Espen er stefar til sju pinnsvinunger som bor bak en boligblokk på Ila

— På sommeren 2018 hadde vi stadige besøk av et pinnsvinpar her i borettslaget. Det var koselig. Jeg hadde ikke sett et pinnsvin på mange år, og i hvert fall ikke her i byen. På høsten forsvant de, og jeg så ikke et pinnsvin før i starten av juli i år, forteller driftsleder Espen Haugen i borettslaget Ila V.

Haugen sitter i skyggen av et tre, innenfor portalen inn til borettslaget i Collets gate. Han snakker mer enn gjerne om sine elskede små pinnsvin, men er nøye på å få fram at det er en gruppe på sju personer som deler på jobben med å følge opp dyra.

Overkjørt i Uelandsgate

I starten av juli oppdaget Haugen to bittesmå pinnsvinunger inne i redskapsboden. Et par dager senere lå det fire små piggete nøster der. Til slutt var de sju. Pinnsvin er nattaktive dyr som gjemmer seg og sover på dagtid, så noen pinnsvinmor hadde hverken Haugen eller andre i borettslaget sett.

— Etter hvert ble vi bekymret. Ungene løp i sola på plenen her, og jeg måtte bære dem inn i skyggen. Skjæra var nærgående, erindrer Haugen.

— Da vi fikk høre om et påkjørt pinnsvin i Uelandsgate, rett på nedsiden her, tok vi kontakt med organisasjonen Pinnsvinhjelpen. De kom med råd om hvordan vi skulle få mat i de små, og hvordan vi kunne lage et godt sted for ungene å vokse opp, sier Haugen.

Det er faktisk ikke lov å ta til seg ville dyreunger i Norge, men hva gjør en ikke når en har fått sju hjelpeløse, knapt tennisballstore pinnsvinunger i redskapsboden.

Snorkende pinnsvin

For å holde kontroll med at de fikk i seg næring, ble ungene veid ofte. Fra utgangspunktet, som var rundt 100 gram, veier de nå rundt 400 gram.

De har fått en stor tomt bak blokka, hvor det er god tilgang til løv og kvist. Der finnes også meitemark, maur og stankelbein, som ungene nå jakter på og spiser selv.

— Da ungene fikk tilgang til tørt gress, satte de i gang med å lage et slags rede hvor de kunne sove tett sammen. Det var spesielt å se på, forteller Haugen.

• Les også: Hun kartlegger øyenstikkerne i Slottsparken, Frognerparken og Middelalderparken

Artig var det også da Haugen oppdaget at den rare lyden som kom fra pinnsvininnhegningen var snorkelyder.

— I starten var alle sammen hele tiden. Nå er de mer selvstendige, men de sover som regel flere sammen. De sover på dagen, og da skal de være i fred. De kommer ut i kveldingen på jakt etter mat.

Vanskelig å lære et dyr å være villdyr

— Den store utfordringen for oss mennesker er at vi ikke klarer å lære disse dyrene å være villdyr. Vi klarer ikke å lære dem om venner og fiender og hvordan å møte fremmede av samme art. For en pinnsvinmor hadde det vært et strålende godt resultat å klare og bringe fram én unge i året, sier universitetslektor i zoologi Petter Bøckman.

— Pinnsvin er insektetere i slekt med spissmus, og de spiser alt av smådyr som kryper på bakken. Meitemark, biller og snegler er god pinnsvinmat, sier Bøckman.

— Når pinnsvinene veier rundt en halv kilo, er de klare for å leve egne liv. Dyr som har blitt foret opp, slik som disse, vil holde seg rundt der de har fått mat. Måten å få de til å søke egne områder, er etter hvert å gi de mindre mat, sier Bøckman, akkurat slik pinnsvingjengen i Collets gate nå er i gang med med sine sju små.

• Les også: Vil du ha parsell i Geitmyra skolehage? Beste idé om urbant landbruk kan få femårs kontrakt

Espen Haugen forteller at borettslaget ønsker å tilby sine piggete innbyggere gode overvintringsplasser. Når insekter og mark ikke lenger blir tilgjengelige på høsten, finner pinnsvinet et sted hvor den kan sove gjennom vinteren. Dyret går i dvale og tærer på fettet den har fått av god og næringsrik mat gjennom sommeren og høsten.

Sover gjennom vinteren

— Pinnsvinene går til ro i oktober. De trenger godt med løv og gress for å lage et sted der de kan gå i dvale gjennom vinteren. Løv og gress har vi mye av her, og nå vet vi hva vi bør gjøre med dette til høsten, sier Haugen.

Fram til høsten får pinnsvinungene et enda større område å boltre seg på, og de vil få mindre mat av oss, slik at de lærer seg å jakte selv, forklarer Haugen.

Hva som skjer hvis alle overlever vinteren, har ikke pinnsvinhjelperne på Ila bestemt ennå. Området rundt har fine, fredelige pinnsvinvennlige områder med løvtrær og buskas.

— Pinnsvinene blir kjønnsmodne som tre-åringer. Kanskje vi klarer å tiltrekke oss noen friske gener utenfra innen den tid, undrer Haugen. Problemer med skadelige snegler burde i hvert fall være løst, så lenge det bor pinnsvin i borettslaget.

Pinnsvinet er den eldste pattedyrarten som finnes i Norge. Det har overlevd både mammuter, sabeltanntigre og ullhårnesehorn, men de er håpløst dårlig tilpasset biltrafikk.