Oslo bispedømme: - Alle kirkene i Oslo er trygge for skeive, ikke bare noen av dem

For et par uker siden publiserte den frivillige kristne organisasjonen, Skeivt kristent nettverk, en egen liste over kirker man trygt kan gå i som skeiv i Oslo. Kari Veiteberg, biskop for Oslo bispedømme, og Gard Realf Sandaker-Nielsen, leder for bispedømmerådet i Oslo og kirkepartiet Åpen folkekirke, ønsker nå å understreke at ikke bare noen, men alle kirker i Oslo, skal være trygge for skeive.

• Les også: Hver femte LHBT-ansatte i kirken har opplevd diskriminering. Mange tør ikke komme ut av skapet

— Vi har fått slutt på forskjellsbehandlingen

For ikke de mange årene siden var giftemål for skeive noe man bare kunne drømme om i kirka. Men i 2015 gikk kirkepartiet Åpen folkekirke, hvor Sandaker-Nielsen er leder, til valg ved Kirkevalget på å vedta ny vigslet liturgi slik at alle, uavhengig av legning, skulle få gifte seg i kirka. Det fikk de til.

— Fra å være utenfor har vi i stedet begynt å feire kjærligheten, uavhengig av hvem partneren er. Å få slutt på den forskjellsbehandlingen var en av de viktigste symbolmarkeringene kirken har gjort, forteller han.

Er det trygt som skeiv å gå i kirkene i Oslo idag?

— Ja, det skal det være, sier biskop Kari Veiteberg, og blir raskt supplert av Nielsen.

— Ja, og dette er noe vi har arbeidet lenge med. At lhbt-personer skal oppleve å være trygge og like velkommen som alle andre i kirken, sier han.

— Skjønner at mange kan være engstelige

Tross gigantiske Pride-markeringer og en populærkultur som utvider grensene for hvilke legninger og kjønnsidentiter som står i front, er det allikevel ikke alle som opplever seg i like stor grad velkommen.

For cirka én måned siden publiserte den kristne frivillige organisasjonen Skeivt Kristent Nettverk en liste over kirker man som skeiv kan være trygg på at man vil bli akseptert i. Så hva tenker egentlig biskopen og lederen for bispedømmerådet om at folk fortsatt føler seg utrygge i kirka som skeive?

— Jeg skjønner kjempegodt at en kan være usikker og engstelig for å bli avvist nok en gang. For det har jo for mange vært normalen, at man har prøvd å komme inn i et miljø og så har man blitt avvist, fordi noen forteller deg at man ikke kan være homofil og kristen. Vi ønsker å vise, at her i kirkene i Oslo har vi rom for hele livet, ikke bare deler av det, sier Gard.

— Vi sier ikke kirka «og de homofile»

— Vi reagerte på den listen, for det er mange flere som har vidåpne dører. Vi begge vet jo at det jobber, i de fleste av våre kirker, folk som er skeive eller lhbt+, som kjenner at det er et godt sted å være, sier Kari.

— Men jeg skjønner det jo veldig godt. Fra 1990 og utover var jeg ofte med som prest i Åpen Kirkegruppe, som var veldig viktig for veldig mange, fordi en visste ikke om en var velkommen i alle kirker.

— I og med at vi har så mange prester og kirkelige tilsatte, og andre som sitter i menighetsrådet, og som er frivillige i menighetsarbeid, som er lhbtere, så kan vi si at kirka både er homo og hetero. Vi sier ikke kirka «og de homofile». Men sånn er det ikke overalt i landet. Og sånn er det heller ikke i alle miljøer, forteller hun.

— Skeiv kompetanseheving er viktig for kirkene

Oslo bispedømme, som rommer de tre kommunene Oslo, Asker og Bærum, og omfatter til sammen over 84 kirker og 840 000 mennesker. Som det ledende og styrende organet til alle de underlagte kirkene vedtar de blant annet felles målsettinger slik som inkludering av skeive i kirka.

— I Oslo bispedømme har vi et aktivt vedtak om å støtte Pride, og mange menigheter har engasjert seg og gått i paraden for å vise at kirken er også skeiv, og favner bredt, sier Gard og forteller at bispedømmet også har andre saker på blokka.

— En av sakene vi jobber med er kompetanseheving hos ansatte og frivillige på temaene seksualitet, kjønn og identitet. Det er ikke alltid så lett som hetero å forstå hvilke utfordringer den skeive delen av befolkningen møter, det er sånne ting som vi må bevisstgjøres på i kirken. At folk skal bli møtt med åpne spørsmål og anerkjennelse, og ikke snakk og en holdning som gjør at man hele tiden må komme ut av skapet, forteller han.

— Mine forbilder i kjærlighet er homofile

For både Kari og Gard er det svært viktig å understreke at man som lhbt+ også er mer enn velkommen til å søke på alle de kirkelige stillingene som dukker opp i hovedstaden.

— Vi ønsker likebehandling. Bispedømmet er de som tilsetter prester, så der er det de demokratisk valgte og Oslo biskop som bestemmer. Og her har vi gitt et tydelig signal til alle menighetene i bispedømmet at vi ikke skal diskriminere, forteller de.

