Da vi runda det nye millenniet, var Grønnløkka mer eller mindre helt urbanisert

– Jøss... er det det vi har blitt nå a, fnøys Svenna og banka med pekefinger’n på boligannonsen i Aftenposten: «Grünerløkka – Urbant pulserende med hipt uteliv».

Joa, vi hadde jo fremdeles Min Kafe i Thorvald Meyers gate, hvor vi kunne få servert dagens; kjøttkaker i brun saus og en kaffekopp. Skulle vi skeie ut, blei det kanskje Wienerschnitzel med et glass duggfrisk på Gamle Grüner.

Og visst kunne det bli delt ut én og annen springskalle i lysløypa mellom Schoushallen og Beckers en sein lørdagskveld – og bevares, det kunne jo oppleves pulserende nok det – men kunne det gå under betegnelsen «hipt uteliv»?

Med investeringsvillighet i blikket

For det var da de kom svevende; utover på nittitallet, de pene, stuereine, unge menneskene med stinne lommebøker og investeringsvillighet i blikket. De landa med fødselshjælp i bakgårda og begynte å kjøpe opp forfallet.

Møllspiste persianere, gamle, avdanka beksømstøvler og gulna bind med «Greven av Monte Cristo» blei lempa ut i Containere fra nedstøva, mørke loftsboder mens stillasene blei skrudd opp i rekordfart.

Savner Min Kafe

Da vi runda inn i det nye millenniet var Grønnløkka mer eller mindre helt «urbanisert» – og ryktet gikk. Lonely Planets utsendte falt pladask for graffitien langs Brenneriveien og Indigo. Fouche fra The Guardian rusla Grønnløkka gatelangs og blei forelska, mens New York Times jakta fossefall langs Akerselva og landa på Blå med et lykkelig urbant sukk.

Og visst har det blitt fint på Grønnløkka – og finere skal det visstnok bli. Men innimellom og en gang i blant, savner jeg å sette meg ned på Min Kafe med en dagens.

Les flere av Terje Børjessons asfaltepistler.