Offentlige byrom er viktige for folks velvære. Men stadig mer av grunnen i Oslo er privateid

Halvparten av alle Oslos husstander består av enslige. Samtidig ble det i fjor rapportert om at annenhver innbygger opplever ensomhet.

Selv om det ikke automatisk er en korrelasjon, kan uansett offentlige byrom være av avgjørende betydning i folks hverdag.

— De regnes som de mest demokratiske rommene i en by. Det er mye aktivitet som normalt utspiller seg der, uten at man nødvendigvis må konsumere eller betale for noe. De offentlige byrommene er fritt tilgjengelige for mangfoldig bruk, sier Sverre Bjerkeset, som er tilknyttet institutt for urbanisme og landskapsarkitektur ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo.

• Les også: Grüner-krisa fortsatte i Roy Johansens trenercomeback

Flere private aktører

Bjerkeset forteller at det man er vitne til i Oslo, med et fokus på å opparbeide og oppgradere eksisterende byrom, speiler en bredere internasjonal trend. Han trekker frem transformasjonsområder i og utenfor bykjernen, eksempelvis Fjordbyen og Hovinbyen, som områder hvor det er en tydelig bevissthet rundt å utvikle noe som skal komme befolkningen til gode.

På samme tid problematiserer han at stadig mer av grunnen eies av private aktører. Ifølge Bjerkeset har ingen av de andre nordiske landene så store, sentrumsnære områder som er fullt og helt privateide.

— De private eierne sier at det skaper variasjon, men utfordringen er at hvis det blir for mange, er det et demokratisk problem. Både norsk og internasjonal forskning viser at driften er strammere og bruken mer begrenset. Det er så banalt som at de som eier områdene skal tjene penger.

På de private områdene er det færre påskudd for å innlede kontakt og kommunikasjon med ukjente. Bjerkeset viser til forskning som konkluderer med at helt tilfeldige møter kan bety mye for mange, og i særdeleshet for de som er ensomme og ikke har et særlig sosialt nettverk.

— Å oppleve en form for tilknytning og bli sett, har en tydelig målbar effekt på velvære. Det kan handle om kortvarige møter i byrommet, som et «hei» eller at det utveksles noen få ord i forbifarten.

Økt bruk av byrommene

Aker brygge og Tjuvholmen nevnes som områder hvor det er et fravær av gatesalg og gateunderholdning, verving og rekruttering av forskjellig slag, samt politisk aktivitet. De privatrettslige reglene som gjelder, gjør det mulig å legge begrensninger på bruken. Det virker innskrenkende på det sosiale.

I den andre enden av skalaen finner man områder som merkbart er preget av ulik aktivitet og bruk.

— Grønland trekkes ofte frem som et problemområde, men for eksempel på Grønlands torg og i Smalgangen er det byliv og mye som skjer. Det gjør at brukerne av de områdene ofte har et felles fokus, det være seg å følge med på en demonstrasjon eller en artist. Å innlede en samtale med en fremmed, kan da føles mer naturlig. Det er også flere ensomme mennesker som oppsøker ververe og rekrutterere for å snakke med noen. Situasjonen er ikke helt ulik på Majorstua, på torget og plassen foran T-banestasjonen.

Bjerkeset påpeker at det at mennesker har levd mer isolert enn til vanlig under koronapandemien, er grunn til å anta at de tilfeldige møtene har betydd mer. Mens sentrumsområdene ble mindre brukt mindre, ble sentrumsnære bydeler gjerne brukt mer. Resultatet er en økt bruk av byrommene i mange deler av byen under pandemien.

— Jeg tror folk har relativt kort hukommelse. Når pandemien legger seg, tror jeg at folk igjen håndhilser, klemmer og ikke lenger vender ansiktet vekk når man passerer hverandre. En del slike ting har vært veldig tydelig.