— Til deg som er kunde, her er hvorfor jeg orker å åpne sjappa hver dag

Av og til tenker jeg at vi butikkeiere er en utdøende rase i et glassbur. Men så møter jeg et nydelig menneske som skryter av butikken og som ønsker at fysiske butikker består.

Jeg husker jeg satt i 2012 og skumma gjennom artikkelen om «showrooming» i Tekstilforum. Den handla om den økende trenden blant kunder som gikk i fysiske butikker og sjekka priser, prøvde plagg og gikk hjem for å bestille på nett.

Det var uroligheter i markedet og små lokale butikker var allerede begynt å skjelve i buksene med tanke på den store biten av kaka som netthandel, allerede da, tok. Og den relativt dystre prognosen til han fyren de intervjua, som hadde forska på dette.

Nå er vi i 2017, fem år seinere, og det mest stilte spørsmålet de fleste små butikker opplever er vel om de har nettbutikk. Oppdateres alle de forskjellige sosiale medier-kontoene dine minimum tre ganger per dag?

Det er tøft å drive. Det er tøffere nå enn før. Alt er så utrolig transparent…

Tok ikke selfie på prøverommet

Foreldrene mine starta sin første butikk i 1988. Det er en kvinnsalder siden! Markedet var mer lukka da. Det var ingen av kundene til mamma som visste akkurat hvilke styles de forskjellige merkene hennes kom med. Eller lurte på om hun hadde tatt inn akkurat den og den jakka de så på Instagram-kontoen til selve merket.

Kundene stakk innom oftere, for å slå av en prat, ikke for å ta en «selfie» i prøverommet. De kom kanskje innom for å sjekke om hun hadde fått noe nytt. De satt ikke hjemme og «swipe`a» seg gjennom for se om det var no' vits i å dra ned i morra og se.

Det var salg to ganger i året: januarsalg og augustsalg. Det kom varer i rasjonelle bolker, ikke hver uke.

— Hvorfor lar jeg det gå innpå meg?

Det var sine utfordringer med å drive, jeg skal ikke si at det ikke var det. Det var nok mange butikker som lå med buken opp etter åttitalls-krisa. Men som butikksjef var det nok lettere å gjøre jobben sin med innkjøp og stole på egen evne til å ta avgjørelser om hvordan butikken skulle se ut til den gitte sesong.

Jeg har vokst opp i butikk. Jeg er kreativ, engasjert i det jeg gjør, jeg elsker å jobbe med innkjøp og tenke helhet i butikk når jeg handler inn flere merker. Lage en atmosfære, et bra konsept, plukke ut alle de fineste tingene og vise at jeg kan. Jeg vet hva jeg gjør.

Men de siste to årene har jeg mer enn én gang tatt meg selv i å tvile på om jeg kan det jeg gjør, gjerne rett før et innsalgsmøte med en leverandør, der jeg trenger å gå inn rakrygga og tent for å kunne gjøre en god jobb. Hvorfor har jeg blitt sånn? Hvorfor lar jeg den økende «Hvorfor har du den og ikke den med det printet fra det merket» gå innpå meg?

Blusen med trompet-armer du MÅ ha

Jeg satt på jobb en dag og tenkte at jeg skulle invitert med en kundegruppe på 20 stk på innkjøp, bare for å vise akkurat hvor energikrevende og komplisert det egentlig er gå gjøre et godt innkjøp.

Kolleksjonene jeg tråler meg gjennom er kjempestore og jeg kan umulig ta inn alt de har. At når du står på et innkjøpsmøte, ser en bluse med trompet-arm og tenker "Hell nooo at jeg kommer til å gå i den DER?!", kommer den vanskelige delen av jobben.

For når jeg sitter på innkjøp og plukker ut klær, er det gjerne ca sju måneder til du ser det i butikken. Og i mellomtiden har det litt etter litt dukka opp en trend som sikter seg mot den neste sesongen. Så ca sju måneder etter, går du inn i en butikk og på et frontheng henger det en bluse med trompet-armer som du bare MÅ ha!

Jeg må gå gjennom hele Fashionweek i København, ta inn alle andre merkers inntrykk og trendbildet i sin helhet, fra ByTimo, som jeg ikke har i butikken, til Day Birger et Mikkelsen, som jeg heller ikke har. For hvis den trompet-armen dukker opp hos omtrent alle, er det noe jeg som fashion-butikk rett og slett ikke har råd til å gå glipp av. Jeg har ikke råd til å ikke følge med.

— Utdøende rase i et glassbur

Vi er en utdøende rase i et glassbur.

Jeg står bak disken og fikler med iPhonen for å legge ut dagens spennende post på Instagram. Jeg ser plutselig opp, og utenfor vinduet står ei dame og titter inn og ser på meg og tenker: "Hun der tekster sikkert med venninna si. Butikkene nå til dags… Hun ser meg vel ikke engang hvis jeg kommer inn."

Jeg smiler, et smil som jeg håper sier at hun er velkommen inn. Men hun velger å heller stå på ett bein, på tå og lene seg ganske langt til venstre, for å se noe på den lille skråveggen ved vinduet. Jeg rekker å tenke at jeg synes det ser ganske ukomfortabelt ut, før hun går sin vei. Jeg føler meg som en ape i bur. Et glassbur med ei dør midt i, ei dør som en sjelden gang åpnes.

Av og til går fanden i meg, og jeg tenker at det er ikke sånn det ender, bare fordi jeg ikke var flink nok med Instagram eller Facebook eller fordi jeg ikke hadde nettbutikk. Jeg møter jo mange nydelige mennesker som skryter av butikkene og som ønsker at fysiske butikker består!

Får ofte panikk

Jeg får panikk ganske ofte. I morra blir jeg tredve, og ironisk nok har jeg overhodet ingen panikk for det! Jeg er redd for å bli sjuk av alt.

Regninger, vareflyt, sosiale medier-strategier, antallet betalende kunder... Å ha eller ikke ha ekstrahjelp i helgene, har vi råd til det? Når jeg tar ferie, må jeg tenke på at det koster meg penger. Jeg må ha litt lønn selv, og så må jo den som står i butikken i stedet for meg også ha lønn.

— Jeg er en Solan Gundersen

Så hvorfor orker jeg å åpne sjappa hver dag?

På livets store lerret er jeg en Solan Gundersen, en evig optimist. Jeg er stort sett alltid glad og tror nesten bestandig det beste om mennesker. Jeg har også en sterk tro på det mammaen min alltid sa til meg: "Det ordner seg for snille jenter, Anja."

Og husk at det ikke utelukkende er griske gårdeiere som står for små butikkers fall rundt om i vårt lille Norge;) Forbrukere sitter på makten og vi har alle muligheten til å snu dette;)

Dette innlegget ble opprinnelig publisert på Anjas blogg Smak på livet!.