DEBATT

NAV hadde en feilkode i sitt internsystem. Det drev meg nesten i døden, sier forfatteren av dette innlegget. Foto: Terje Pedersen / NTB
NAV hadde en feilkode i sitt internsystem. Det drev meg nesten i døden, sier forfatteren av dette innlegget. Foto: Terje Pedersen / NTB

- NAV sviktet meg da jeg var på mitt svakeste. Jeg så ingen annen utvei enn å ta mitt eget liv

— På vei dit finner jeg igjen ut at jeg ikke har fått utbetalt den sosialstøtten jeg er avhengig av. Minibanken var tom, og jeg hadde ikke mulighet til å ta den jobben. Jeg var så fattig at jeg ikke hadde råd til å begynne å jobbe.

Publisert

Jeg ga meg selv to år på å rydde, vaske og finne en god metode. To år skulle jeg holde ut.

Men så skulle det være over. Jeg skulle ta mitt eget liv.

Til min saksbehandler i NAV

Du har nå stanset min sosialstøtte begrunnet i at jeg ikke har registrert min CV på NAV sine sider. Du stiller også et krav om at jeg må møte til samtaler hos NAV uten å ha spesifisert dato for disse møtene.

Dette er krav jeg ikke er i stand til å innfri. Dette blir da min dødsdom.

Jeg skriver dette som et åpent brev til deg. Jeg vil at flest mulig skal se at jeg har sendt det. Akkurat det er litt viktig faktisk, ettersom brev og søknader jeg har sendt til NAV på vanlig vis har hatt det med å forsvinne.

En vanlig mann

Slik lød åpningsordene i et brev jeg fortvilet forfattet i slutten av 2020. Nå har ett nytt år gått. Det eneste som har endret seg er at jeg det siste året har fått sosialstøtte regelmessig. Uten opphold. Det er ikke vanlig. I et normalt år så bruker den å bli stanset minst en håndfull ganger. Men ikke i år. I år har jeg fått penger hver eneste måned. Det er en klar forbedring.

Men la meg starte med begynnelsen. En oppsummering for alle dere som ikke kjenner min historie fra før.

Du vet at jeg var en vanlig mann en gang? Jeg begynte faktisk å jobbe allerede i 1986, som syttenåring. Jeg likte det. Å jobbe og tjene mine egne penger. Men mot slutten av nitti-tallet merket jeg at noe skurret i kroppen. Formen ble dårlig og jeg manglet progresjon på trening og mistet også mye kroppsvekt.

I starten av 2000 tallet slet jeg med å gå oppoverbakker samt med å få i meg mat. Jeg hadde stikkende smerter og lammelser i deler av beina. Fra tidligere hadde jeg skader i skjelettet etter mishandling som barn og en bilulykke i ungdommen. Men når jeg gikk til legen så sa de bare at jeg var frisk og i god form.

Likevel ble jeg bare sykere og sykere. Og i 2005 hadde jeg kraftige magekramper og kunne gå opp mot en uke uten å greie å spise. Ved en anledning sa en lege at jeg kun hadde mellom to dager og tre uker igjen å leve.

Ba meg bli kriminell

I desember 2005 var jeg så syk at jeg ikke fikk fornyet helseattesten jeg var avhengig av for å kunne jobbe og dermed så ble jeg sykmeldt. Legen mente på tross av mine fortvilte protester at mine problemer hadde bakgrunn i psykisk lidelse og henviste meg til psykolog.

Jeg tryglet psykologen og NAV om å gi meg til en bedre lege som ville forstå hvor syk jeg var. Jeg er en voksen mann på 182 cm og på det verste veide jeg under 50 kg. I dag er jeg til sammenligning over 90.

Alle andre enn lege, psykolog og NAV forstod hvor syk jeg var. Venner av meg bad meg til og med om å begå kriminalitet slik at jeg havnet i fengsel. Der vil de bli nødt til å ta vare på deg, sa mine venner.

Psykologen insisterte på at jeg måtte møte en gang i uka. Da satt hun og fylte ut skjema og stilte spørsmål. Fast bestemt på at dette skulle få bukt med mine plager. Den gang ei.

NAV sviktet fra dag en

Jeg fikk ikke utbetalt sykepenger. Å oppsøke NAV hjalp ikke, de skyldte på legen. Ikke før legen purret på NAV fikk jeg utbetalt pengene jeg hadde krav på. Dette gjentok seg annenhver måned ut sykepengeperioden.

Og når sykepengeperioden var over så var det også slutt på utbetalingene fra NAV. På tross av at det utvilsomt var sykdom som lå bak min manglende arbeidsevne så fikk jeg ikke AAP.

På det tidspunktet så var jeg så syk og underernært at jeg ofte besvimte når jeg forsøkte å reise meg opp.

