DEBATT

Det mentale stresset alene er faktisk ganske overveldende, og den sosiale utfrysningseffekten er reell. Dette skrives den 16. mai, og jeg stirrer på en konto som allerede er nesten tom. Invitasjonene til 17. maifrokost er bare å glemme, sommerplanene likeså, skriver Martin Knutsen.
Det mentale stresset alene er faktisk ganske overveldende, og den sosiale utfrysningseffekten er reell. Dette skrives den 16. mai, og jeg stirrer på en konto som allerede er nesten tom. Invitasjonene til 17. maifrokost er bare å glemme, sommerplanene likeså, skriver Martin Knutsen.

- Når dette skrives stirrer jeg på en tom konto. Dette er et hjertesukk fra fattig-Oslo

— Når matprisene stiger med 20 prosent på få måneder, er det som å sykle ned en bratt bakke uten bremser. Det går fortere og fortere mot et ukjent endepunkt. Trygdesats og bostøtte står selvfølgelig stille, for det skal jo lønne seg å jobbe. Og da må noen blø.

Publisert

Noe av det interessante med å være fattig, som jeg nesten hadde glemt, er hvordan alt får en kaskadeeffekt.

Siden Oslo Arbeiderparti i sin visdom la om den kommunale bostøtten, til noe de kaller “Oslobostøtten”, og husleien plutselig ble 1.300 kroner dyrere i måneden, vippet jeg akkurat over kanten til fattigdommen igjen. Og jeg er garantert ikke den eneste.

— De samme gamle følgeproblemene

Da kommer de samme gamle følgeproblemene: Man må utsette å betale regninger, som går til inkasso, som igjen fører til mer gjeld som må dekkes inn.

Dermed må man låne privat i krisetider, om man kan, noe som snart må betales tilbake, slik at man igjen må utsette regninger, og så videre.

Når matvareprisene så stiger med glatte 20 prosent på bare noen få måneder, er det litt som å sykle i en bratt nedoverbakke uten bremser; det går bare fortere og fortere mot et ukjent endepunkt.

Trygdesats og bostøtte står selvfølgelig helt stødig oppe i dette, for det skal jo lønne seg å jobbe, og da må noen blø.

Det mentale stresset alene er faktisk ganske overveldende, og den sosiale utfrysningseffekten er reell.

Dette skrives den 16. mai, og jeg stirrer på en konto som allerede er nesten tom. Invitasjonene til 17. maifrokost er bare å glemme, sommerplanene likeså.

— Tviholder på arbeidslinjen

Det er så mye jeg ikke forstår. Forandringer i systemet blir innført, helt uten noen kommunikasjon med brukerne.

Det tok meg tre måneder å finne ut av hvordan den nye bostøtteordningen her i byen fungerer. Utjevne effekten av gjengs leie gjør den i hvert fall ikke.

Til dere som fremdeles tviholder på "arbeidslinjen": Hva med faktisk å komme med tiltak for uføre som tidvis kan ha en slags restarbeidsevne, og som betaler noe som kan kalles lønn?

Jeg sto to år i kø før jeg endelig fikk et tilbud om aktivisering, som viste seg å være helt ordinært lagerarbeid til den fantastiske summen av 27 kroner timen.

Med all respekt, det utgjør en dagslønn man kan tjene inn på en time ved å bomme småpenger på gata.

Hvorfor kan man ikke opprette en kommunal versjon av gode gamle "Dagsen", der folk kan komme og melde seg til parkarbeid eller lignende på dagsbasis mot en grei timebetaling?

— Ingen kjemper for trygdedes rettigheter

Siden uføretrygd ble omdefinert som lønn ved nok et sjakktrekk for noen år siden (en reform som også kostet meg en tusenlapp i måneden), hvorfor har ikke trygdede da rettigheter som andre med lønnsinntekt har?

Med kommunikasjonsplikt fra "arbeidsgiver" om endringer i lønnsforhold, eller i hvert fall noe med et skinn av en slags “medarbeidersamtale”?

Vi trygdede er nå faktisk den eneste lønnsgruppa i Norge uten noen form for organisasjon som representerer oss. Hvorfor organiserer ikke LO et fattigdomsombud fylkesvis eller kommunalt?

Hvorfor finnes det ikke noen form for kommunale avlastningstiltak, som det britiske matbanksystemet? Eller for den saks skyld mikrokredittlån, som kan gå utenfor sosialkontorets krav om ikke å eie noe?

— Begynner å mislike Ap mer enn Høyre

Det er direkte sørgelig å si det, men det har kommet dit at man begynner å mislike Arbeiderpartiet mer enn Høyre, for høyrefolk går det i hvert fall an å snakke til.

Arbeiderpartiet, derimot, virker til å ha gått helt i bunkeren, fra hvor de nekter å snakke med andre enn folk som tjener over 700 000 i året og har kommunikasjonsrådgivere i ryggen.

Jeg har vanket rundt på gateplan store deler av livet, og jeg har fremdeles til gode å møte en eneste arbeiderpartipolitiker på de mange møtene jeg har vært på der slike problemstillinger diskuteres. Det er ingen vilje til dialog, ingen tegn til noen form for forståelse, kun byråkratprat.

— Har de gitt opp ideen om en velferdsstat?

Når strømstøtten til de fattigste i tillegg utfases denne måneden, kommer landet til å gå inn i en virkelig fattigdomskrise for de av oss som lever på bunnen. Da snakker jeg ikke bare om å ha dårlig råd, men virkelig matmangel og betalingsproblemer.

Jeg tør ikke engang tenke på hvordan det er for uføre med barn, for det må være direkte sammenbruddsfremkallende.

Det virker mer og mer som om det vi liker å kalle et sosialdemokrati er i ferd med å innføre klassesystem her til lands med viten og vilje, der de som sitter nederst ved bordet i bunn og grunn anses som uønskede – som en masse som skal administreres, ikke individer i et felleskap.

Greit nok at det er "vanlige folks tur" nå, men betyr det at man har helt gitt opp tanken om en velferdsstat som tar vare på alle?

Det er en grunn til at Arbeiderpartiet mister oppslutning, og her i byen er det ikke på grunn av lakseskatten. Kanskje det er på tide å snakke med velgerne som ikke bor i villa?

Powered by Labrador CMS