Jeg har fått æren av å bli med og observere hvordan en muslimsk begravelsesseremoni foregår

Det islamske felleskap Bosnia og Herzegovina ble dannet i 1994. Og det er hva antall medlemmer angår landets største. Men ikke her i Oslo. Her er de ikke størst. De har nemlig medlemmer som bor fordelt over det ganske land.

Til og med i Brattvågen i kommunen som tidligere het (og som nå kanskje snart igjen vil hete) Haram, så har de en moske. De eier fem moskeer og leier enda flere. Bosnierne holder nemlig ikke kun til i Oslo, tvert imot. De har tatt hele landet i bruk.

• Les også: 50 år siden den pakistanske arbeidsinnvandringen til Oslo startet. Se de historiske bildene

Vi hentet flyktninger til trygghet

Bosniernes historie i Norge begynte temmelig brutalt omtrent et år før Det islamske felleskapet Bosnia og Herzegovina ble dannet. I 1993, midt i en grufull krig, dannet Norge en luftbro og på kort tid evakuerte vi 12.000 mennesker.

I lys av dagens politikk, hvor man som et ledd i en politisk strid ser at flyktninger dør på grensen mellom Polen og Hviterussland så vel som i Middelhavet eller lever under uholdbare forhold i telt i flyktningeleirer i Hellas, så er det rart å kjenne på at vi i en ikke så fjern fortid dannet en luftbro og fikk hentet flyktninger til trygghet.

• Les også: VårtOslo-serien om moskeene i Oslo.

Man hører til, på ekte

En flyktningbehandling, en menneskebehandling til å være stolt av. Da kjenner man på at 1993 også er veldig lenge siden. Lenge nok til at folk har fått røtter i sitt nye hjemland. Lenge nok til at nye generasjoner har kommet til. Lenge nok til at vi har glemt at luftbroer kan bygges.

Og lenge nok til at man hører til, på ekte, i sitt nye hjemland. Jeg har fått æren av å bli invitert med for å lære hvordan en muslimsk begravelse foregår.

Nå er det vanlig å bli begravet her

Jeg har fått æren av å bli med og observere hvordan en muslimsk begravelsesseremoni foregår. Og der jeg står litt i utkanten så forteller begravelsesagenten at da han startet i 1993 så ville nesten ingen muslimer bli begravet her i Norge. Man foretrakk ofte å få levningene fraktet tilbake hjemlandet for så å bli begravet der, men nå er det omvendt. Nå er det vanlig å bli begravet her i Norge også for muslimer. Det er her man hører til nå. Det er Norge som er ens hjemland.

På Alfaset gravlund finnes det et eget område for muslimske gravsteder. Og det er her jeg møter opp. Og kanskje er akkurat dette et viktig stykke læring? Vi lever våre liv sammen, muslimer og ikke muslimer. Vi bor i de samme nabolagene, går på de samme skolene, på de samme fritidsaktivitetene, vi deler arbeidssted og vi er hverandres kollegaer, naboer, venner og til og med familie. Dermed vil det også være naturlig at vi følger hverandre dette aller siste stykket i livet og deltar i hverandres begravelser.

Vanlig at bare menn er med

Det første jeg legger merke til når jeg kommer til gravlunden er at det kun er menn der. Det er ikke slik alltid forklarer både begravelsesagent og imam Faruk Terzic. Det er ingen regel om at kvinner ikke kan delta i begravelser, men mange steder er det likevel vanlig at bare menn er med på akkurat det ritualet som foregår på gravstedet.

Det neste jeg blir fortalt er at der det i tradisjonelle norske begravelser er vanlig med blomster så er ikke det nødvendigvis slik i muslimske begravelser. I noen kulturer så er blomster til for feiringer. De symboliserer glede. Og da blir det litt feil å ha med blomster i en sånn anledning. Men det er ikke sånn alltid altså, legger han til. Noen familier ønsker blomster. Og veldig ofte så kommer også kvinnene til graven etterpå og pynter den med vakre blomster og minnegjenstander.

Noen med og noen uten blomster

Om du kikker deg rundt, sier min nye guide før det hele begynner, så ser du at noen gravsteder er pyntet med blomster, mens andre er helt tomme. Det kommer an på hva familien selv ønsker.

Og om det er ett sted hvor jeg mener at man skal respektere den enkelte families valg, uten kritikk, fordommer eller press om å gjøre som majoriteten, så er dette nettopp i begravelser.

Og om du er invitert til å komme i begravelse så kan det kanskje være greit å spørre på forhånd, tenker jeg, både om kvinner og om blomster. Man går i begravelser for å hedre den avdøde. For å ta et verdig farvel. Det er ikke hverken tid eller sted for å kjempe andre kamper. Eller for å presse igjennom et «jammen, sånn gjør vi det og da skal det gjøres sånn». Et muslimsk begravelsesrituale er forresten delt inn i ulike ritualer, og det jeg er vitne til ved selve graven er bare en av flere deler.

Hodet plasseres mot Mekka

Tradisjonelt skjer muslimske begravelser veldig raskt etter et dødsfall. Gjerne til og med den samme dagen. Men akkurat det er litt vanskelig å få til her i Norge, så her er det vanlig at det går noen dager mellom dødsfall og begravelse.

