DEBATT

– Oslo-folk flest vet at vi ikke kan kaste penger ut av vindu heller, men nå må vi faktisk ha noen hastetiltak i hovedstaden vår og det koster penger. Bedre nå enn å reparere alle skadene etterpå. De har vi allerede nok av, skriver artikkelforfatter.

– Oslo-folk flest vet at vi ikke kan kaste penger ut av vindu heller, men nå må vi faktisk ha noen hastetiltak i hovedstaden vår og det koster penger. Bedre nå enn å reparere alle skadene etterpå. De har vi allerede nok av, skriver artikkelforfatter.

– Etter utallige episoder med bilbranner, knivstikking og skyting, så blir man jo redd. Det er ingen som bryr seg om oss lenger

Vi vil føle oss trygge i hele byen, døgnet rundt. Men det gjør ikke alle lenger. Folk er rett og slett redde for å gå rundt i byen vår etter mørkets frembrudd. Det er ikke et eventyr, men en hverdag flere opplever i Oslo, landets hovedstad, i år 2022.

Publisert

Det var en gang en by som hadde så mye kjærlighet at den fikk sin egen emneknagg. Langt inn i fjorden åpnet den seg, med den vakre grønne skogen som lå som en vakker krans rundt seg, klar for sankthans.

Den var fylt av liv i gatene, folk danset og sang. Oslo-borgerne var over hele landet kjent for sin kjærlighet. Mange hadde kommet til langveis fra, inn til hovedstaden.

Men når mørket senker seg på, når rådhusklokka slår åtte slag, kommer Oslos sanne ansikt frem.

– Ingen som bryr seg

Herr og fru Engebretsen hadde bodd hele sitt liv i en blokkleilighet ikke langt fra Lutvann. De har elsket Oslo og Oslo dem i et langt liv. Men nå tør de ikke gå ut lenger etter mørkets frembrudd. For dem hjelper det ikke mye at kong Raymond bor rett borti dalen.

Han er mest opptatt av EU-debatt, smeller det fra herr Engebretsen. Fruen i huset tar fort ordet og sier at etter utallige episoder med bilbranner, knivstikking og skyting, så blir man jo redd. Det er ingen som bryr seg om oss lenger. Jo, familien så klart. Sønnesønnen og alle de flotte barnebarna, men dessverre hadde mange av dem flytta ut av Oslo for det var jo ikke noe mer kjærlighet igjen, sukket hun.

Mer hverdagsrasisme

På andre siden av byen, inn en fasjonabel Frogner-gate, inn i bakgården og opp en trapp, lå det en liten treromsleilighet hvor familien Hansen bodde. Mor i huset var lærer, faren jobbet med IT på det lokale biblioteket. Barna var snart syv og ni år.

Moren i huset var født i Norge, men hadde foreldre av afrikansk opprinnelse. I hverdagen kunne familien oppleve flere og flere ting forskjellig. Far og ett av barna var hvite i huden og kunne på butikken bli hilst på og spurt om de trengte hjelp.

Moren kunne si «hei» så mye hun bare ville, men det var ingen som responderte. Hun kunne derimot føle seg overvåket som om hun var den fødte tyv eller rett og slett hadde ankommet butikken med finlandshette.

Sånn føltes det innimellom. I det siste har familien Hansen opplevd flere mindre episoder av hverdagsrasisme enn tidligere. I det lange løp blir det ikke tilfeldig lenger og begeret blir fullt.

Voldtekt, Tinder-svindel og knivstikking

På en annen kant av byen finner vi et studentkollektiv med to gutter og tre jenter. Den siste måneden har den ene gutten blitt slått ned på bussen fordi han ifølge «de kule gutta» var litt for jentete og dermed fortjente et slag i trynet. Den ene jenta ble voldtatt i en nokså åpen park midtvinters, den andre jenta hadde blitt svindla på Tinder og den tredje jenta hadde blitt knivstukket i en taxikø.

Så nå hadde den andre gutten meldt seg på vekterkurs, for å bringe tryggheten tilbake til kollektivet sitt. Avgjørelsen tok han da den tredje saken ble henlagt. Det de alle er enige om, er at de ikke forblir i Oslo når studiene forhåpentligvis snart er overstått.

Nå må vi få tryggheten tilbake i gatene. Hvor er byrådet og regjeringen?

I det siste har vi hatt flere nyhetssaker som mange av Oslo-borgerne gjerne skulle vært foruten. Vi vil føle oss trygge i hele byen, døgnet rundt. Men det er det ikke alle som gjør lenger. Folk er redde for å gå rundt i byen vår etter mørkets frembrudd. Det er altså ikke et eventyr, men en hverdag flere opplever i Oslo, landets hovedstad, i år 2022.

Hvordan kunne dette skje, og ikke minst når? Hva skal vi gjøre med det? Nei, vi kan ikke utrede noe nå, vi må vi handle!

Økt rasehat og voldsbruk

Jeg har også i det siste fått høre av flere som opplever rasehat på åpen gate eller, enda verre, i møte med det offentlige. Også voldsbruken har økt. Jeg har dessverre hørt om flere i LHBT+-miljøet som opplever mer fysisk vold nå enn før pandemien, kun fordi de er for homofile. Dette er faktisk ikke greit!

Så hvorfor ser vi nå en oppblomstring av alt dette? Har folk og fe helt glemt hvordan vi oppførte oss før pandemien? Jeg sier ikke at alt var bedre før eller at noen av historiene i eventyrene over er ute. Men de er et litt vel kryptert bilde av hva flere og flere sier at de opplever i byen vår.

Hva har skjedd med oss? Hvor har vi sklidd ut? Sitter vi med hodene utelukkende ned i telefonen? Hver og en av oss må tenke over hvordan kan vi kan bidra til å spre kjærlighet i hovedstaden. Hvordan kan jeg bidra til trygghet? Kan du engasjere deg frivillig? Eller i politikken? Eller i noe annet?

Uavhengig av hva du gjør, må vi alle gå sammen om å gjøre noe for å ta tryggheten tilbake! Men vi trenger hjelp fra både byråd, bystyre, storting og regjering.

Tiltak før det er for sent

Derfor må politikerne som sitter med makta faktisk handle. Det holder ikke å komme med henvisninger til krig, fred og lignende. Ja, det er krig. Det har det vært i alle år, et eller annet sted. Vi må klare å ha flere baller i lufta samtidig. Norge har klart det før og vi skal klare det igjen! Det er heller ingen god velkomst for flyktninger dersom man ikke tør gå ut her heller, når mørket melder seg.

Skal vi gi trygghet må vi også oppleve å få noe tilbake. Vi vil se konkrete tiltak i områdene gjentatte hendelser har skjedd, og vi vil ha mer synlig politi som arbeider forebyggende i gatene etter mørkets frembrudd.

Oslo-folk flest vet at vi ikke kan kaste penger ut av vindu heller, men nå må vi faktisk ha noen hastetiltak i hovedstaden vår og det koster penger. Bedre nå enn å reparere alle skadene etterpå. De har vi allerede nok av. For sånn her kan vi vel ikke akseptere at folk skal ha det? Eller?

Gi oss en happy ending! Gi oss tryggheten tilbake, så skal vi fylle byen med #oslove.

Snipp, snapp, snute, så får vi håpe denne historien ikke er ute.

Powered by Labrador CMS