— For meg så handler det vel om at noen av mine beste venner er homofile og lesbiske, og kanskje dem og som jeg har sett mest opp til som kristne og som forbilder i kjærlighet, legger Kari til.

— Ikke lett å inkludere absolutt alle

Selv om skeive nå kan gifte seg i kirken, etter at det ble åpnet for det i 2017, har Den norske kirke, med utgangspunkt i religionsfrihet, fortsatt har lov til å utføre praksiser som i prinsippet diskriminerer eller sidestiller skeive og deres roller i kirka. Det er for eksempel lov å hevde at man ikke er for skeivt samliv og deltakelse i kirka.

Hvordan klarer man så å sørge for at «alle» i kirken føler seg inkludert, hvordan balanserer man eksplisitt støtte til lhbt+ samtidig som man ivaretar de som ikke liker at skeive tar plass i kirka?

— Jeg trenger jo ikke å si at det er enkelt, for det er det ikke, begynner Gard. Men det er noe med å anerkjenne at det er sånn verden faktisk ser ut, og at her står vi sammen med ulik forståelse av Bibelen, av ekteskapet, av kjønn.

— Men det som er viktig, er at vi ønsker å forstå hverandre og hvorfor vi tenker som vi gjør. At vi ikke tenker på hverandre som fiender eller som dumme, fordi man ikke har skjønt noe. Vi må ta hverandre på alvor, sier han.

— Alle skal få en prest som vil vigsle dem

— Det som har vært viktig for oss er at selv om vi lever med denne uenigheten, så skal lhbt+-personer behandles skikkelig. Fordi det er ikke en mening, det er livet vi snakker om, fortsetter Gard.

— Vi øver oss på å bli gode til å snakke om ting, til å sitte i samme rom og aldri snakke om hverandre som en «sak», men som mennesker, legger Kari til.

— Når det ble åpnet for vigsel av to av samme kjønn, så sto det samtidig i vedtaket at man som prest kan si at man ikke ønsker å vigsle to av samme kjønn. Men det som var så viktig her var at det samtidig ble bestemt at de som ønsker å gifte skal bli henvist til en prest som kan vie dem. Ingen skal oppleve at dørene lukkes for dem, forteller hun.

Få kirker i Oslo har regnbuesymbol

Om man går seg en runde gjennom byen, er det ikke de mange kirkene man ser som har regnbuefargede symboler eller flagg tydelig plassert foran inngangen. Her glimter blant annet Grønland og Paulus kirke til, to kirker som også er nevnt på lista til Skeivt kristent nettverk.

Hvis kirkene i Oslo er trygge for skeive, hvorfor er det da ikke slik at alle kirkene har synlige regnbuesymboler utenfor inngangene sine? Har dette noe å gjøre med hvor grensen går for eksplisitt støtte overfor de skeive i kirka?

— Mange bruker jo regnbueflagg, og som mottaker av både homo-pris og homofrydpris under Oslo pride, kjenner jeg et stort ansvar og en forpliktelse på å sørge for at kirka er raus og inkluderende, sier Kari.

— Vi må diskutere hva som bidrar til åpenhet

— Jeg syns jo det er flott om menigheter bestemmer seg for å ha et regnbueflagg i våpenhuset, men om man ikke har et regnbueflagg betyr jo ikke at man ikke ønsker folk velkommen, sier Gard. Han legger til at et synlig regnbuesymbol ikke er noe bispedømmet kan pålegge kirkene i Oslo å skulle henge opp.

— For min del er det unaturlig å ha et regnbueflagg på balkongen hele året. Jeg har det i Pride-uka, men jeg har ikke behov for å ha det i vinduet hele tida. Så der er vi også ulike, og jeg tenker at den samtalen, om hva en trenger for å vise at vi er et inkluderende fellesskap, et åpent raust fellesskap, den er viktig å ha. Noen steder så er det da helt nødvendig å ha et regnbueflagg, kanskje fordi man før har vært avvisende. Men et sånt spørsmål er jo noe den lokale menigheten må bestemme selv.

— Det viktigste er at vi nå forventer det ikke er noen med lhbt-identitet som blir avvist fra kirken. Alle skal bli aktivt ønsket velkommen, ingen skal møte en stengt dør, sier han.

— Har vært slitsomt å kjempe

Siden han ble ordinert som prest av Gunnar Stålsett i 2004, har Sandaker-Nielsen vært aktiv både som leder i Åpen kirkegruppe, styremedlem i European Forum for LHBT Christian Groups og som nestleder i Homonettverket til Arbeiderpartiet.

—Jeg har jobbet lenge for at rommet i kirken for skeive skal bli større. Men det har vært hard jobbing over mange år. Og vi er mange som har blitt ekstremt slitne på den veien, hvor vi har vært i mindretall og at vi har kjempet mot overmakta.

— Men det å da oppleve at vi da på mange måter kommer i mål, selv om vi ikke er helt i mål, det er helt fantastisk. At vi kan sitte her og si at Den norske kirke skal ikke behandle folk sånn lenger, sier han.

