Jeg savner lyden av fiskebåtene i Oslofjorden, lyden av norsk kystkultur

Jeg var så heldig å få en ny kikkert i bursdagsgave her forleden, en svær sak med kraftig zoom som er mye bedre enn den gamle turkikkerten.

Det ble en del fikling med innstillinger og slikt, men plutselig ble det som før var svært så fjernt veldig nært. Postkassa nede ved innkjørselen så ut som om den befant seg på vindusbrettet, og kjøttmeisen i busken ved siden av, ble stor som en ørn.

Postkasser er ikke spesielt interessante, og kjøttmeiser har jeg sett før, om enn muligens ikke så detaljert. I stedet zoomet jeg inn på sjøen.

Radene av røde og grønne lykter som viser den nye seilingsleden i Oslofjorden fremstår både detaljert og nært, og midtfjords sveipet jeg over en enslig liten rød og hvit båt, badet i vinterblek morgensol.

Den har jeg sett mange ganger før, sommer som vinter, nesten daglig tøffer den omkring i det samme farvannet i indre Oslofjord. Det er én av få fiskebåter som fortsatt driver med yrkesfiske i fjorden, et trivelig innslag i hverdagen, selv om det for tiden foreligger foruroligende rapporter om at livet i Oslofjorden nesten er i ferd med å dø ut.

«Skitt fiske!», mumler jeg mens tankene begynner å kretse rundt fiskere og byen.

• Les også: Torsken i Oslofjorden dør ut. Overfiske og varmere vann kan føre til fiskeforbud

De klassiske fiskebåtene er borte

Her ute ved Oslofjorden holdt det til mange fiskere som før i tiden. Fra mine barndoms somre husker jeg lyden av den tunge, rytmiske og karakteristiske lyden fra fiskebåter med semidiesel-motor på vei ut til rekefiske tidlig på morgenen, klassiske fiskebåter som i dag på det nærmeste har forsvunnet fra fjorden.

Har du først lagt merke til den herlige dunk-dunk lyden, glemmer du den aldri! Vi ungene hadde våre favorittbåter, min het «Silla» og var en praktfull og velholdt reketråler.

Så kommer jeg til å tenke på en av fjordens mer spektakulære fiskebåter som de siste årene har hatt fast vinteropplag på «slippen» nede ved den lille havna her. På denne slippen har fartøyet stått høyt og luftig, helt innpakket av presenninger og stelt av profesjonelle verftsfolk gjennom vinteren.

Få fiskere har anledning til slik luksus, men så er rekebåten eid av en av landets mer profilerte bedriftspersonligheter, med tidligere karriere i USA der han bygget seg en formue basert på fiske.

Men nå mener visst et norsk direktorat at den tidligere yrkesfiskeren ikke kan godkjennes som fisker lenger, båten skal selges står det i en nettavis, og dermed får næringslivstoppen kun seile skrivebordet heretter. Det var sikkert litt enklere før, noen hundreår tilbake i tid.

• Les også: Julenissen kom med Amerikalinjen. Kaia var stappfull av folk og stemningen elektrisk

Byloven av 1276

Fiske har det alltid vært drevet med i fjorden, og i middelalderbyen Oslo var det en livlig omsetning av fiskefangst. Kong Magnus 6. Håkonsson, han som fikk tilnavnet Lagabøte, fikk i 1276 utarbeidet en landslov og i den senere byloven finner man bestemmelser som regulerte salg av fisk.

Der står det blant annet; «Fersk laks og annen fersk fisk og østers skal kjøpes fra båtene eller på bryggene og ikke i buer». Vi må derfor gå ut fra at fiskesalget foregikk fra faste plasser i middelalderbyen Oslo. Senere, etter at byen brant ned og ble flyttet over til vestsiden av Bjørvika, holdt byens fisketorg og salgsplasser til på flere steder, både i byen men også i forstedene.

Brislingen i Bunnefjorden

På 1600-tallet bodde det flere fiskere og strandsittere utenfor bymurene i Pipervika, og i løpet av det neste hundreåret eller så, slo enkelte fiskerfamilier seg ned på noen av øyene i havnebassenget. Her ble det drevet med litt jordbruk eller et håndverk i kombinasjon med fiske.

I kilder fra slutten av 1700-tallet beskrives et rikt fiske etter brisling i Bunnefjorden og ellers ble gjerne fangst av torsk, makrell, sild og reker fraktet inn til fisketorget i Christiania.

