DEBATT

Jeg har i grunnen aldri vært mot politiet. Jeg har derimot tenkt at vi som samfunn har gitt dem helt feil oppgaver å løse. Det er ikke deres feil. Det er et politisk anliggende, sier Anna-Sabina Soggiu i denne kronikken.

— Når ungdommene på Furuset få timer etter et knivangrep ber politiet om hjelp til jobb og læreplass, bør vi lytte

Som sosionom har jeg sjelden vært i konflikt med politiet. I alle fall ikke om de har opplevd at jeg har klart å gjøre jobben min. Vi har ofte vært enige om dette felles multiplum - at det er levekårsutfordringer som fører til at de blir kjent med folk. Og at de ikke rår over virkemidlene til å jobbe med akkurat det.

Publisert

«I dag er jeg med Politiet rundt på Furuset for å snakke med lokalbefolkningen - og særlig ungdommen. Folk viser tillit, folk kommer bort og prater og de spør om alt mulig. I kveld spurte en del unge gutter meg om læreplass og deltidsjobb. Det var de viktig sakene for ungdommene mine her», skrev justispolitiker Kamzy Gunaratnam (Ap) i et innlegg på politikerprofilen sin på Facebook 6. september.

Det har få timer i forveien vært knivstikking på Furuset, og selvsagt har politiet en viktig rolle i å trygge lokalsamfunnet etter slike hendelser. Det har vært en urolig uke flere steder i Oslo.

At politikere engasjerer seg aktivt sammen med politiet er også bra, men det jeg biter meg merke i er i grunnen hva ungdommene sier. De trenger læreplass og jobb!

— Et ekstremt godt råd

Det er symptomatisk for justisfeltet at det er akkurat dette ungdommene ønsker å si fra om i møter med politikere og politi. Justissektoren er ikke frakoblet andre politiske felter. De er på et vis fallitten når andre sektorer i velferdsstaten feiler.

Når skolen, barnevernet, NAV og andre instanser kneler. Da sender vi inn politiet, og det er sjelden god medisin. Jeg leser ikke ungdommenes samtale med Kamzy som tillit til verken politikere eller politi.

Jeg tolker det som ren desperasjon og et ekstremt godt råd.

— Vi har gitt politiet feil oppgaver å løse

Jeg er vokst opp i sentrum, og har senere jobba som sosialarbeider med ungdommer i samme områder. Politiet er jeg derfor godt kjent med. Jeg har hatt dem på alle kanter, både i oppveksten og som kollegaer.

For dem som måtte ha lest meg debattere ungdomskriminalitet og ruspolitikk i ulike sammenhenger de siste årene, så forventes kanskje en tirade der jeg skreller av politiet all humanisme og etterlater dem til spott og spe. Sånn blir det ikke denne gangen.

Jeg har i grunnen aldri vært mot politiet. Jeg har derimot tenkt at vi som samfunn har gitt dem helt feil oppgaver å løse. Det er ikke deres feil. Det er et politisk anliggende. Det er politikerne som bevilger, gir mandater og tar avgjørende beslutninger for samfunnsutviklinga. Ikke den enkelte betjent.

— Geir fra Forebyggende

På veggen i gangen i leiligheten til besteforeldra mine i Tøyengata 17 hang et bilde av meg på en politimotorsykkel med en politibetjent ved siden av. Bildet var tatt under Tøyengata-dagene.

Betjenten var Geir Tveit, som gjennom årtier jobba med forebygging ved Grønland politistasjon. Første gang jeg møtte Geir er jeg ganske sikker på at han kom på besøk i barnehagen jeg gikk i bortafor botanisk hage. Så har vi altså sykkeltreffet i Tøyengata, deretter har vi møttes en drøss av ganger.

Ikke husker jeg om han var med da politiet arrangerte badeturer for oss ungene gjennom de lange skoleferiene for oss som hang igjen i sentrum. Men jeg har i alle fall møtt Geir hele min oppvekst og deretter som kollega i arbeid som sosionom.

Nå møtes vi mest i kommentarfelt i godlynte og noen gang svært engasjerte krangler om arbeid med ungdommer som trøbler. Han er pensjonert, men han har hatt en viktig plass i min oppvekst både som barn og inn i voksenlivet.

— Stort engasjement for ungdommer

Gjennom jobben som sosionom har jeg møtt mange forebyggere som ham i politiet. Jeg har aldri mistenkt dem for å ha annet enn et stort engasjement for ungdommer, dog har vi vært uenige om virkemidler.

Mange ganger har uenighetene eller fortvilelsen kommet til uttrykk når vi kommer til kort. Da andre instansene har svikta og politiet opplever å sitte igjen alene, uten noen virkemidler overhodet til å møte de utfordringene de ser.

Dårlige levekår, en skole som presser ut heller enn å dra unger med seg, lite fritidstilbud, arbeidsløshet og foreldre som har tusen baller i lufta og for få hjelpende hender til å forhindre ballene i å treffe bakken i et brak.

— Politimannens ord til makta

Før pandemien var jeg på besøk hos et ungdomstilbud i bydel Gamle Oslo. På agendaen sto filmen «Les Misérables» der underklassen i Paris er i voldsom konflikt med politiet. Etter filmen var det samtale med en invitert byråd, en politibetjent og ungdommene, om deres erfaringer sett i lys av filmen vi hadde sett sammen.

