«Makta»: – Hva som er sant og fiksjon om natt til 1. mai-opptøyene og okkupasjonen av Skippergata

Søndag kveld fikk jeg en telefon fra min datter Ingrid der hun sa jeg burde se siste episode av TV-serien «Makta».

Jeg oppdaget da ganske raskt at det i denne episoden var en karakter som hadde påfallende likheter med meg anno 1981.

Jeg må innrømme at jeg synes det er artig at serieskaperne har laget denne karakteren i den kuleste TV-serien jeg har sett på NRK på lenge.

Jeg har fått mange hyggelige meldinger fra gamle og nye venner etter at disse så serien og leste artikkelen «Fakta og fiksjon: Makta episode 12» hos NRK.

Flere av dere har spurt meg om hva som er sant og hva som er fiksjon om natt til 1. mai-opptøyene og okkupasjonen av Skippergata, og hva jeg tenker om dette i dag.

Manusforfatterne har ikke vært i kontakt med meg, men jeg har fått vite i ettertid at de har sett dokumentarfilmen «All makt til ingen – Norges største ungdomsopprør». De som har sett denne, vil raskt forstå hvor manusforfatterne har hentet sine ideer til karakterene fra.

Nedenfor svarer jeg på noen av spørsmålene jeg har fått.

Illsinte ungdommer

Ja, jeg var ute på gata og delte ut løpesedler mot bøteterror kvelden og natta til 1. mai 1981. Senere var jeg også med på å danne Ungdomsgruppa mot bøteterror, forkortet til UNGMOB. Jeg fungerte også som UNGMOB sin talsmann.

Da lynet slo ned, holdt det historiske huset i Hjelms gate på å gå tapt. Etter iherdig dugnadsinnsats er dørene åpne igjen, etter nesten ti år

Det stemmer også at forbruker- og administrasjonsminister Sissel Rønbeck stilte på en konsert vi arrangerte i Samfunnshuset (der Sentrum Scene nå er), og at hun fikk så hatten passet av illsinte ungdommer. Men det var ikke jeg som introduserte henne på scenen. Det gjorde Einar Braathen.

Fun Fact: For å skremme Rønbeck hadde Einar tredd en nylonstrømpe over hodet. Han var inspirert av bankraner Martin Pedersen, som gjorde det samme under ranene sine.

Det var veldig mye penger

Det er korrekt at regjeringen lanserte Rønbeck-planen på 220 millioner kroner tre måneder etter konserten.

Fun Fact: Et par måneder tidligere fikk jeg en telefon fra en som sa han var rådgiver for Sissel Rønbeck. Han inviterte meg til et møte, og startet dette omtrent slik: «Houge, hva ville du gjort hvis du hadde hatt mange millioner kroner som skulle brukes på ungdommen?» Jeg lurte på om mannen var seriøs. Han het for øvrig Terje Rød-Larsen. 220 millioner kroner er mye penger og det var veldig mye penger i 1981.

Det er også sant at UNGMOB etter hvert fikk som mål å bygge opp et ungdomsaktivitetshus, og at vi planla å skaffe dette gjennom en okkupasjon, dersom ikke Oslo kommune skaffet oss et slikt hus. Jeg mener å huske at vi ga kommunen 14 dager på å fikse dette.

Blitz er 40 år. Se bildene fra husets dramatiske historie

Kom til å bli slåsskamp

Det er sant at det sto mange politifolk utenfor og inne i bygården i Skippergata 6 a-b da vi kom for å okkupere denne, og at jeg løp til en telefonkiosk (mener den var ved Østbanen) for å ringe. Men jeg ringte ikke kommunalråd fra Høyre, Hans Svelland.

Jeg ringte journalist Arne Wam i NRKs Ungdommens Radioavis. Han fungerte lenge som mellommann mellom oss i UNGMOB og Hans Svelland. Jeg sa til Arne Wam at det kom til å bli slåsskamp hvis ikke politiet trakk seg unna. Wam ringte deretter Svelland, og etter kort tid pakket politifolkene sammen skjold og sperringer, og kjørte bort.

Fun Fact 1: Vi hadde et møte med Hans Svelland og en del byråkrater på rådhuset kvelden før vi okkuperte. Der sa han at hvis vi garanterte at vi ikke var bevæpnet så ville han sørge for at politiet holdt seg vekke. Vi gikk med på denne avtalen.

Fun Fact 2: Arne Wam, som fungerte som en mellommann mellom oss og «makta» fikk i denne perioden meget god kontakt med Sissel Rønbeck som han senere giftet seg med. Han ble på slutten av 80-tallet også leder av Mannsrolleutvalget og forlot journalistikken til fordel for næringslivet. Han var blant annet konsernsjef i NSB en periode.