— Hadde aldri klart dette alene

Han forteller at arbeidet allikevel ikke har vært smerte- og knirkefritt.

— Dette starta jo for 70 år siden, med DNF-48 og historiene om homofile og lesbiske som kom frem. Det er de historiene og menneskene som har endret samfunnet og som også har endret kirken. Så har vi blitt slitne, og gitt stafettpinnen videre til andre som har jobba videre. Og så sakte men sikkert har fler og fler blitt med på laget.

— Hadde det bare vært homsene og lesbene som hadde kjempa denne kampen, så hadde vi jo ikke kommet i mål. Men det er jo fordi at støttespillere, slik som Kari og andre, har forstått og har vært villig til å ta kostnaden og en del av støyten. Det har gjort at vi til slutt har blitt mange nok til å overbevise flertallet.

— Vi går ikke aktivt ut mot andre trossamfunn

I de frikirkelige menighetene finner man noen av de mest konservative holdningene overfor homofile. Norsk Luthersk Misjonssamband, Oslo katolske bispedømme og Pinsebevegelsen er eksempler på menigheter som mener at den eneste aksepterte rammen for seksuelt samliv er ekteskapet mellom mann og kvinne.

På den andre siden finnes også frikirkelige menigheter slik som Sub Church og Kraftverket, som arbeider aktivt for å inkludere skeive. Arbeider Den norske kirke på noe vis for å øke aksepten for homofile i frikirkelige miljøer?

— Vi kan gjerne bli invitert inn, men vi går ikke aktivt ut og påvirker andre trossamfunn eller menigheter for å endre deres holdning. Samtidig er vi er tydelige på hvor vi står, sier Gard. Han forteller at Oslo kommune nettopp har vedtatt handlingsplanen Stolt og fri. Her håper han at Den norske kirke vil bli invitert inn i et større samarbeid.

— Noen må ta kostnaden for å få til en endring

— For meg er jo troen nettopp en ressurs til at jeg skal være sånn som jeg er. Det håper jeg jo óg at alle andre tros- og livssyn ser, at man aldri må frasi seg sin tro for å kunne være den man er. Sånn har det historisk vært for en del mennesker, og sånn er det fortsatt en del steder. At hvis en skal være skeiv, så må man nedtone de religiøse tradisjonene en kommer fra, sier Kari.

— Men vi håper jo at andre trossamfunn og menigheter utenfor Den norske kirke blir inspirert til å finne ut hvordan de kan ønske den skeive delen av befolkningen velkommen. Vi håper jo at man kanskje ønsker å profilere seg på nettopp å være inkluderende menigheter, og ikke noen som er ekskluderende, sier Gard.

— Vi kan jo bidra som ressurspersoner. Samtidig er det, som i mange andre tilfeller, dessverre ofte de som selv opplever urettferdigheten som selv må stå frem og ta den vanskelige samtalen. Men vi kommer nesten ikke unna at noen må ta kostnaden for å få til en endring, sier han.

— Frikirkelige medlemmer må gjerne ta kontakt

Stiller dere dere disponible hvis noen fra frikirkelige miljøer ønsker hjelp til hvordan de kan utfordre sine egne menigheter på dette og vil bruke dere som ressurspersoner?

— Absolutt, svarer begge to i kor.

Men at ikke alle er like glade for nye forandringer i kirkesamfunnet, er noe begge er innforstått med. Noe man, ifølge Veiteberg, bare må regne med.

— Det året jeg ble født var det samme året som den første kvinnen ble prest. Da var det en del som meldte seg ut av Den norske kirke. Det samme skjedde da vi sa at lhbt-personer var like velkommen til å søke på stillinger. Nå har vi jo hatt dette med mannlige og kvinnelige prester som et tema igjen, selv om dette var noe jeg trodde var historie, sier hun.

— Handler ikke om at kirken blir mer «liberal»

Ifølge Gard er det også viktig å påpeke at dette ikke dreier seg om å ha de "rette" politiske meningene.

— Det er ikke kirken som blir mer liberal her, det er kirken som gjør rett det som har vært gjort urett. Så det er ikke å følge "samfunnsånden» eller å bli mer progressiv, det er rett og slett at vi behandler folk skikkelig. Ingen skal stenges ute, heller ikke de som har andre meninger om skeive. Samtidig går det grenser, for tiden hvor skeive skal måtte skjule deler av livet for å få plass, er over, sier han.

— Meld fra hvis du føler deg utrygg

— Kirken er jo ikke et museum, den handler hele tiden om hvordan er vi sanne, hva Jesus ville gjort. Og de spørsmålene må vi hele tiden spørre oss selv hva betyr. For en stund handlet det om slaver, senere nazismen. Men det handler jo om menneskeverd og det handler om å bli mer kirke, ikke mindre, legger Kari til.

Så helt sånn på tampen, skal det være trygt å gå i kirken i Oslo som skeiv?

— Ja, det skal det, sier Kari.

— Og er det ikke det, så må de si ifra. Meld fra! proklamerer Gard.

— Det skal være trygt å både gå i kirken, og å arbeide i kirken som skeiv, avslutter Kari.