– Politiet må erkjenne at de har et narkoproblem. De kan ikke lenger gjemme seg bak unnskyldninger

På NRK-Debatten mente Senterpartiet-leder Trygve Slagsvold Vedum at det er skummelt å stille spørsmål til politiet.

I samme debatt ble det henvist til skrekkeksempler på ungdom som sitter på ulike sosiale medier og teller hvor mange piller de kan ha med seg på fest. Kanskje har dette å gjøre med at de er redde for straff og at skrekkeksempelet heller viser behovet for en avkriminalisering.

Nesten ett år senere, etter sterk og systematisk jobbing fra både organisasjoner og enkelte politikere, er vi enda et steg nærmere en human ruspolitikk. En ruspolitikk med formål om å hjelpe og støtte, fremfor å straffe. Spesielt ser vi effekten av arbeidet i Oslo, hvor et forskningsprosjekt med heroinassistert behandling er i full sving.

Vi kjemper ikke for fri flyt

Jeg er stolt av den innsatsen som har blitt lagt ned. Den innsatsen gjør at vi ikke lenger sier at straff fungerer, slik man gjorde tidligere.

Politiet må nå innrømme grove overtramp som folk har følt på i lang tid, og de som sliter får kanskje i stedet helsehjelp.

Verken jeg, organisasjonene i rusfeltet eller politikere som er positive til en rusreform er forkjempere for fri flyt og full legalisering. Tvert imot er vi ute etter å flytte ressursene mot de som selger, distribuerer og importerer.

Når det i 2020 er flere overdosedødsfall enn det har vært på 20 år, og 51 personer døde av en overdose bare i Oslo, ja da mener jeg at det er noe som skurrer når man ikke vedtar en rusreform.

Jeg blir irritert

Jeg merker selv irritasjonen når de som jobber for en bedre hverdag for rusavhengige blir beskyldt for å jobbe for fri flyt. Man kan begynne å lure på om enkelte har tatt seg de fem sekundene det tar å sette seg inn i begrepet avkriminalisering, og hva det egentlig betyr.

Blant annet kan man trekke frem Oslo-politiker Jan Bøhler, som i 2021 mente at en rusreform er en gavepakke til gjengene. Slik er det ikke. Rusmidler skal fortsatt være ulovlige, og bakmenn skal fortsatt kunne bli tatt.

Men ingen skal trenge å bli forfulgt og straffet til bedre helse. Fordi det handler ikke om fri flyt, men om å straffe de som selger, ikke de som bruker. Så nei, Jan Bøhler, vi trenger ikke straff på rusfeltet.

Alle ønsker minst mulig bruk

Alle er enige i at målet bør være minst mulig bruk og mest mulig helsehjelp til de som sliter. I stedet for å krangle, burde vi derfor heller samarbeide. Vi trenger en helhetlig politikk som fungerer like godt for mannen i gata som for ungdommer på fest.

For å ta ett eksempel, så har Oslo nå begynt med heroinassistert behandling. Dette er en behandlingsmetode som bygger på verdighet fremfor stigma. Kunne et slikt tilbud også være mulig i andre deler av landet, om kommuneøkonomien tillater det?

Å bli møtt med verdighet

Dette er bare ett av tiltakene jeg mener vi må finne kommunale løsninger på. Hvorvidt man får det til i praksis og hva som bør implementeres, mener jeg at må være et tema for samarbeid mellom kommunene og organisasjonene. Oslo har allerede bevist at mulighetene for hjelp er store og at det som trengs er prøveprosjekter.

Oslo er den eneste kommunen i Norge som har råd til et slikt prøveprosjekt. Det er meg likevel et under at ikke andre kommuner tar Oslos eksempel og i hvert fall ser på hva som er mulig.

Om man har et tilgjengelig tilbud i kommunene, vil man gjøre hverdagen tryggere for de som har det vanskelig. For en gangs skyld har vi en reell mulighet for at rusavhengige i kommune-Norge skal slippe å bli møtt med stigma og heller med verdighet.

Politiets narkoproblem

Er det politi som skal bestemme om du har en diagnose eller bør dette være helsepersonell? En utredning av en diagnose kan være langvarig og krevende og bør kunne utføres av helsepersonell.

Du kan ikke se på en person hvor rusa personen er, akkurat slik du heller ikke kan skille mellom slitne brukere og rekreasjonsbrukere. I praksis fungerer det ikke sånn.

En ting kan man derimot prise seg lykkelig over; at Norsk narkotikapolitiforening sine metoder med straff og å sette brukere i bås nå blir ansett som utdatert.

Det viser seg nemlig at politiet ikke har hjemmel for tvangsmiddelbruk og at tvang overfor brukere er ulovlig praksis. I alle fall om man skal tro riksadvokat Jørn Maurud. Dette ville aldri skjedd om ingen stilte spørsmål.

Riktig å stille spørsmål

Når så Justisdepartementet må beklage offentlig til alle som har blitt krenket av politiet i mindre narkotikasaker og Rett24 skriver at riksadvokaten ber Høyesterett om lavere straff for rusavhengige, ja da er det kanskje ikke så farlig å stille spørsmål, som enkelte ville ha det til.

Politiet må erkjenne at de har et problem, et narkoproblem, og de kan ikke lenger gjemme seg bak unnskyldninger.

Flott vi har et politi

Ikke misforstå; jeg synes det er flott at vi har et politi og et rettsvesen som stiller opp. Blir jeg ranet, er det godt å vite at politiet kan bistå meg.

Men jeg mener at det må være lov å stille spørsmål og å rette blikket også mot rettslige instanser når politi eller annet rettsvesen begår overtramp. På rusfeltet har det blitt begått overtramp, og det må det ryddes opp.

Nedslående

For et par dager siden kom innstillingen fra Stortingets helse- og sosialkomite, om at rusreformen ikke tas opp til behandling på nytt. Dette er nedslående, og for mange hardt. Som tidligere Senterparti-mann, tar jeg meg friheten til å si; det er vondt at mitt tidligere parti fortsatt har den samme holdningen, en holdning om å gi helsehjelp til noen, men ikke til andre.

Denne uken kom også nyheten om at helseminister Ingvild Kjerkol takker nei til å møte brukerorganisasjonene. Jeg tar meg dermed enda en gang friheten til å si, som tidligere SP-mann; skal man skape en bedre hverdag for avhengige, må vi slutte å sette brukere i bås og begynne å ta problemet ved rota. Vi må se rusfeltet i sin helhet og lytte til de som kjenner det best.

Holdningen om å skille mellom brukere er noe vi har sett gang på gang at ikke fungerer. For å sette det helt på spissen; snart blir det vel slik at kun de som allerede er døde skal fritas straff, altså post mortem avkriminalisering.

Vi trenger en reform, vi trenger et Arbeiderparti og et Senterparti som lytter og som inkluderer rusmiljøene i sitt arbeid, og vi trenger Oslo-politikere som kan fortelle sine kollegaer utad hva som kan komme til å fungere. Vi kan ikke sitte og se på at verden glir oss forbi. Det er på tide å gjøre noe, kjære regjering.