Fiskefangsten som ble tilbudt borgerne i byen og forstedene var fersk. Det vil si at fangsten ble transportert levende til byen, oppbevart i spesialbygde «fiskekister» som lignet flatbunnede båter med lokk, men sidene var gjennomhullet slik at friskt sjøvann kunne strømme gjennom.

Det må ha vært et forferdelig slit å taue et slikt tungt, halvt nedsenket trau av en farkost til byen, ikke minst for fiskerne som bodde lengst unna. Dersom været slo seg vrang og vinden var lite samarbeidsvillig, slik at det ikke gikk å seile, måtte man ta årene fatt og ro nesten hele veien.

• Les også: Viktig seier for dem som elsker friluftslivet i Oslofjorden

Fiskekonene sto for salget

Helt fra Engelsviken ved Fredrikstad kom det fiskere med sine fangster av fersk fisk, og det var ikke bare mannfolk som sto for transporten. Vel så gjerne var det fiskekonene som sto for både transportetappen og salget av fiskevarene på byens fisketorg.

Ved innseilingen til Christiania, på øyene Lille og Store Herbern, lå det en gang herberger som langveisfarende fiskere kunne ta inn på. Dermed fikk de en kort rotur inn til Fisketorget grytidlig morgenen etter.

På byens Fisketorg hadde fiskekonene gjerne faste plasser med salgsboder hvor fisken ble oppbevart i store baljer, og med jevne mellomrom ble det hentet noen pøser med friskt sjøvann for å bytte ut vannet.

Den kjente fotografen Anders B. Wilse har foreviget flere slike fisketorg for ettertiden med sine fotografier. Blant de mest kjente er kanskje Fiskebrygga i Sadelmakerhullet, den lå omtrent ved sørenden av der den tidligere Havnelagerbygningen ruver i dag.

Fiskehallen i Oslo

I 1905 ble Fiskebrygga nedlagt og flyttet til Vippetangen samtidig med at Sadelmakerhullet ble fylt igjen. På Vippetangen fortsatte omsetningen av fersk fisk fra et lite basseng i flere år, inntil også dette ble fylt igjen.

I 1933 fikk fiskegrossistene et eget bygg her ute, et funkisbygg som står der fortsatt og kjent som AL Oslo Fiskehall. I dag er dette Oslos viktigste markedsplass for omsetning av fiskevarer fra inn- og utland.

Men hvor lenge Fiskehallen får fortsette her er usikkert, siden festekontrakten med kommunen går ut i 2023, og bystyret ennå ikke har vedtatt områdeprogrammet for Vippetangen. Men Fiskehallen selv har mange planer, og i høst ble mottaket åpnet for publikum og noe senere en ny restaurant. Det blir spennende å se hva mer som kommer i det fredede bygget i tiden fremover.

Innerst i Pipervika, ved Rådhusbrygge 4, har vi det nye fisketorget og serveringsstedet, et fint alternativ der byens befolkning kan handle fiskevarer direkte fra fiskebåtene. Blant de vel 40 kystfiskerne i Indre Oslofjord Fiskarlag er det fortsatt noen som kommer til hovedstaden med fersk fisk tidlig om morgenen.

Vanligvis er fangsten hentet fra området mellom Horten og Filtvet, men om været er gunstig, kan det hende båtene har gått lenger ut, til farvannet ved Færder. Det er gjerne stor rift etter dagens fangst, og det gjelder å innfinne seg tidlig for å skaffe seg de beste varene. Dessuten skal det visst være veldig sunt å spise fiske, minst to ganger i uka sier folk som har greie på det.

• Les også: Oslofjorden forsøples. Du vil ikke tro hvor mye skrot Baderusken fant i sjøen utenfor Huk

Lyden av norsk kystkultur

Tankene mine vender tilbake til min barndoms «Silla». Min far var innmari glad i reker, ofte sto han på brygga når «Silla» var på vei inn og fikk henne til å legge turen innom, slik at han fikk kjøpt noen nykokte liter.

Var jeg heldig, fikk jeg bli med «Silla» inn til den faste fortøyningsplassen innerst i bukta, en kort tur. Men det var stor stas! I dag er det en småbåthavn her og langt mellom trebåtene, ikke har de semidiesel heller. Jeg savner den lyden – lyden av norsk kystkultur.

Her er flere tekster om det maritime Oslo, av samme skribent.