Da jeg var 12 år solgte jeg jordbær utenfor Lambertseter senter. Da tjente jeg 100 kroner i timen. Siden da har jeg fullført ungdomsskolen, gått tre år på Oslo katedralskole, gått ett år på Norges Veterinærhøyskole og snart fullført grunnskolelærerutdanningen. Jeg har jobbet tre år i skolen ved siden av studiene med barn i alle aldre. I tillegg har jeg møtt dama i mitt liv. Samboeren min har en bachelor i spesialpedagogikk og jobber i dag som lærer for en klasse for barn med autismespekterforstyrrelser.
For oss er det en selvfølge å bistå en familie med behov for avlastning. I vårt tilfelle er dette gjerne et barn med de utfordringene som min samboer har erfaring med. Et barn med behov for nøye og tett oppfølging.
Det som likevel får oss til å snu i døra er lønnen for strevet, 80 kroner i timen. Det er hva Oslo kommunes avlastere tjener, altså enkeltpersoner som etter arbeidstid hjelper barn og deres respektive familier i vanskelige situasjoner. Den 13 år yngre utgaven av meg selv tjente mer på å selge jordbær i fellesferien i 2005.
Dom gir oss halvert lønning
Det er byrådets budsjettendringer som gjør at vi som gjør en av bydelens viktigste jobber ikke får nok lønn for strevet. Frem til første mars i år var situasjonen for avlastere i Oslo kommune en annen. Da hadde kommunalt ansatte avlastere det dobbelte av dagens timelønn.
Det som gjør det hele vanskeligere å forstå er at bydelsrammen i 2018 er økt med 50 millioner kroner. Likevel sitter vi som tilbringer 16 eller 32 timer i måneden med vanskeligstilte igjen med halverte lønninger som en følge av en fem år gammel dom i Høyesterett, Avlasterdommen.
Tidligere oppdragsavtaler må nå omgjøres til arbeidsavtaler som gir merutgifter for bydelen. Hvorfor det er slik, har det vært vanskelig for oss å forstå. Vi har tatt telefoner, både til bydelen, Oslo kommune og våre venninner med master i økonomi. Svaret ligger i godene som følger med “goden” å være arbeidstaker fremfor oppdragstaker.
Spørsmålet har siden 2013 vært hvorvidt en avlaster er å anse som arbeidstaker i kommunen heller enn en oppdragstaker. Det fastslår høyesterett i 2018 at er tilfelle, da arbeidsforholdene er underlagt en tilstrekkelig tilsyns- og instruksjonsmyndighet fra kommunens side. I tillegg regnes risikoen for arbeidsresultatet til å ligge hos kommunen, samt at arbeidstaker får lønn baserte på timelister.
Fast ansettelse gir dårligere oppfølging
Ålesund kommune møtte i januar i fjor en av sine kommunalt ansatte barne- og ungdomsarbeidere i retten. Barne- og ungdomsarbeideren, med Fagforbundet i ryggen, mente hun hadde krav på sykepenger og feriepenger som arbeidstaker, selv om hun hadde skrevet kontrakt som oppdragstaker med kommunen. Det var her avtaleendringens frø ble sådd, et frø for at avlastere skal være kommunalt ansatte fremfor “innleid arbeidskraft”, uten krav på den sikkerheten som medfølger fast ansettelse.
Denne tryggheten er flott, men bieffektene av endringene er mange. Ålesund kommune var tidlig ute med å si at avlastere som følge av avtaleendringene mister sin frihet. Som oppdragstaker har en et gitt antall timer å benytte, hvordan disse har blitt forvaltet, har det vært opp til familie og avlaster å avtale. Per i dag setter fast ansettelse strenge rammer og begrensninger for hvordan timene benyttes, hvilket frarøver oss som avlastere friheten. En frihet vi i husstanden spesielt kjenner på da overnattinger for oss ikke lenger er en mulighet.
Overnattinger i løpet av uken er nå å regne som overtidsarbeid for min samboer, som allerede er ansatt som lærer i Oslo kommune. Samtidig er overnatting fra søndag til mandag, slik vi har praktisert, ikke lenger en mulighet, da kommunalt ansatte er pålagt et gitt antall timer med hvile mellom arbeidsøkter. For familien vi bistår, er det gjerne overnattinger som i størst grad får deres ukentlige kabal til å gå opp. Som fast ansatte har ikke vi lenger muligheten til å tilby dette.