NAV svarte aldri på søknadene mine. De forsvinner, og NAV nekter for å sett dem. Og ikke før i 2010, fem år senere, får jeg vite hva som har skjedd med dem. En mystisk feilkode i NAVs postsystem ser ut til å ha sendt alle mine søknader til et annet NAV kontor enn det jeg tilhørte.

Og når adresse og kode ikke stemte overens så havnet mine søknader hos forvaltningsavdelingen som arkiverte dem uten å løfte en finger for å finne ut hva som var galt.

Bortkomne søknader

Fem år med bortkomne søknader. Fem år med regninger jeg ikke kunne betale. Jeg sultet. Og om ikke psykologen som behandlet meg på den tida hadde hentet meg hjemme og kjørt meg til NAV og krevd at jeg fikk utbetalt sosialstøtte, så hadde jeg nok vært død av sult nå. Man kommer til et punkt hvor man er for sliten til å kjempe imot. Man gir opp.

Død som følge av en tilfeldig feilkode i et system som førte meg inn i en uendelig spiral av «du må levere en søknad» og så fort jeg leverte en søknad så hevdet NAV at de ikke hadde fått den. Selv ikke de saksbehandlerne jeg leverte søknaden i hånda til kunne noen dager etterpå huske å ha fått den.

Ingen søknad. Ingen støtte. Mitt liv var knust. Ødelagt. Og ingen undersøkte noen sinne hva som gikk galt.

Kun tilfeldigheter avgjorde at jeg den dagen jeg fikk en melding fra et ukjent NAV kontor om at jeg måtte komme og hente søknaden og levere den på samme kontor som jeg hadde levert den på noen uker tidligere, var frisk nok til å gjøre akkurat det. Møte opp og hente søknaden. Det var ikke mange dagene i de årene der at jeg ville ha vært fysisk i stand til det.

Men denne gangen kunne jeg. Og slik fikk jeg løst mysteriet om hvor alle mine søknader hadde blitt av.

Det var ikke slutten

Men nå, nå, tenker du kanskje, du som ikke kjenner NAV. Nå når feilen var funnet så ville vel alt bli bra. Nå ville jeg få den hjelpen jeg hadde krav på. Den gang ei. Det har gått mer enn tre år siden du var i jobb, var svaret jeg fikk etter at alle mine ubesvarte søknader var funnet i NAVs bortgjemte skuff.

Vi har ikke noe inntektsgrunnlag på deg og derfor vil du få utbetalt minstesats. Jeg fikk endelig den hjelpen jeg etter trygdeloven hadde hatt krav på hele tiden, men fordi NAV hadde rotet bort alle mine søknader så måtte jeg nå leve på mindre enn det sosialhjelpsmottakere fikk utbetalt.

Ikke fikk jeg noen etterbetaling og ikke fikk jeg noen erstatning. Selv ikke feriepengene de feilaktig tok fra meg etter sykemeldingsperioden var over fikk jeg tilbakebetalt.

Og nå skulle arbeidsevnen min avklares. Mitt problem var sykdom, men NAV insisterte på å sende meg på jobbsøkerkurs. Jeg har aldri hatt problemer med å skaffe meg en jobb. Mitt problem har vært at jeg har vært for syk til å faktisk jobbe. Likefullt ble NAVs jobbsøkerkurs etterfulgt av NAVs motivasjonskurs.

At jeg var så syk at jeg flere ganger om dagen måtte forlate kurset for å kaste opp, brydde ingen seg om. «Neste gang får du kaste opp inne i klasserommet.», sa en god venn av meg. Kanskje de da forstår alvoret? I samme periode finner jeg ut at jeg ikke tåler gluten. Magesmertene gir seg og kroppsvekten øker, men beina blir dessverre stadig verre.

Tilbake i jobb

I 2013 kommer jeg svært nær å måtte amputere begge beina. Sirkulasjonenssvikt. Men selv mens jeg venter på operasjon så insisterer NAV på at jeg må levere fem jobbsøknader hver dag. Noen måneder senere blir jeg hasteoperert og får satt inn 24 cm med stenter i pulsåren. Det redder meg fra amputasjon, men jeg er så dårlig at jeg har vansker med å gå mer enn 100 meter.

NAV insisterer likefult på at jeg skal i jobb. Raskt. Det er ikke snakk om å gi kroppen tid til å leges. I steden for rehabiliteringen jeg hadde hatt behov for får jeg tilbud om lønnstilskudd. 50% av min lønn blir betalt av NAV, 50% av bedriften jeg jobber for. Ting går bra.! Etter en tid blir jeg tilbudt et vikariat 100% betalt av bedriften selv. Jeg er tilbake.

Ingen rettigheter

Etter kun syv måneder i jobb så blir bedriften kjøpt opp og i den prosessen er jeg blant de som må gå. Tilbake hos NAV blir jeg nå informert om at jeg ikke lenger har andre rettigheter enn sosialstønad. Og sosialstønad kan jeg ikke få så lenge jeg har penger på sparekonto. Ni år etter at NAV første gang ruinerte meg, gjør de det en gang til. Ni år i bunnløs fattigdom var tydeligvis ikke nok for dem.

