Skal vi tro de som gjerne vil rive Ruseløkka skole, er det mange gode grunner for å jevne Oslos tredje eldste skole med jorden. Grunnene knytter seg nettopp til at skolen er 147 år gammel og derfor ikke tilfredsstiller moderne krav til spesialrom, elevkapasitet og uteareal.
Det er i alle fall det vi blir fortalt av utdanningsetaten, Undervisningsbygg og arkitektene bak fremtidens Ruseløkka. Men når en går denne historien mer nøye etter i sømmene, rakner argumentene raskt.
En udemokratisk prosess
Det er absolutt ingen tvil om at skolen lenge har trengt oppussing etter lengre tids forfall, og forrige byråd besluttet også at Ruseløkka skulle rehabiliteres. Det neste byrådet bestilte imidlertid en utredning av bevaring av kapasitet på Ruseløkka skole. Denne markerte starten på en udemokratisk prosess for å få revet Ruseløkka skole.
Det var Arkitektkontoret Gasa, som på vegne av kommunen undersøkte mulighetene som tomten og de tre skolebygningene gir. Gjennom noen få sider dedikert til spørsmålet om alternativer til riving, gjør Gasa det klart at gamle Ruseløkka ikke vil tilfredsstille moderne krav og krav til uteareal.
Dette kan virke som et tungt argument. Men at Gasa ikke har klart det, betyr ikke at det er umulig å tegne alternativer som bevarer den verneverdige skolen og som faktisk gir mer uteareal enn Gasas fremtidsskole.
Fullt mulig å bevare skolen
MMW-arkitekter har vist at det er mulig å rehabilitere skolen, og samtidig oppfylle alle krav til spesialrom, universell utforming og som gir hele 40 prosent mer uteareal enn Gasas skole.
Forlaget inkluderer en flerbrukshall under dagens skolegård, to etasjer med lærerarbeidsplasser, et kald krigs-museum i tilknytning til bunkeren, ballettsal på over 300 kvadratmeter og to restaurerte gymsaler. I tillegg bevares den historiske skolebygningen fra 1871 og det sjeldne funkistilbygget.
Fordi utredning kun fokuserte på elevkapasitet i de gamle bygningene, vurderte ikke Gasa mulighetene som Ruseløkka skole og tomten gir. De tok heller ikke høyde for mulighetene av å se Ingeniørhøyskolen og Ruseløkka skole i sammenheng, noe som ville gitt en enda større skolegård, bedre områdeutnyttelse og bevaring av kulturminnemiljøet. Det er også verdt å merke seg at heller ikke Gasas fremtidsskole er i nærheten av å tilfredsstille kravene til uteareal.
Ikke miljøvennlig å rive
Kort tid etter utredningen forelå, og lenge før den var kvalitetssikret, uttalte byråden at å rive og bygge nytt var økonomisk, funksjonelt og miljømessig den beste løsningen. Men ingen av påstandene står seg i dag.
Til tross for at det sittende byrådet gjør et stort nummer ut av sin miljøprofil, har det aldri blitt laget noe CO2-regnskap som viser forskjellen på å rive et 147 år gammelt teglsteinsbygg, til fordel for et nytt. Utredningen argumenterer for at nybygg er mindre energikrevende i drift, men de største utslippene i dette prosjektet vil komme fra riving, produksjon og bygging. Rehabilitering er med andre ord det grønne alternativet når man ser det store bildet.
Kommunen argumenterer også for at riving er den økonomisk beste løsningen, men kostnadene har allerede økt med ca. 180 millioner siden utredningen, uten at arbeidene en gang har begynt. Nåværende prislapp, på 540 millioner kroner, er et betydelig beløp for kommunekassen, og vi mener at utredningen og kvalitetssikringen er i strid med økonomiregelverket.
Arkitektfirma med doble roller
Om vi, for et sekunds tid, tenker oss at vi har rett i at det er mulig å opprettholde elevantallet, få mer uteareal og bedre tilgjengelighet for alle med den gamle skolen enn den nye, kan man lure på hvorfor disse alternativene ikke ligger på bordet. Hvorfor har man på få sider avfeiet muligheten for å bevare skolen?
Det er mye penger og prestisje i å bygge en ny skole, langt mer enn i å pusse opp en gammel en. For politikere er det gjevere å klippe båndet til en glinsende ny skole med solcellepanel på taket enn å presentere en rehabilitert 147 år gammel bygning, som ser noe bedre ut enn den gjorde før.
Det ligger også visse insentiver i en prosess der det samme arkitektfirmaet både får i oppdrag å evaluere en gammel bygning og å tegne en ny til samme tomt. Vi sier ikke at Gasa med vilje kom til gal konklusjon, men utvilsomt ligger det en viss interessekonflikt innbakt i måten kommunen har valgt å hente inn informasjon om dette prosjektet på.
Arkitektfirmaets vederlag beror blant annet på hvor mye som må tegnes. Det må tegnes mer ved nybygg enn ved rehabilitering. At det er det samme arkitektfirmaet som tegnet alternativene og som har fått i oppdrag å tegne nybygget, svekker objektiviteten og troverdighet til alternativene.
Kommunen lurte seg unna kravet om regulering
Når kommunen skal forvalte store kulturhistoriske, miljømessige og økonomiske verdier som i denne saken, stiller loven krav til prosessen: Større bygge- og anleggssaker skal ha en reguleringsplan, altså et arbeid som stiller krav til vurderingene og som skal sendes ut på høring, slik at den blir gjenstand for demokratisk kontroll.
Man skulle tro at det å rive en verneverdig teglsteinsgigant som Ruseløkka og bruke en halv milliard på et nybygg på over 10.000 kvadrat opplagt var å regne som en «større» sak, men kommunen vil unngå reguleringsplan og har valgt å se riving isolert fra byggesaken. Ved å splitte opp saken slik, har kommunen kunnet omgå lovens krav, rydde tomten uten reguleringsplan og styrke saken for nybygg.
Bulldoserne rykker straks inn på Ruseløkkbakken, til tross for at søknaden om nybygg fortsatt er mangelfull. Vesentlig ting som byggets utforming, plassering, volum, utearealer og dispensasjoner er uavklarte. Kommunens faste praksis om å ikke rive før det er gitt tillatelse til nybygg har forsvunnet i denne saken.
Fordelene med ny skole er hauset opp
Vi som fremmer bevaring av Ruseløkka anklages ofte for å være sentimentale og at vi, uten tanke for elevene som går der, slår ring om en utgammel og utdatert bygning. Det er viktig for oss å understreke at dersom den gamle skolen virkelig var falleferdig og umulig å rehabilitere, ville også vi være for riving.
Problemet er at rehabilitering aldri har blitt skikkelig vurdert, og fordelene med en ny skole har blitt hauset opp. Vika mister nå ett av sine viktigste monumentalbygg med 150 års by- og kulturhistorie, uten skikkelig utredning og demokratisk kontroll. Samtidig opplever vi at bare fragmenter av våre klager på prosessen faktisk blir behandlet. Vi stiller derfor spørsmål ved den voldsomme rivegleden som ser ut til å ha grepet hele kommunen.
