DEBATT

Transpersoner fortjener at vi er interesserte i deres liv, levevilkår og verden, sett fra deres øyne, sier Vegard Rødset Tokheim i dette innlegget.

Transpersoner fortjener at vi er interesserte i deres liv, levevilkår og verden, sett fra deres øyne, sier Vegard Rødset Tokheim i dette innlegget.

For ingen av oss er frie før vi alle er frie

Lovverket forbød homofili for kun 50 år siden. Den modige kampen som ble ført for at alle skulle få leve sitt eget liv som seg selv uavhengig av legning, var både lovmessig, holdningsmessig og kunnskapsmessig. For transpersoner, interkjønnpersoner og ikke-binære er det en pågående kamp for retten til å være seg selv.

Publisert

Under Debatten på NRK torsdag gikk den vanskelige offentlige debatten knyttet til kjønn, identitet og et mangfold som for mange er nytt, men som for dem det gjelder er hjertefølt, ekte og sårt å diskutere.

Å føle eller måtte forklare seg om hvem man er og så bli mistrodd, feilkjønnet, bli forklart at man jo ikke er en ku som kan kalve, få høre at man er en mann når man er en kvinne. På NRK. Foran hele Norge. Det krever et mot og en indre styrke som få har, men som man uansett må tåle.

Om noen år vil debatten virke fremmed

Min inderligste sympati og beundring går til Christine Marie Jentoft og Aleksander Sørlie. Dere var begge helt strålende på TV! Om noen år frem i tid vil debatt om kjønn og transpersoner virke like fremmed som debattene som gikk for kun få tiår siden om homofile eller lesbiske.

Debatter om garderober, sinnssvake tanker om ødeleggelse av samfunnet som en gruppe ville føre til, skepsis rundt etymologiske endringer av språk og dagligtale, holdninger eller aksept for det som helt åpenbart var hat mot personer med en annen legning enn den heterofile. Det var virkeligheten som var gjengs for kort tid siden.

For noen er kampen pågående

Lovverket forbød det for menn for kun 50 år siden. Den modige kampen som ble ført for at alle skulle få leve sitt eget liv som seg selv uavhengig av legning, var både lovmessig, holdningsmessig og kunnskapsmessig. For transpersoner, interkjønnpersoner og ikke-binære er det en pågående kamp for retten til å være seg selv.

Den gang da var det mange som støttet, var nysgjerrige og hjelpende for at alle skulle oppleve den selvsagte friheten til å utfolde sitt eget liv som seg selv. Også når det ikke angikk dem selv. Det er helt naturlig at man nå også gjør igjen.

Det er mye forskning og forståelse vi fremdeles ikke har svar på. Ingen vet hvorfor noen forelsker seg i sin kjære, har legningen sin eller inderlig føler seg som en annen enn den de ble født som.

Men det som jeg føler meg enormt trygg og sikker på, er at det finnes ingen større synd enn å hindre et annet menneske i å leve som seg selv. Det betyr ikke at det blir lett. Livet er ikke det for noen, men det finnes ingen god grunn til å tillegge noen en byrde som ikke tilhører dem.

Noen ganger er det samfunnet som er sykt

Noen ganger er det ikke en person som er feil eller syk. Noen ganger er det samfunnet som er galt og sykt. Mitt håp er at det som virker nytt, kanskje skremmende eller merkelig, skaper nysgjerrighet og ikke skråsikkerhet. Transpersoner fortjener at vi er interesserte i deres liv, levevilkår og verden, sett fra deres øyne.

I det gamle Grekenland eller India så man på det vi i dag tenker som transpersoner som nærmere gudene, fordi de var iboende både kvinnelige og mannlige. Kanskje er det noe å lære av noen som har gått på denne jord i både stiletter og dressko. Uansett er det utrolig modig å være seg selv, og det krever respekt uavhengig av hvem eller hva du er.

For ingen av oss er frie før vi alle er frie.

Dette innlegget ble først publisert på skribentens Facebookside.

Powered by Labrador CMS