Planene har vært under arbeid lenge, men før nå har jeg ikke helt fått med meg hvor omfattende omveltning som er i ferd med å skje i Oslo øst.
Først nå har jeg sett en del av prosjektene i en helhet. Utvikling av Løren, Ulven, Ensjø, Kværner og Sørenga er noen av de større satsningsområdene som enten er begynt å bygges, eller som er i utviklingsfasen.
Allerede har vi Kværnerbyen, som er et kjempestort prosjekt i Gamle Oslo, med totalt 1800 nye boliger bygget på et gammelt industriområde: Kværner brug. I begynnelsen lurte jeg veldig på hvorfor det skulle kalles en egen by. Nå er det flere utviklere som velger å kalle sine prosjekter for «nye byer eller bydeler». Nå er navnet integrert i språket, og jeg er titt og ofte i Kværnerbyen på grunn av fine lekeområder for barna der.
Som seg hør og bør i en by, har Kværnerbyen opparbeidede grøntarealer, hager, og til og med vannspeil og syntetisk elv som renner igjennom bebyggelsen. Men noe skurrer. For her durer lyden fra den svært nærliggende E6. De nyeste, og siste, leilighetene som bygges i disse dager ser ut til å få en utsikt svært dominert av tungtransport og persontransport. Kanskje man må godta og til og med regne med slikt når man bor i en by?
Byer i byen
Annonse
Jeg vet ikke hva utviklerne legger i dette «by»-begrepet, men snart får vi også blant annet Tiedemannsbyen, Ensjøbyen og Ulvenbyen i Oslo øst. Hvorfor utviklingsprosjektene ikke heter noe mer spenstig, eventuelt noe mer tradisjonelt, vites ikke. Denne delen av byen er delvis tungt trafikkert og er langt mer belastet med bilveier og motorveier for eksempel sammenlignet med området like langt vest for bykjernen. Sånn omtrent St. Hanshaugen og Majorstuen.
Ensjøbyen og Ulvenbyen er to konsepter som virkelig begir seg ut på å gjøre noe med store deler av Oslo østs nåværende preg av bilveier og industri. Noen steder er planen å bevare noe av det historiske, særegne uttrykket til eldre industri. Kværnerbyen er et prosjekt som egentlig har klart å beholde en del av industripreget, ved å beholde mange elementer fra gamle Kværner bruk. Men andre steder er det noen bygg som fremfor alt rives, og lite av den lokale historikken ser ut til å bevares. Gamle Tiedemanns tobaksfabrik skal blant annet rives for å gi plass til Tiedemannsbyen.
Bilindustriområdet som blir grønn oase?
Ingenting er mer velkomment enn at byen vår blir utviklet og bygget for folkene som bor der, og ikke kun for handel og arbeidsplasser. På Ensjøbyens nettsider står det at utviklerne har som mål å skape en ny, grønn og miljøvennlig bydel for beboerne:
«Å skape en helt ny bydel har mange fordeler. Ensjøbyen utvikles for urbane mennesker som setter pris på natur. Her blir det mer lys, luft og grønne lunger enn i sentrumsgatene, samtidig som du bor svært sentralt. Energivennlige boliger, frodige parker, sykkel- og gangveier og et godt kollektivtilbud bidrar til å skape en miljøvennlig bydel».
Ensjøbyen er et stort utviklingsprosjekt, med opparbeiding av blant annet boliger, skoler og barnehager. Fra før av finnes flere spesielle, flotte teglsteinsbygg som i sin tid ble bygget for industri og produksjon på Ensjø. Noen av dem har allerede blitt utviklet og endret til ny bruk. Et godt eksempel er Fyrstikkalleen skole, som består av original bebyggelse og nybygg i en god balanse. Det ser ut som at det originale industripreget er ganske godt ivaretatt.
Hele utviklingen av Ensjø bygger på en plan som bystyret i Oslo vedtok i 2004. Målet er å totalforvandle området, slik at Ensjø skal gå fra å være dominert av bilforhandlere til å bli et knutepunkt med en oppføring av 7000 nye boliger. I følge planene skal Ensjø få hele 5 parker, hvorav Tiedemannsparken på 21 mål blir størst. I prosjektets beskrivelser står det også at man i fremtiden skal kunne spasere over Ensjø i grønne omgivelser fra Valle Hovin til Kampen.