Dette blir ikke fortalt i makta

Vi som organiserte okkupasjonen av Skippergata ønsket å bygge opp et aktivitetshus. Vår plan var at vi kun skulle bo der i starten for å beskytte huset mot politiet inntil kommunen ga oss det.

Det vi ikke forutså var at mange gatebarn og junkies ville komme til huset. De fleste av oss som var politisk aktive argumenterte på allmøtet for at vi ikke skulle la disse få bo på huset.

Punkerne og mange av de «uorganiserte» ungdommene var uenige, og flere sa noe slikt som at «samfunnet har alltid avvist dem, det kan ikke vi også gjøre».

Det at vi lot ungdom med rusproblemer få bo på huset var nok begynnelsen på slutten for Skippergata. Det er dessverre et faktum at unge ned i 12-13-årsalderen satte sitt første stikk i Skippergata og at en del ble rusavhengige.

Det bør være godt kjent at Nini Stoltenberg slet med rusproblemer.

All makt til ingen

På ettårsdagen for okkupasjonen kom boka «Har vi en framtid? En bok om UNGMOB, gatebarn og oppkjøp» ut på Gyldendal. Jeg skrev denne, og fotograf Bernt Eide illustrerte boka.

I boka beskrev jeg hva som skjedde før og etter okkupasjonen. Jeg hadde også portrettintervjuer med flere av dem som var med på okkupasjonen. Min påstand om at opprørerne fra Skippergata ble kjøpt opp av kommunen, ble naturlig nok ikke godt mottatt av en del av dem som deltok i okkupasjonen.

I fjor høst kom Carl Georg Rødsten med dokumentarfilmen «All makt til ingen – Norges største ungdomsopprør». Her beskriver han hva som skjedde med historiske videoopptak og bilder. Filmen har også intervjuer med en del av oss som var med på okkupasjonen over 40 år senere.

Vil du se hva som virkelig skjedde den gang bør du se denne filmen. Den ligger ute på Aftenposten og Altibox.

Du ville blitt skutt

Jeg har gjort meg noen tanker om hva som skjedde den gang og hva det har blitt av oss som gjorde opprør og sto langt ute på venstresiden politisk.

Da min datter Karen så siste episode av «Makta» kommenterte hun tørt: «Du kan være glad du ikke demonstrerte i Gaza, da hadde du blitt skutt.» 

Og det er jo et viktig poeng. Sett i et internasjonalt perspektiv levde vi både da, og nå, litt i «Kardemomme By», selv om mange ungdommer helt klart opplevde politivold.

Det er likevel et faktum at datteren til vår daværende forsvarsminister deltok i okkupasjonen, at Oslos kommunalråd kom ned i Skippergata og forhandlet med oss og at en statsråd stilte opp på en rockekonsert der hun ble skjelt ut på det groveste, og at hun og regjeringen svarte med å lansere Rønbeck-planen til 220 millioner kroner.

Ble ikke voldelige

Jeg hadde den gangen problemer med å akseptere at en Høyre-mann, som Hans Svelland var, kunne ha hederlige motiver og virkelig ønsket å bidra til å løse problemene mange ungdommer i Oslo slet med.

Jeg ser i dag at både Hans Svelland og Sissel Rønbeck tok betydelig politisk risiko ved å gå i dialog med oss, og på våre premisser. Jeg tror begge bidro til å dempe det konfliktnivået som var, og at det de gjorde den gang kan være en av forklaringene på at det ikke ble dannet voldelige grupper på venstresiden i Norge, slik det gjorde i mange land i Europa.

Hans Svelland og Sissel Rønbeck var kort sagt hel ved!

Platebutikken Tiger ved Youngstorget feirer 25 år. – Vi skal feire oss selv skamløst

Blitt de vi foraktet

En liten provokasjon til slutt: Hvor er det blitt av mange av oss som var politisk aktive på venstresiden den gangen? Jeg har etter hvert oppdaget at opprøret for mange mest var et opprør mot foreldregenerasjonen, mot autoritære fedre og mødre som var mest opptatt av status, fasade og materielle verdier.

Det er da interessant å se at en del av oss med årene er blitt slik våre foreldre var: Veldig private, materialistiske og opptatte av sin egen og familiens fasade. Det var vel akkurat dette mange av oss foraktet - den gangen.

Veggmaleriet på Blitz-huset sabotert. Ble restaurert rekordraskt etter pengeinnsamling