Gatebarnas far – han med det kjempedigre hjertet for de på bunnen

– Har jeg glømt capsen min her, Tore Bjørn?

Han står der plutselig og gliser i enden av den trange bakgården med det gamle bindingsverkshuset i Torggata, Arne Skarpsno – lun, underfundig med lekne øyne – i skinnvest, hettegenser og et relativt kraftig nesegrev – men altså uten capsen sin, som han mener er sjølve varemerket hans.

Mens han kommer ruslende bortover med henda godt planta i lommene og skravler, kommer jeg til å tenke på Hans Børlis dikt «Etter Hiroshima».

... Likevel: blomstene gror som før på vår arrete jord. Og går vi forbi dem uten å se, tjener vi neppe livet med dét...

Gatebarnas far

Og jeg lar meg rive med av denne fascinerende fyren som ikke gjør noe annet ut av seg sjøl enn bare å være seg sjøl, men med et brennende engasjement og et kjempedigert hjerte for gutta og jentene på bunnen – de som samles på det som egentlig heter Christian Frederiks plass, men altså i dagligtale bare blir omtalt som «Plata» – Gatebarnas far blir han kalt.

Jeg er her egentlig for å lage et fjernsynsprogram om skulptøren Tore Bjørn Skjølsvik, men tilfeldighetene ville det sånn at Tore Bjørn har fått i oppdrag å lage en skulptur av «Gatebarnas far», som etter hvert skal settes opp ved sjøsiden av Østbanehallen – vendt mot «Plata».

Ikke preike så mye

– Man kan jo ikke fôre sultne unger med statistikk, skjønner’ru vel, Terje – og det er alt for mye statistikk og alt for lite handling i denna byen når det gjelder de utslåtte, sier han mens han tar en slurk av koppen. – Er’e Café latte detta her a?

Og det var dette Skarpsno vil gjøre noe med, og ikke preike så mye. Så han tok saken i egne hender og kontaktet noen av de store leverandørene av dagligvarer, lagde matpakker sammen med kona og kjørte det ned til de narkomane, hjemløse og andre vanskeligstilte, som blant annet hadde tilhold på den mørke plassen. Noe han holdt på med i over 20 år.

– Søren, jeg lurer på hvor jeg har glømt capsen min... føler meg nesten naken uten – kanskje på Blå Kors, da! Han stryker seg over det grå håret og gliser mens jeg henter to nye kopper på caféen bak Sentrum kino. Det blei et vennskap ut av dette – kort og absolutt fargerikt.

La aldri noen bli stående i kulden

Skulpturen av ham blei avduka i 2007, av blant annet stasjonssjef på Sentrum politistasjon, Kåre Stølen, som samarbeidet tett med Arne Skarpsno. I takketalen oppfordra Arne alle til å vise mer toleranse og omtanke for alle dem som har havna på skyggesida av velferdssamfunnet. Året etter, på påskeaften, døde Arne Skarpsno.

Men er du på de trakter, så ta turen rundt hjørnet av Østbanehallen ved Jernbanetorget, og hils på ham – det har han så absolutt fortjent.

«Rust deg med ømhet og forståelse for alle mennesker omkring deg, og la aldri mer noen bli stående i kulden!» Skreiv Phil Bosmans i «Kjære medmenneske.»

Les flere av Terje Børjessons asfaltepistler