Gamle bygg dras inn i fremtiden
Et av Ensjøs bygg som står på Byantikvarens gule liste er bestemt at skal renoveres og endres drastisk i disse dager. Det blir helt nye bruksformål, herunder leiligheter, samt skolelokaler og næringslokaler i byggets 1. etasje. Prosjektet foregår i fabrikkbygget Fyrstikkalléen 17, like bak Fyrstikktorget på Helsfyr. Arkitektkontoret som jobber med tegningen av bygget, Arcasa arkitekter, har også tegnet Kværnerbyen, Dronning Eufemias gate, Ringnes park og mange flere kjente nybygg i Oslo.
Fyrstikkalléen 17 er altså oppført på Byantikvarens gule liste over bevaringsverdige bygninger og anlegg, og i planprogram for Ensjø er bygningen avmerket som "Eldre industribebyggelse som opprettholdes og gis ny bruk." Det er ganske fint å ta en kikk på Riksantikvarens nettsider. Her kan man panorere byens gul- og rødlistede bygg. Det er i alles interesse at Oslo østs særpreg og historie bevares. Da er det nyttig for alle oss vanlige byfolk å vite hva som faktisk er verneverdig i våre respektive områder, og følge med på at byggene ivaretas.
Verneverdig industriområde
Fyrstikkalléen 17 ble oppført i 1938 etter tegninger av arkitektene Thorvald og Henning Astrup. Bygget er en del av det helhetlige industrimiljøet Bryn-Halden & Nittedal Tændstikfabrik. Opphavet til anlegget var Grønvold gård, og bygget er en del av utviklingshistorien til det tidligere industriområdet.
Byantikvaren forteller at den industrielle virksomheten på fyrstikkfabrikken var en av de store i Oslo. Nærområdet rundt er også verneverdig, som en del av samme miljø. Blant annet Fyrstikkalléen 21, som er regulert til bevaring, Grønvoll gård, arbeiderboligene rundt området, eldre deler av fabrikkanlegget, og funksjonær- og direktørboliger vest for fabrikken. Det er sammenhengen mellom disse byggene som i stor grad representerer det gamle industrimiljøet som fyrstikkfabrikken var.
I disse dager reklamerer OBOS på nye reklameplakater, sikkert særlig i Oslo Øst. OBOS annonserer her for sitt nye, grønne byggeprosjekt på Ulven. Det høres kanskje snobbete ut, men når jeg og mannen min var på boligjakt med et lavt budsjett for noen få år siden styrte vi konsekvent unna Ulven i jakten. Uansett hvor billig leilighet vi kunne finne der. Som mange vet er Ulven plassert inni en trafikksløyfe utformet av den tunge motorveien E6 og Riksveg 150, eller ring 3. I tillegg er Ulven så uheldig at de har et stort strømanlegg innenfor sitt område, samt at Østre Aker kirke har en stor gravplass, kirkegård, som tar en stor del av områdets areal. Motorvei, strømanlegg og kirkegård. Regnestykket førte til at vi styrte unna en fremtid på Ulven.
Jeg vet i utgangspunktet veldig lite om Ulven, men har forstått at Ulven ble oppkalt etter Ulven gård. Gården Ulven nevnes allerede i middelalderen, og var i privat eie fra 1765, står det i Store Norske Leksikon. Med andre ord er Ulven også et område med masse historie, som kanskje også bør vekkes til live?
Prisene kommer til å være høye
I november 2016 annonserte OBOS at de har inngått en intensjonsavtale med Storebrand Livsforsikring og Fabritius Gruppen om kjøp av Ulven AS, tomteareal som dekker store deler av Ulven. Konsernsjef Daniel Kjørberg Siraj fortalte at:
«Vår visjon og vårt mål med dette kjøpet, er å etablere en helt ny og attraktiv bydel i området. Vi skal bygge gode boliger for OBOS-medlemmene og utvikle moderne og funksjonelle næringsarealer. Etter hvert vil det komme skole og barnehager, og også en ny T-banestasjon. I den nye bydelen skal folk kunne bo, jobbe, møtes og drive handel, ja rett og slett leve et godt liv».
Videre forteller konsernsjefen at OBOS skal bruke de neste par årene på å planlegge og å skape en identitet for Ulvenbyen som gjør at folk vil bo og jobbe der. Selv tror jeg absolutt at folk kommer til å ønske å bo og jobbe på Ulven i fremtiden. Men prisene kommer til å være høye, slik som med alle nyboliger, og derfor vil ikke nødvendigvis «hvem som helst» kunne fortsette på bo der.
Folk med vanlig lønn har ofte ikke 6 millioner å punge ut for en liten 4-roms. Vanlige folk med vanlig inntekt trenger også å få fortsette å bo i byen. På en annen side er det jo slik at mange som økonomisk sett har anledning til å velge hvor de skal kjøpe bolig, har mange sterke preferanser i forhold til bomiljø, og da særlig i forhold til biltrafikk. Da spørs det om Ulven blir grønt nok til å lokke byens kjøpesterke boligsøkere.
