En helg på senhøsten i fjor finner jeg en veldig medtatt katt ute på Kampen i Oslo. Hun er såpass tynn og skral i utseendet at jeg ender opp med å ta henne med hjem og leter etter en eier i løpet av de par dagene katten er hjemme hos meg.

I løpet av helgen kommer jeg i kontakt med en nabo av eieren, som forteller at katten har en eier og at katten har vært sulten og skral hele sommeren. Det er nå jeg bestemmer meg for å sende min første bekymringsmelding til Mattilsynet, og marerittet begynner.

Må levere katten tilbake

Det tar Mattilsynet tre dager å svare på min første henvendelse. Da har jeg allerede bestemt meg for å ta med katten til dyrlegen, og det viser seg at det er en eldre katt med stoffskifteproblemer. Katten vil trenge daglig medisinering resten av sitt liv og jevnlige kontroller hos dyrlege for å undersøke at doseringen er riktig.

Mattilsynet ringer meg og sier at jeg selv må ta kontakt med eieren og tilby å levere katten tilbake, dersom jeg ikke vil risikere en anmeldelse for tyveri. Som sagt, så gjort. Katten leveres motvillig tilbake til eier, hun blir informert om helsetilstanden til katten, og jeg, som student, blir sittende igjen med en dyrlegeregning på 5300 kroner som hverken eier eller Mattilsynet vil ta seg av.

Jeg tenker at katten i det minste vil få behandlingen den trenger heretter, og at Mattilsynet vil følge opp saken. Jeg blir beroliget med utsagnet om at dyr som lider ikke skal måtte vente på byråkratiet for å få hjelp.

Utmagret av sykdom

Om det enn var så vel. Katten blir holdt inne når vinterkulda står på som verst, og så fort blomsterknoppene starter å spire på våren, tar naboen min kontakt med meg igjen. Katten er sluppet ut og ser skralere ut enn noen gang før.

Nå halter hun, det væsker fra øynene og beina svikter under henne når hun går. Utmagret som hun er av sykdommen, går hun rundt til naboene i bakgården og spiser alt hun blir tilbudt.

I tråd med Mattilsynets utsagn om at dyr ikke skal vente på byråkratiet, forsøker jeg å ringe deres såkalte døgnåpne vakttelefon denne onsdagen. Det viser seg at telefonen stenger klokken 15 på hverdager, og siden dette er i de tidlige kveldstimer, får jeg ikke kontakt med Mattilsynet. Dagen etter er en helligdag, og heller ikke da er telefonen bemannet.

På fredag får jeg endelig kontakt på telefon, men siden det er en inneklemt dag, er det færre ansatte på jobb. Det er kun én særdeles opptatt dame som svarer og som ikke har mulighet til å følge opp saken der og da. Hun ber meg sende en ny bekymringsmelding over nett. Jeg følger hennes råd.

Katten har lidd i måneder

Bekymringsmeldingen jeg sender inn fredag ettermiddag, blir ikke besvart før tirsdag uken etter. Katten har allerede lidd i flere måneder, er helt tydelig svært syk og har ikke tid til å vente på at Mattilsynet skal få ut fingeren. De foretar endelig et første besøk hos eier, over et halvt år etter første bekymringsmelding, men utfallet er at katten blir boende. Syk og uten god behandling.

Etter noen måneder med kontakt mellom min nabo og eieren, sender også naboen en bekymringsmelding til Mattilsynet i juni, katten kan da knapt stå på beina. Vi får ikke noe svar, og juni blir til juli.

Da ringer naboen min inn, og vedkommende som plukker opp røret oppfører seg både avvisende og anklagende mot oss som meldere, og vi får beskjed om å holde oss unna og la dem ta seg av saken (først var de veldig imøtekommende og sa at det skulle skje noe innen få dager, ellers skulle jeg ringe tilbake. Når så ikke skjedde ringte jeg tilbake etter en uke, da var de helt vrange).

De gir naboen min delvis skyld for å ha matet katten og dermed sabotert for eieren. Under hele prosessen gjemmer Mattilsynet seg bak taushetsplikten, og innvier ikke tillit fra oss som varslere som ser at katten sakte, men sikkert blir svakere og ikke får hjelpen den trenger. De velger tydeligvis å møte en alvorlig, langvarig sak om mislighold av et dyr med å hytte pekefingeren mot oss som varslere.

