Porten til det nye Jerusalem

De hadde stått i boligkø og stempla boka si i mange år, mutter’n og fatter’n. Når de snakka om Akersgata 55, var det med ærbødighet i stemmen - de nærmest hviska ordet: Leiegårdskontoret, som om det var Gud den allmektige eller sjølveste landsfaderen, Gerhardsen, det var snakka om.

Og det var det jo også på en måte, for det var han som satte i gang denne postkasseflyinga, Gerhardsen altså, ved at han rett og slett grabba tak i Aker, som blei innlemma i Oslo i 1948.

Allerede året etter sendte han en armada av skarpskodde skytebaser, gravemaskiner, kraner og snekkerkyndige bønner fra Odalen, Ringerike og Buskerud oppover Groruddalen, hvor jorder, bergknauser og granskau gikk i lufta så det suste.

Tre generasjoner klemt sammen

«Ingen i Norge skal tjene penger på å eie andres hjem», sa landsfaderen, eller rettere sagt; han fikk finansminister’n sin, Trygve Bratteli, til å si det på Youngstorget 1. mai i 1951. Og det var da de brune konvoluttene begynte å dale ned i postkassene rundt omkring i hovedstadens trangbodde strøk.

Og foreldra våre takket Gud eller Gerhardsen, alt etter som, for endelig å få komme seg ut av trangboddheten på Grünerløkka, Torshov, Sagene og Vika, hvor gjerne tre generasjoner var klemt sammen på noen få kvadratmeter med do i gården, bading i vaskebalje og mynter til gassautomaten.

Joda, i etterkant kan man jo ta skillingsvisevarianten og si at det var mye kjærlighet, latter og omsorg, men det var ufravikelig trangbodd kjærlighet – i hvert fall for fedrene og mødrene. For vi unga ville jo slett ikke flytte, men vi var jo i mindretall, i ordets rette forstand.

Skinnende nye boligblokker

– Meninga di ligger i lomma mi, pleide fatter’n å si. Og sånn blei det.

Plutselig en dag sto lastebilen på gata utafor gården og arbeidskameratene til fedrene våre bar ut skatoll, stoler, bord og annet innbo. Så bar det oppover Trondhjemsveien sammen med tusenvis av andre flyttelass til det nye Jerusalem, innpakka som skinnende nye boligblokker på Økernbråten, Veitvet, Årvoll og Kalbakken.

Men det tok lang tid før det blei «hjem» – i hvert fall i hjertene våre.

Les flere av Terje Børjessons asfaltepistler.