En bergenser beskuer byen
Jeg er ikke en type som særlig ofte er sentimental. Men jeg er opptatt av arbeiderhistorie og industrihistorie. Jeg har slekt som i alle kjente generasjoner har vært arbeidsfolk. Hovedsakelig på vestkysten, på de mest forblåste små steder og øysamfunn. Jeg blar i bilder, hører gjerne på historier og er opptatt av at vi ikke glemmer det livet vår slekt levde. Min bestemor Jofrid begynte å jobbe på fabrikk allerede som barn, for skole var det bare et par dager i uken. Det samfunnet vi har i Norge dag er på mange måter enkelt, godt og trygt for de fleste voksne og barn, i motsetning til i gamle dager.
Vestlandet er viktig for min identitet, og røttene i Bergen er fundamentet mitt. Jeg hadde tenkt å være i Oslo en periode for å studere. Men særlig Oslo Øst krøp under huden min med en gang. Som en kritisk og bråkjekk bergenser i denne byen, så vil jeg gjerne ha sagt at Oslo er svært sjarmerende og mange steder ivaretas historie i bybildet på en flott måte. Men det er ingen selvfølge at det forblir sånn.
Ikke alltid en fryd for øyet
Nei, de gamle fabrikkbyggene er ikke alltid en fryd for øyet. Ei heller Fyrstikkalleéen 17 slik den står i dag, før ombygging til leiligheter, skole og næring. Det skal trolig et litt trent øye til for å se sjarmen og forstå verneverdien av en gammel, slitt teglsteinsblokk. Videre skal det være sagt at noe av denne teksten nok inngår i et begynnende kjærlighetsforhold til nettopp Fyrstikkalléen 17. Fordi i slutten av neste år flytter jeg og familien min inn i det gamle fabrikkbygget fra 1938. Her har arbeidere stått og produsert fyrstikker. Snart skal vi bo og leve i samme lokaler.
Vi flytter da fra vår nåværende bolig, i en lavblokk i Lodalen som en gang var arbeiderboliger for industrien på Kværner. Ryktet sier at Kværners direktør bodde i en av disse små leilighetene i borettslaget, og at det var ansett som en veldig flott gode. Rundt blokkene er det grønt og frodig. Vi går rett ut fra leiligheten og direkte inn i Svartdalsparken, som er en vakker urskog. Urskogen omfavner Alnaelva, som er Oslos lengste elv, men som kommer helt i skyggen av Akerselva. Kanskje er det like greit at den forblir en hemmelig perle.
Skal jeg virkelig tørre å tro på at Oslo øst skal bli mye grønnere?
Ser jeg litt på Oslo-kartet så tenker jeg innimellom: Hvordan kunne jeg være så dum å kjøpe meg inn i et boligprosjekt på Ensjø som ligger kort vei fra E6? Jeg kikker ut på Svartdalsparkens grønne lunger, hvor vi bor nå. Allerede nå tenker jeg at ungene mine kommer til å bli enda oftere forkjølet og enda oftere plaget med hoste på natten når vi flytter til Ensjø eller Helsfyr.
Tankene går videre til å flytte til Nesodden eller hjem til Vestlandet, hvor vi kan slå oss ned utenfor byen og nær sjøen. Men så kan det jo hende at det utopiske prosjektet med grønt Oslo, og fremfor alt grønt Oslo øst, blir en realitet ikke så langt inn i fremtiden. For jeg har ikke lyst til å måtte godta å bo i en by som ikke setter miljø i høysetet. Enten det er vest eller øst i byen, så skal barn og unge få leve sunne liv og eldre og syke skal ikke godta å få svekket helse på grunn av utilstrekkelig realisering av miljøtiltak.
El-sykkel og sykkelfelt er hyggelig og viktig det, men her må mye sterkere lut til. Biltrafikken i og tett inntil byen vår må reduseres betraktelig, og enda mer viktig blir det når vi satser stort på utvidelse av bykjernen ut over gamle industriområder som trafikk, fabrikker og storhandel har fått lov til å eie helt frem til nå. Vi kan snakke fint om grønne lunger, grønne omgivelser og sykling. Men så lenge vi ikke tar oppgjør med den tunge trafikken som dominerer Oslos nyutviklede boområder, så har grepene rett og slett mest med estetikk og kosmetiske grep å gjøre, og har ikke nok med helse og sunne bomiljø å gjøre.