Vi gir opp Mattilsynet

Som ærlige medborgere, kan vi helt enkelt ikke sitte og se på at et dyr lider på den måten uten at det fører til en reaksjon. Vi ønsker aller helst å ta med katten til dyrlege, men vi vet at det ikke er riktig, så lenge Mattilsynet har saken. Hendene våre er bundet bak ryggen, og det later ikke til at Mattilsynet bryr seg om den dyrevelferden de har plikt til å beskytte her i Oslo.

Totalt har vi sendt inn minst fem henvendelser til Mattilsynet i løpet av et knapt år, ikke medregnet alle gangene vi har forsøkt å ringe uten å få svar. De siste henvendelsene har de ikke engang brydd seg om å svare på. Vi har gitt dem opp.

Nå har vi ikke sett noe til katten siden i sommer, og med tanke på tilstanden hun var i den gangen, regner vi med at katten kan ha omkommet for egen maskin i stedet for å ha fått den humane avlivningen hun burde ha fått.

Her trengs en forandring

Vi har gjort vårt ytterste for å ta saken videre i de rette kanalene, men Mattilsynet har vist en komplett mangel på ansvar og samarbeidsvilje med oss varslere. Vi føler ikke lenger at vi kan stole på den offentlige instansen som sitter på dette alvorlige ansvaret.

Hva gjør egentlig Mattilsynet, og hva skal vanlige ansvarlige folk gjøre når ingenting skjer etter å ha meldt en sak til dem?  Når jeg forteller denne historien til venner og kjente, trekker de på skuldrene og påpeker at det jo faktisk er Mattilsynet vi snakker om her. Ingen er lenger overrasket over at de gjør en (usedvanlig) dårlig jobb. Her trengs en forandring.

Mattilsynet svarer: – Katten ble avlivet

Mattilsynets oppgave er å få dyreholderne til å følge reglene slik at dyrene har det bra. Reglene for hold av dyr står i dyrevelferdsloven.

AV: Dagrun Rommen, fungerende seksjonssjef og veterinær i Mattilsynet, region Stor-Oslo

Totalt mottok Mattilsynet 10.426 bekymringsmeldinger om dyrevelferd i 2017. De fleste meldingene er om kjæledyr, men vi får også mange meldinger om hester og produksjonsdyr.

Noen mener at Mattilsynet ikke følger opp bekymringsmeldingene. Men alle meldinger blir vurdert av veterinærer i Mattilsynet, selv om bare en drøy tredel fører til tilsyn fra Mattilsynet.

Har taushetsplikt

Mange meldere forventer å få en tilbakemelding fra Mattilsynet på sin melding. Mattilsynet kan dessverre ikke gi slike tilbakemeldinger. Dette skyldes blant annet at vi har taushetsplikt og derfor ikke kan gi opplysninger om dyrenes tilstand, leveforhold og eiers ivaretakelse av dyrene.

Den som melder en bekymringsmelding til Mattilsynet er heller ikke å anse som part i saken og har derfor ikke krav på å få informasjon eller tilbakemelding.

Mattilsynets virkemidler er alt fra å informere og veilede dyreholderne til å ta bedra vare på dyrene sine, til å både ta dyr i midlertidig forvaring, avvikle dyrehold, avlive dyr og politianmelde dyreholdere. Det vanligste er allikevel at dyreholder først får et vedtak fra Mattilsynet med en frist for selv å bedre forholdene for dyrene sine.

Saken ble fulgt tett

Vi må bare beklage at melder i denne saken sitter igjen med inntrykket av at Mattilsynet ikke tar ansvar og følger opp bekymringsmeldinger. I Oslo er oppfølging av bekymringsmeldinger på kjæledyr en stor del av Mattilsynets daglige arbeid. Vi gjennomfører flere inspeksjoner i private kjæledyrhold.

Når det gjelder denne spesielle saken det her refereres til, en syk katt, kan vi dessverre ikke gi detaljerte opplysninger om vår oppfølging av saken. Noe som skyldes taushetsbelagte forhold.

Men vi kan opplyse at saken ble fulgt opp av Mattilsynet fra første stund. Vi har vært på flere inspeksjoner i dyreholdet og katten har blitt tilsett/undersøkt (?) av veterinær ved flere anledninger.

Det er fattet flere vedtak i saken, og det første vedtaket ble fattet umiddelbart etter første bekymringsmelding. Det har vært en utvikling i saken over tid, og katten ble avlivet av veterinær høsten 2018.