— Vi har det bra, men jeg lyver om jeg sier at jeg ikke lengter tilbake, sier ukrainske Maksim (38)

Søsteren Maria Volka (34) har også fått jobb, og datteren er allerede på skolen. Datteren har fått nye venner. Tenåringen har løftet blikket opp fra mobiltelefonen og ser framover igjen.

Vi møter Maksim Kuznytzov (38) på hovedbiblioteket i Oslo. Et sted han trives, og hvor han de siste månedene har vært oftere enn de aller fleste osloborgere. Han stiller i ukrainske farger, gult og blått. Vi setter oss på en sofa i lekeområdet for barn. Der er det akkurat passe med bakgrunnsstøy. Maksim begynner å fortelle.

Fikk jobb som politi, på film

— For tiden møter jeg mye folk, og jeg er opptatt av å bygge nettverk. Jeg har stilt opp på auditions for statister. Jeg har fått jobber som modell, og som statist på film og i TV-produksjoner. Nå sist var jeg politimann, sier Maksim, før han viser fram bildet av seg selv i politiuniform.

— Selvfølgelig måtte jeg vise fram det bildet til venner og si at jeg har fått jobb gjennom NAV, som politi i Oslo, sier musikeren og ler av spøken. Han har også fått en spillejobb i Trondheim på sankthans. Nå kjenner han at den kunstneriske kreativiteten sakte men sikkert er på vei tilbake, og han håper på at han også kan få spille for publikum i Oslo.

• Les også: Da Cosmopolite åpnet, kom all verdens musikk til Oslo. Nå står 30-åringen sterkere enn noensinne

En flyktning er alltid på vakt

Han tyr til engelsk når han prater, men han liker det norske språket og klangen i det. Maksim roser Norge for å ta vel imot flyktningene, men har noen innspill med tanke på hvordan registrering og møtet med NAV kunne vært gjort bedre for begge parter.

— I en normal livssituasjon går det greit å vente på tur, men inne i hodet til en person som har flyktet fra krig er det kaos og usikkerhet. Flyktningen er som på spranget hele tiden. Da kjennes det ut som en katastrofe om du må vente enda en dag før du får lagt fram saken din, sier han

Første møte med NAV var ikke noen innertier

— Første gang hos NAV var jeg bare et nummer. En mann uten ansikt og personlighet. Jobbtilbudet var å jobbe i oppvasken på en restaurant. Det er ikke noe galt med det, men jeg mener at mine evner går i en annen retning. Jeg vil gjøre best mulig nytte for meg. Jeg fikk følelsen av at de så på meg som en mann som kom for å få gratis mat og bolig. Heldigvis gikk det an å snakke med folkene på NAV, og å få de til å lese min CV. Alle vil leve lykkelige liv, men vi finner lykken på forskjellige steder, sier Maksim.

God integrering i Norge

Maksim gir tommelen opp for Norge og integreringsarbeidet. Han mener at å integrere ungdom og unge voksne er veldig viktig.

— Ungdom må føle seg som en del av samfunnet. Det verste en kan gjøre er å sette flyktningen i en ghetto på utsiden av storsamfunnet. Det er oppskriften på å lage unge kriminelle, sier han.

Tenker på hjembyen

Han og kona, Anna Fiedna, lever godt i Oslo, men han tenker ofte på hjemlandet og hjembyen Lviv.

— Når jeg blir spurt om jeg vil bli i Norge eller reise tilbake, svarer jeg verken ja eller nei. Jeg vil likevel lyve om jeg sier at jeg ikke lengter tilbake til Ukraina. Det var der jeg ble født og fikk mine barndomsvenner. Det var der jeg ble forelsket første gang, det var der jeg ble en mann og det var der jeg traff min kone. Det var der jeg ble den jeg er, sier han. Vi forstår at det ikke var første gangen han ville sette ord på hjemlengselen.

I Norge er tre prosent av landet dyrket mark, i Ukraina er over 90 prosent av landet dyrkbart. Det gir en annen kultur.

Ukrainere vil klare seg selv

— Vi ukrainere vil gjerne dyrke vår egen mat, og klare oss selv uten hjelp fra myndighetene. Min svigermor, som har full jobb og selv etter en slitsom arbeidsdag, går rett ut og arbeider med grønnsakslandet. Vi slapper av med jord på hendene. I Ukraina er vi også mer emosjonelle enn nordmenn. Det er verken bedre eller dårligere, men det er en forskjell når det gjelder hvordan vi omgås, forteller Maksim.

Han kommer opprinnelig fra landsbyen Velikje Sorochyntsi øst i Ukraina. Stedet er kjent som landsbyen forfatteren Nikolaj Gogol, satirens mester, ble født.

Mennesket lever ikke av brød alene

— Jeg var en liten gutt på seks år, og bestemor hadde fest hjemme hos seg. Vi var over tjue mennesker samlet. Mye god mat og drikke på bordet, og alle pratet. Du vet hvordan det høres ut. Så begynte bestemor og søsteren hennes å synge. De sang en gammel romantisk sang. På et blunk ble det stille rundt bordet. Alle sluttet å spise og snakke. Jeg forstod at musikk var viktig. Vi lever ikke av mat og drikke alene, forteller Maksim.

• Les også: Ukrainske Maxim, Maria og Tatjana tar intensivkurs i norsk. — Når vi kan snakke litt av deres språk, kan vi lettere bevise at vi ikke er vesener fra en annen planet

I Bob Dylans fotspor

For ham ble musikk og kunst levebrødet. I oppveksten lyttet han til vestlig musikk. Bob Dylan ble et av hans store forbilder, og i likhet med Dylan, reiste også Maksim til New York med en gitar og en koffert. Han sov med de hjemløse på busstasjoner, opptrådte på gata og metroen. Etter hvert også på klubber i byen.

— Det var min viktigste musikkutdannelse, sier Maksim.

Han finner fram mobiltelefonen og spiller av en sang han nylig har laget. Den handler og krig, eller rettere sagt om fred, og om ønsket om å leve i en fredelig verden.