- Det er fryktelig trist å høre hvordan voksne politikere omtaler ungdommen vår

Det er fryktelig trist at voksne politikere som er med å styre landet vårt omtaler ungdommene våre på denne negative måten og ser kun på våre ungdommer som et alvorlig problem heller enn en ressurs. 

- Privilegium å jobbe med østkantungdom

Fra 2007 til 2017 jobbet jeg på en ungdomsskole på Mortensrud. Disse årene ser jeg på som noen av de fineste og mest lærerike årene i mitt liv som pedagog. Det er rett og slett en gave og et stort privilegium å kunne få lov til å være en del av en de meste sårbare periodene i ungdommenes liv. 

Gjennom jobben min møtte jeg mange ulike typer ungdommer, men enkelte ting var felles hos alle: 

• Usikkerhet for fremtiden 

• Det sterke behovet for å bli akseptert og å høre til

• Den indre viljen til å mestre og få det til på skolen eller andre arenaer

• Følelsen av å være splittet mellom to kulturer og ønsket å leve opp til forventningene i begge 

• Alle gledet seg til å henge på klubben/Røde Kors etter skolen

De ungdommene jeg møtte i min tiårs karriere som ungdomsskolelærer på østkanten kom fra ulike familier, med ulike forutsetninger og bagasje. Noen badet i kjærlighet og ble overstimulert både faglig og sosialt hjemmefra. 

Andre snakket lenge med oss lærere både før skolen, i friminuttene og etter skoletiden fordi de savnet kontakten med trygge voksne som ser dem og setter pris på dem. 

Hytte på Geilo

Noe av det morsomste jeg husker fra disse årene er svarene jeg fikk fra ungdommene med innvandrerbakgrunn – som jeg visste ikke hadde store økonomiske ressurser – når jeg spurte dem hva de hadde gjort i høst-/vinterferien, som: 

«Vi var på hytte på Geilo og sto på ski», gjerne fortalt med en eller annen norsk dialekt, ikke på kebab-norsk som de fleste ellers pleier å bruke. 

I friminuttene kunne du ikke skille de ungdommene som virkelig hadde hytte på Geilo fra dem som ikke hadde, de var bare en sammensveisa gjeng Mortensrud-ungdommer.

Varme, rause, gode, med stor kulturell kompetanse, flerkulturelle og flerspråklige, mange av dem med stort hjerte for Mortensrud og hverandre. Alt de voksne krangler om i mediene betyr lite for disse ungdommene. 

Ansvarsfraskrivelse å skylde på ungdommene

Det er sant at noen av dem sleit og dessverre havnet i feil miljøer. Det var det flere grunner til: Fattigdom, dårlige faglige og sosiale forutsetninger på skolen, og noen av dem ønsket rett og slett å finne en gjeng de kunne høre til i når de ikke klarte å finne sin plass på skolen eller i vennegjengen. 

Kombinert med dårlig oppfølging hjemmefra og foreldre som selv sleit både økonomisk, sosialt og psykisk, ble ikke problemene mindre, akkurat. 

Vi kan godt skylde på ungdommene som sliter og si mye ekkelt om dem og deres oppførsel, komme med negative ord og omtaler av dem i store medier som NRK på TV-en i beste sendetid, men løser dette problemet? 

Redder vi ungdommenes fremtid og avverger at de havner i feil miljøer når vi stadig vekk klager på at byen er blitt utrygg på grunn av dem og deres vold og kriminalitet? Jeg synes det rett og slett tyder på manglende ryggrad og ansvarsfravikelse fra voksne som omtaler dem på denne måten! 

Verktøyene vi heller kan bruke

Mange av politikerne som omtaler våre ungdommer som et problem, kommer gjerne med forslag til tiltak og løsninger som inneholder fire sentrale ord: POLITI, STRAFF, BARNEVERN og INSTITUSJON. 

Det får meg til å lure veldig på følgende: Hva med forebyggende tiltak som bygger opp ungdommene våre og gir dem et miljøskifte? 

Hva med tiltak som utjevner sosioøkonomiske forskjeller mellom ungdommene i byen vår og gir dem like muligheter? 

Hva med tiltak som støtter foreldrene deres så de kan ha en positiv og aktiv rolle i de unges liv? 

Hva med ungdomsklubber og trygge møtesteder ledet av trygge, stødige voksne som har både hjertet på rett sted og tilstrekkelige kompetanse for å hjelpe nettopp disse sårbare ungdommene som har det tøft? 

Hva med å skape flere fritidstilbud og møteplasser for dem både etter skolen og i skoleferiene? 

Hva med å gjøre idrettstilbud mulige og tilgjengelige for de fleste av dem, spesielt de som sliter økonomisk?

Hva med sommerjobber eller jobb generelt som kan utløse gode kreative krefter og gi mange av ungdommene som sliter et skikkelig miljøskifte, mestringsfølelse hvis de ikke presterer faglig på skolen og et trygt nettverk rundt seg? 

Hva med å gi ansatte på skolen, i barnevernet og alle de andre instansene som har med ungdommene våre å gjøre den kompetansen/skoleringen de trenger for å kunne møte ulike typer ungdommer og håndtere dem på den måten de trenger? 

Den kulturelle kompetansen er dessverre en mangelvare for mange i møtet med disse ungdommene og deres familier. Hva med å ha sterkere miljøteam rundt elevene på skolen? Hva med å styrke det psykiske helsetilbudet for dem? 

Våre flotte ungdommer

Nå er det på tide å fokusere på våre flotte ungdommer i Oslo og gjøre alt i vår makt for at de skal få det til. Vi har ingen ungdommer å miste. Ikke glem at mange av dem har i tillegg vært gjennom hele to år med pandemi i løpet av sitt korte liv. 

Som Raymond Johansen sa på NRK: «Dette er vår ungdom. Det er Oslo-ungdom født og vokste opp her. Det er vårt ansvar. Det er mitt ansvar. Jeg skal gjøre alt jeg kan for å beskytte, og for å bidra til å utvikle. Det er ikke oss og dem. Det er vi, og enkelte har større problemer enn andre.»

Nå må alle stå på for ungdommene i byen vår og støtte dem. Nå er det deres tur. Dette er ikke tiden for å svikte dem og gi dem skylda for at Oslo er utrygg. 

Vi trenger stemmer som snakker med kjærlighet til disse ungdommene.  Vi trenger å høre på ungdommenes stemmer også!  Vi skal for all del forvente og ansvarliggjøre ungdommene våre, men ikke ved å legge skylda på dem og frasi vårt eget ansvar, men med mye omsorg, kjærlighet og tydelighet, så vil løsningene komme.