Pengene jeg ikke fikk lov til å ha spart brukte jeg opp på å sertifisere meg i et yrke jeg har erfaring fra og i en bransje jeg hadde kontakter i. Beina fungerte fremdeles ikke optimalt og min jobbsøkerinnsats varierte med dagsform. Å slepe et bein etter seg på jobbintervju er ikke en god oppskrift på å få seg jobb. Så jeg kjøpte meg tid ved å akseptere NAVs fem jobber om dagen brølekurs.

Etter ti måneder var jeg såpass at jeg var i stand til å skjule haltingen min og jeg gikk igang med jobbsøk. Gjennom gode venner fikk jeg en mulighet hos en svært attraktiv arbeidsgiver.

På vei dit finner jeg igjen ut at jeg ikke har fått utbetalt den sosialstøtten jeg er avhengig av og jeg måtte snu. Minibanken var tom og jeg hadde ikke mulighet til å kunne ta den jobben. Jeg var faktisk så fattig at jeg ikke hadde råd til å begynne å jobbe.

Depresjon

Vissheten om at jeg er utstøtt og uønsket av samfunnet, at jeg er for fattig til å jobbe og at helseproblemene ikke tar slutt fører meg inn i en blytung depresjon.

Det som hadde holdt meg oppe gjennom alle disse forferdelige årene var tanken på å komme i arbeid igjen. Tanken på at jeg ville kunne reparere økonomien min og at jeg på nytt ville kunne ha et sosialt liv med venner, kollegaer og aktiviteter. Det var det jeg hadde hold meg fast i.

Og det tok NAV i fra meg.

Om jeg skulle trosse fattigdom, fysiske og psykiske lidelser og få meg en jobb igjen så ville jeg uansett bli ruinert i det øyeblikket sykdommen blusset opp eller noe igjen oppstod hos arbeidsgiver. Jeg gav opp.

Ble suicidal

Tennene mine er ødelagt, beina mine, magen, hukommelsen, konsentrasjonen og selvtilliten min er ødelagt. Og slik kan jeg fortsette. Likevel var det ikke før jeg etter et møte med saksbehandler og avdelingsleder hos NAV fikk beskjed om at jeg heller ikke i fremtiden ville få innvilget noen rettigheter at jeg ble suicidal.

Jeg gav meg selv to år på å rydde, vaske og finne en god metode. To år skulle jeg holde ut. Men så skulle det være over. Jeg skulle ta mitt eget liv.

Det som reddet meg var et møte med en rusmisbruker på mitt lokale kjøpesenter. Han var nybarbert, nyklipt og gikk i dress. Og i det øyeblikket blikkene våre møttes så visste jeg. Han hadde bestemt seg. En drøy time senere hoppet han fra sin egen leilighet i femte etasje i naboblokka.

Det fikk meg på bedre tanker. I dag er situasjonen annerledes. Fem år har gått og jeg har fått nye lidelser. Diabetes, betennelse i bukspyttkjertelen, høye leververdier og døende nerver i tærne står nå også på lista. Og jeg har ikke råd til å ta de undersøkelsene legen har kalt meg inn til.

Når sikkerhetsnettet svikter

I 2021 så har jeg jevnlig fått utbetalt sosialstøtte. I 2020 uteble den like ofte som den kom. Det hadde brutale konsekvenser og i førjulstiden i fjor så trodde jeg igjen at jeg måtte dø. Ikke fordi jeg igjen hadde blitt selvmordssyk, men fordi jeg ikke hadde krefter til å oppsøke NAV og krangle for å få de midlene jeg ikke bare hadde krav på, men som jeg også var helt avhengig av.

Jeg trodde valget stod mellom å dø av sult eller å ta mitt eget liv. Å oppsøke NAV opplevdes ikke lenger som et alternativ. Jeg var for sliten. Det de har utsatt meg for i de periodene når jeg var så svak at jeg var forsvarsløs har gjort at jeg ikke greier mer. Mitt livs eneste panikkanfall fikk jeg i et møte med NAV. Behandlingen jeg har fått der har gitt meg en irrasjonell fobisk frykt for å møte dem.

Jeg ønsker meg de rettighetene alle andre har og som jeg selv, som skattebetaler, har betalt for. Uten at penger uteblir uten forvarsel. Kanskje da vil jeg orke å møte min familie og mine venner igjen. Jeg beklager all den smerten mitt fravær har utsatt dere for.

674 personer tok sitt eget liv i 2018. Det er 674 for mange sa daværende statsminister Erna Solberg. At jeg ikke er en del av den statistikken skyldes tilfeldigheter.

Den behandlingen jeg har fått av NAV bør skremme dere alle. En gang var jeg nemlig akkurat som dere. En gang var jeg en helt vanlig mann. Jeg hadde jobb og jeg hadde håp.

Powered by Labrador CMS