Våren 2019 er min samboer ganske gravid med et barn som endelig har klart å holde fast. Vi hadde gått gjennom tre spontanaborter, og hadde nærmest gitt opp å glede oss over nok en positiv graviditetstest. Men denne gangen så det ut til å holde.
Likevel føltes det skjørt, så da mor sa hun ville føde på ABC, altså Alternative Birth Center, ja da så jeg for meg quinoasalve på magen, og en jordmor med didgeridoo.
Ganske så skeptisk
Jeg var med andre ord ganske skeptisk, og konservativt anlagt her, eller det vil si jeg var en ignorant. Fødsler skjer på sykehus, ferdig snakka, tenkte jeg. Men kvinnen i mitt liv var ikke ignorant.
Faktisk leste hun seg sånn opp på fødsler at jeg tenkte kanskje hun var i ferd med å skifte yrke. Og etter å ha pepret meg med litt fakta, så ble jeg også helt overbevist om at ABC selvsagt var det riktige. Selvfølgelig er det det. Hvorfor skjer ikke alle fødsler i utgangspunktet slik, tenkte jeg.
Fødselen ble noe vi begge gledet oss til, og så frem til med en slags naturlig ro.
Åpne, din jævel, kvinnen min føder!!
Derfor var jeg faktisk ganske rolig da Heidi vekket meg kvart på to på natta, og med skjelvende stemme sa at vannet hadde gått, og at hun trengte et håndkle. Helt rolig SPRATT jeg opp, og LØP rolig ut på badet, der jeg sist så det som heter håndkle.
Til min rolige skrekk var det ingen håndkle på badet; de var i vaskemaskinen! Rolig forsøkte jeg å raskt åpne døren, men den var låst; det var jo gang i et vaskeprogram. Med økende puls begynte jeg rolig å faen røske i vaskemaskinsdøren. Åpne, din jævel, kvinnen min føder!!, sa jeg rolig inni meg. Men til ingen nytte. Det må da være mulig å få opp den døra!!
Fra sengen hørte Heidi en mann som snart holdt på å rive vaskemaskinen ihjel, og hun spurte forsiktig "Rolf? Går det bra?".
Helt rolig svarte jeg: "Den fåkkings maskinen vil faen ikke åpne, Heidi!!!".
Jeg løp inn til henne igjen, klar til å finne hammeren for å knuse hele Whirlpool-driten.
Heidi så på meg lattermildt oppstemt og sa rolig: "Men kjære, vi har da håndkle i skapet".
Makan til fin mottagelse
Og det er klart, vi har jo håndklær i skapet også. Samtlige våre håndkle er jo ikke til vask. Så med den nye innsikten fra min kloke kone kunne jeg gjøre min plikt som mann og gi henne et fordømt håndkle.
Deretter ringte vi ABC, og noen timer senere kjørte vi stille og rolig, forbi en fotoboks, og opp til Ullevaal, der vi parkerte noe så jævlig satans dyrt, og endelig kom oss inn i varmen. I virkelig billedlig betydning.
For makan til fin mottakelse. Det var en følelse av at her skal vi være. Her er jordmor tilstede bare for oss. Her finnes tid. Min kvinne brukte sin pust og sine stemmebånd når riene kom. Og jeg kom med saft. Og slik fikk jeg bevitne livets mirakel i form av min elskedes vanvittige rå og naturlige fødekraft.
Hjulpet frem av verdens beste jordmor
Jeg har aldri opplevd noe bedre. Glem Bjørn Dæhlie i Nagano. Glem Rekdal i Marseille. Glem Bjørgen i Vancouver. Her snakker vi prestasjon i form av urkraft og råskap som ikke ligner noen ting.
Alt hjulpet frem av verdens beste jordmor, Say, (hun het det) som bare lot henne gjøre det, og som også så meg i dette, og lot meg være den støtten jeg kunne, med saft. Ingen smertelindring annet enn naturlig vann. Ingen inngrep. Bare masse oksytocin og endorfiner (og sikkert litt adrenalin hos far), støtteerklæringer, og milde heiarop.
Den beste opplevelsen i våre liv
Og så: 24. juli, 2019, klokken 13.15, i trygghet av kunnskap, varme, og empati, (samt en selvsagt nærhet til sykehuset skulle noe gå galt) fødtes vår sønn Lyder Eero, som om vi var på Finnskogen eller innerst på Hardangervidda.
Pur natur, altså. Den beste opplevelsen i våre liv. Og to år senere skulle det skje igjen. 22. oktober, 2021, kom lillebror Bobby Ibra Larsen (ja, han heter så) til verden i hendene på også verdens beste jordmor, Tuva. Akkurat like rått. Akkurat like naturlig.
Disse to utrolig gode opplevelsen av å være sett og ivaretatt, av mestring og naturlighet, av ro og varme, tok vi med oss hjem.
Det er åpenbart at alt dette kan bli ivaretatt andre steder enn på ABC, og det forteller ingenting om oss som foreldre i dag, men for vår del er jeg helt sikker på at den fødselsopplevelsen vi fikk via ABC gjorde oss bedre rustet til de første dagene og ukene hjemme med et nytt liv i hendene.
Hele tiden snakket vi om hvor godt det var, om mestringen, og det ga oss en følelse av at noen har vår rygg. At jordmødre, har vår rygg.
Sparing til fant
For satan, Kjerkol. Det ligger jo i navnet. Jordens mødre sier at denne ubetydelige seiren for kortsiktig mammon er et tragisk nederlag for fødehelse, og familiehelse!
Det er helt fullstendig meningsløst at ABC-klinikken skal legges ned for å spare penger. Det blir som å legge ned fritidstilbud for ungdom. Baklengs inn i fremtiden. Sparing til fant.
Jeg ville anbefalt alle vordene å føde på ABC. Det en får tilbake for pengene det koster samfunnet å drive et slikt tilbud kan kanskje ikke måles i kroner og ører. Men det betyr ikke at det ikke finnes, og det betyr heller ikke at det ikke finnes effekter som faktisk gir utslag i kroner og ører.
Må føde på samlebånd
Keisersnitt er dyrt. Fødselsdepresjoner er dyrt. Og det er dyrt å kjøpe ny vaskemaskin, men det må man hvis fedre hamrer i de i stykker fordi kona ikke kan si fra at håndklær er i skapet fordi hun er så stressa over at ABC-klinikken er stengt og at hun nå må føde på samlebånd, unnskyld sykehus. Sykehus. Ikke fødestue. Sykehus.
Og med de passende ordene avslutter jeg her, Kjerkol. Sykehus. Så vær så snill, bruk makten din, stans idiotiet, bevar ABC, og så kan du heller spasere inn i Stortinget og foreslå litt innstramminger på pendlerleilighetsordninger eller noe slikt; om det er penger det står på mener jeg.
Innlegget ble først publisert på forfatterens facebookside.