Halvert lønning
Vår nye timelønn skal innbefatte pensjonsopptjening, opparbeidelse av feriepenger og sykepengerettigheter, hvilket gjør oss dyrere i drift. Ved å ta kostnadene av en slik omvelting fra våre månedlige utbetaling gir dette oss ikke bare halvert månedslønn, men også halvert feriepengegrunnlag. På forrige lønnsslipp fra Oslo kommune fikk vi utbetalt 2500 kr før skatt, hvilket utgjør knappe 1600 kr etter skatt.
En vanlig arbeidsuke er å regne som 37 arbeidstimer. En kommunalt ansatt avlaster får i dag utbetalt 1600 kr etter skatt for å jobbe 32 timer, hvilket nesten utgjør en ekstra arbeidsuke per måned, for sin innsats i helse- og omsorgssektoren i helger eller etter arbeidstid.
Et av argumentene brukt i debatten rundt hvorvidt kuttene er rettferdige er at avlastere i andre kommuner opplever denne endringen som positiv. Hva avlastere utenfor Oslo kommune da har hatt i timelønn før avtaleendringen, tør ikke vi i husstanden en gang å gjette på.
En umulig situasjon
De som i dag sitter på ansvaret med å forvalte Oslo kommunes avlastere opplever situasjonen som vanskelig og er fortvilet over situasjonen arbeidstakerne nå befinner seg i. For mange er det ikke det økonomiske aspektet ved denne typen arbeid som er av betydning, men ønsket om å hjelpe. Likevel jobber man ikke 32 timer ekstra hver måned mot det man trodde var langt under minstelønn for to voksne mennesker i Oslo kommune.
Det viser seg likevel å ikke være noe som heter minstelønn innen helse- og omsorg. I henhold til Arbeidstilsynets hjemmesider finnes det per i dag ingen lov om minstelønn for arbeidstakere innen denne sektoren. Av den grunn har arbeidstakerne i dette tilfellet ingenting å slå i bordet med.
Heller ikke familiene som mottar hjelp har noe de skulle ha sagt, og mange befinner seg i dag i en umulig situasjon. Det heter at “Avlastningstiltak er gratis og kan gis både som avlastning i eget hjem og som opphold i institusjon”. Familiene jeg har vært i kontakt med hevder likevel at ordningen fremover vil kunne koste dem dyrt, da de ikke ser noen annen løsning enn å betale mellomlegget mellom ny og tidligere lønn for å beholde sine avlastere. Avlasteren må i så fall opprette enkeltmannsforetak og leies inn av den respektive familien. I slike tilfeller blir den fast ansatte avlasteren, en oppdragstaker i tillegg.
Når kommunen kutter livlinen
I dag avlaster vi en familie 32 timer i måneden. Dette fordelt på én ettermiddag i løpet av arbeidsuken og en halv helgedag. Om lag åtte timer i uken har vi eneansvar for en gutt med spesielle behov, noe familien er avhengig av, da barnet, som ikke er normalfungerende, tar av kvalitetstiden foreldrene har med andre søsken med behov for å bli sett. Det føles helt forferdelig at penger tjent skal være en brems for vårt gode samarbeid og for hjelpen vi kan tilby. Familien vi avlaster er i dag fortvilet over situasjonen og den manglende informasjonen til de berørte familiene.
De som rammes, er de svakeste barna og deres svært utsatte familier og pårørende. Dette er i utgangspunktet familier som sliter med å få hverdagen til å gå rundt med helsa i behold, gjerne familier med flere barn der avlastningen også blir viktig for de normalfungerende barna. De trenger virkelig en hjelpende hånd. Det hårreisende er at de berørte familiene ikke har mottatt noe informasjon lønnskuttet. Utelukkende avlasterne er blitt informert.
Hvem gagner dette?
Avlasteres nye vilkår fører på ingen måte til noen sikkerhet i form av arbeidstakeravtaler, men til uro i form av kutt og usikkerhet. Det gagner, slik vi ser det, ingen. Alle ledd i arbeidet med å lette hverdagen til familier med barn med spesielle behov tynges. Kommunen sliter med rekruttering, kommunalt ansatte som forvalter Oslo kommunes avlastere opplever stor misnøye, de som tar på seg oppgaven får halv lønn og sårt trengende familier mottar ingen info og må selv legge ut for mellomlegget.
Vi har verken fartstid innen kommunalpolitikk, juss eller økonomi men forstår likevel såpass at vi som avlastere for en gutt med spesielle behov bør få lønn for strevet. Vi frykter at dagens faste ansettelser vil føre til langt færre ansettelser, om lønn og frarøvet frihet forblir slik ordningen er i dag.
