som kanskje har stifter til platespiller’n hennes, så må det jaggu være Flaarud, sa fatter’n. For Flaarud Radio var en institusjon på Grønnløkka.

Musikk gjør sterk

– Rør, pleide Haakon Flaarud å si.

– Ingenting lyder så flott som radiorør! Og det hadde’n jo rett i. Han må ha forsynt halve Oslo Øst med rørradioer, kabinetter i all verdens tresorter og etter hvert fjernsynsapparater – i hvert fall Grønnløkka.

Fatter’n tok en siste lengselsfull titt på Huldra’n i utstillingshylla før det plinga i døra bak oss, og vi rusla bortover Seilduksgata med stiften, pluss én ekstra, i lomma. Nå kunn’a snart nynne «Under måeskinslampen» sammen med Book’n igjen.

«Musikk gjør en svak på en måte så man blir sterk», skreiv den danske forfatter’n Benny Andersen.

Les flere av Terje Børjessons asfaltepistler.