Mye kunne vært nevnt om ungdommenes erfaringer med møter med politiet. Jeg var mildt sagt opprørt både som tidligere kid i samme område og sosialarbeider over hva de var vant med i det daglige. Dette er mine folk, liksom. Skal disse tingene aldri endre seg?

Men vi lar det ligge i denne omgang. For viktigere var hva politibetjenten sa da han fikk anledning til å snakke med en politiker med makt. Og dette blir fritt gjengitt etter hukommelsen.

Han sa noe omtrent som dette: «Når ungdomskriminaliteten øker, hva gjør dere politikere da? Dere bevilger mer penger til politiet. Så sender vi ut flere på gata, gjerne nyutdanna, som er de disse ungdommene treffer på. I stedet for å gi mer penger til utdanning, arbeid og så videre.»

— Levekårsutfordringer

Og jeg kjenner det igjen. Jeg har i grunnen sjelden vært i konflikt med politiet som sosionom. I alle fall ikke om de har opplevd at jeg har klart å gjøre jobben min. Så de slapp.

Vi har ofte vært enige om dette felles multiplum - at det er levekårsutfordringer som fører til at de blir kjent med folk. Og at de ikke rår over virkemidlene til å jobbe med akkurat det.

— En skjør tillit

I andre land som vi kanskje ikke liker å sammenlikne oss med, men som vi stadig låner både tankesett og politiske strømninger fra, diskuteres Defunding the Police. Tilliten er fullstendig borte, og man ønsker å bruke pengene på sosialt arbeid og samfunnsbygging i stedet.

Selv om jeg ser noen kids i Oslo tagge ACAB (All Cops Are Bastards) på en vegg eller en enslig strømboks, så er vi ikke der enda i Norge. Men tilliten er skjør mellom ungdom på Oslo øst og politiet. Med god grunn. Tilliten er også skjør til andre instanser de møter. Som NAV og barnevernet. Også det med god grunn.

— Sosialpolitiske tiltak

Om politiet skal miste bevilgningene sine skal jeg ikke vverken ta til ordet for eller legge meg opp i. Jeg blåser i grunnen litt i det. Det som er mitt anliggende er det samme som politibetjenten på filmvisninga på Grønland var opptatt av.

Vi kan ikke sende politiet etter ungdommer på grunn av samfunnsutfordringer vi voksne ikke har klart å løse. Da bør vi kanskje sette pengene våre på en trupp av sosialarbeidere med lomma full av sosialpolitiske tiltak i stedet.

— Østkantungdommer som gjør mye riktig

«Unger som spiller piano lager ikke faenskap i gata», hevda mamma da hun pressa meg til å spille piano ti år i strekk mot min vilje. Jeg tror mamma var inne på noe viktig her. Hun mobiliserte riktignok oppover og fikk høyere utdanning som sosionom noen år senere, men her var hun sosialarbeider forut sin egen tid.

Jeg har gjort mye gærent verken mora mi eller politiet noen gang fikk vite om. Men som de fleste ungdommer på Oslo øst har jeg også gjort mye riktig. De fleste av venna mine fra lignende områder av Oslo jobba etter skoletid og i alle ferier gjennom ungdomstida.

Det begrenser seg liksom hvor mye faenskap du orker å finne på etter åtte timer stående bak kassa på «Maccern» da du går hjem med egne tjente cash i lomma. I tillegg får du lov til å lære deg en haug av ting som er viktig for å bli voksen og ta ansvar for deg sjøl.

Kanskje mye tidligere enn kidsa fra mer bemidlede hjem, som jeg møtte på videregående til samtaler om at foreldra deres ikke ville de skulle jobbe fordi de skulle prioritere skolen. Det sa foreldra mine også. Jeg skulle prioritere det også!

— Dette er vår ungdom

Med jevne mellomrom dukker det opp moralsk panikk for den oppvoksende generasjon i Oslos fattige bydeler, der løsningene ofte er å være «tough-on-crime».

I en av disse bølgene i 2018 svarte imidlertid byrådsleder Raymond Johansen litt som mamma med pianoet. «Det er de voksne som har skapt problemene. Vi må gjøre en jobb for disse ungdommene. Dette er vår ungdom.»

Medisinen fra kommunen var kommunale sommerjobber, styrka utekontakt i bydelene, bedre fritidstilbud, med mere. Vi har akkurat lagt sommeren bak oss, og Rina Mariann Hansen, byråd for arbeid, integrering og sosiale tjenester, kunne denne sommeren fortelle at i år fikk om lag 3000 ungdommer sommerjobb i regi av Oslo kommune.

Etter ei urolig uke gjentar igjen byrådsleder Johansen i muntlig spørretime at dette dreier seg om sosial forskjeller og krever innsats fra en rekke kommunale instanser, der både barnehage, skole og sommerjobb nevnes som noe.

— Lytt til kidsa

Så hør på kidsa du møtte på Furuset, Kamzy, for kidsa har alltid rett. Du sitter i en mektig posisjon i en viktig komité. Bruk muligheten til å bredde ut justisfeltet nå som du kan. For det består ikke kun av politiet og domstolene.

De trer først inn når vi andre har feila. Drei justispolitikken til å handle om andre samfunnsinnsatser og flere yrkesgrupper. Senterpartiet har allerede ryggen til politiet, det trenger vi ikke Arbeiderpartiet til.

Powered by Labrador CMS