Det første ritualet etter selve dødsfallet er en rituell vask av den avdøde. Her vaskes alle kroppsdeler i en bestemt rekkefølge ledsaget av bønner før man tilslutt svøper den avdøde inn i et hvitt, heldekkende, likklede. Det er viktig at man kan skille ut hvilken retning hodet har under likkledet da det er viktig at hodet plasseres i retning mot Mekka.

Kun likklede i mange muslimske land

I mange muslimske land så er det ikke vanlig å bruke kister. Den avdøde plasseres der i graven kun med likkledet over seg. I Norge derimot brukes det normalt sett kister, akkurat slik det gjøres i denne begravelsen jeg deltar i. Noen moskeer har egne vaskerom hvor denne vaskeseremonien kan avholdes.

Andre moskeer derimot synes det er greit at dette ritualet skjer på sykehuset. Der er det gode hygieniske vaskerom, og Ullevål sykehus har også fasiliteter hvor retningen mot Mekka er markert. Vaskeritualet kan gjennomføres av slektningene selv (likekjønnede slektninger), eller ved hjelp av en imam.

Begravelsesbønnen

Men hva er det jeg opplever, der jeg står på gravlunden omringet av menn denne oktoberdagen?

Det hele begynner nokså likt de begravelsene jeg har deltatt i tidligere. De nærmeste pårørende stiller seg opp ved kista og bærer den på plass på en granittstein tilpasset formålet. Deretter stiller mennene seg opp, pent på rekke, flere rader etter hverandre.

Og jeg legger merke til at steingrunnen under dem er inndelt både i linjer og i ruter til å be på. Akkurat slik teppene i moskeer er det. Det er brukt farga steiner for å gjøre markeringene. De står og ber. Og av og til så tar de hendene opp mot hodet og gjentar Allah Akbar. Gud er stor. Imam Faruk snakker på bosnisk og på arabisk. Er det dette som er begravelsesbønnen?

Hvor går linjen?

Jeg bekymrer meg over plasseringen min. Står jeg på riktig sted eller forstyrrer jeg nå seremonien? Som kvinne under bønn så ville riktig plassering for meg trolig være på en rad bak mennene, men de er mange og vi er utendørs. Om jeg stilte meg riktig så ville jeg ikke høre imamens ord. Og selv om jeg ikke forstår, vil jeg høre.

Linjer, tenker jeg og går over på gresset ved siden av. Jeg tror at dette med hvor du skal stå og det å ikke gå foran noen som ber oppheves dersom det er noe mellom dere. Og skillet mellom asfalt og gress burde gjøre nytten. Kanskje? Eller er det i en annen tradisjon at slikt som dette er viktig?

Det finnes flere lovskoler i islam. Alle ser ikke alt likt. Men jeg tar et valg. Skillet mellom gress og asfalt får holde. Jeg blir stående. Og ingen gir meg stygge blikk. Så enten er de veldig høflige eller så gjorde jeg ingenting galt.

Og jeg opplever en vakker høytidsstund. En stund hvor man ærer en far og en venn.

Kjærlighet i hvert spadetak.

Igjen løfter de aller nærmeste med seg kisten og med imamen foran går de i prosesjon opp mot den åpne graven. Der blir kisten plassert over hullet og firt ned. Alt mens imamen leser bønner. Og så kommer den delen av ritualet som er nytt for meg. Her er det ikke en liten symbolsk neve med jord som blir kastet på kista mens en prest sier «av jord er du kommet, til jord skal du bli».

Her er det flere spader og en stor jordhaug. Og igjen er det de aller nærmeste som gjør jobben. Jeg står i utkanten og ser på. Så tungt det må være, tenker jeg, så tungt det må være å kaste jord over kista til en man elsker og vil savne så dypt. Så vakkert det er, tenker jeg etterpå, det er kjærlighet i hvert eneste av de spadetakene der. Og kanskje er det godt, til og med rensende, å få være den som gjør denne jobben. At den ikke er overlatt til fremmede. Til de som ikke kjente, ikke elsket.

Skulle ha svetta litt

Jeg kjenner mange jeg som har stått der i begravelser og nok ønska at de kunne få holdt i en spade. Jobba litt. Svetta litt. Gjort denne aller siste tjenesten for sine kjære. Kjent på at det hadde vært godt å få gjøre noe nyttig. Praktisk.

Når jordhaugen er borte og kista godt er dekket av jord så heller man et lite traktorlass av jord på toppen. Og når det er ferdig og navneskiltet godt er plantet ved graven så skjer det noe magisk.

Plutselig går alle ned på huk og jeg får høre en nydelig vakker versjon av koransangen som ikke er en sang. De resiterer et helt spesielt vers som ikke kan sies stående. Salat alan nabi. En bønn til profeten. Først resiterer en et vers. Deretter svarer de andre som et kor. Deretter bytter de. Og en ny person synger eller altså resiterer først. De sitter sånn på huk og synger lenge og jeg står der et stykke bortenfor og smiler. For en vakker tradisjon det er jeg her får ta del i.

• Les også: VårtOslo-serien om moskeene i Oslo.