Koronapandemien viste at Oslo kommune kan ta et krafttak når krisen er stor nok.
Hvert år på denne tida er det alltid noen som spør: Trenger vi virkelig en kvinnedag? I år kom svaret i god tid.
Først fra jenter i Forsvaret og så fra den ferske rapporten fra NKVTS, som viser at vold i Norge øker i omfang , og vold mot kvinner øker mest:
I aldersgruppen 18-29 år rapporterte kvinner mer enn dobbelt så høy forekomst av voldtekt (19 prosent) som ved forrige undersøkelse i 2014 (8 prosent).
— Forteller ikke
Hele 20 prosent av kvinner har vært utsatt for en eller flere former for voldtekt. En av fem. Kanskje er du som leser dette, en av dem.
I alle fall kjenner du noen, men du vet det kanskje ikke – for fortsatt nøler mange med å fortelle om hva de er blitt utsatt for, for ikke å snakke om å anmelde eller oppsøke helsehjelp:
Politi og rettsvesen var bare kjent med en liten andel av volden, og under halvparten av de utsatte hadde snakket med helsepersonell om det de hadde vært utsatt for.
Så når overgrepsmottaket i Oslo rapporterer om 600 årlige henvendelser, kan det virke mye – men det er faktisk altfor lite.
— Vold mot kvinner er et likestillingsproblem
Kvinner opplever mye oftere enn menn alvorlig fysisk vold fra kjæreste, partner eller ekspartner, bekrefter rapporten. Én av ti kvinner har vært utsatt for alvorlig fysisk vold fra partner, og én av tjue er voldtatt av partner med makt eller tvang.
Halvparten av kvinnene som var utsatt for alvorlig fysisk vold fra partner, hadde også opplevd partnervoldtekt.
— Vi ser dessverre at mange kvinner er utsatt for gjentatte overgrep på en arena som i utgangspunktet skal være trygg, og der omverdenen har lite innsyn. Kjønnsforskjellene som er avdekket i studien understøtter at vold mot kvinner utgjør et likestillingsproblem, sa forskerne bak rapporten da den ble fremlagt.
Rapporten er forsiktig med å trekke for bastante konklusjoner om hva økningen skyldes. Det er vi og – det kan være en reell økning, en økning i vilje til å snakke om og rapportere opplevelser, eller en kombinasjon. Uansett er tallene foruroligende, og ikke til å leve med i et land som ønsker å se seg selv som likestilt.
— Kan det gjøres bedre?
Heldigvis er det en verden av forskjell på hvordan vold i nære relasjoner og vold mot kvinner ble forstått for noen tiår siden («husbråk») og dagens situasjon.
Siden de første krisesentrene kom på 1970-tallet, drevet av frivillige, har likestillingskampen løftet vold mot kvinner inn i samfunnets bevissthet og til internasjonale konvensjoner og nasjonalt lovverk.
I vårt land er det et kommunalt ansvar å bekjempe vold i nære relasjoner. Hva gjør Oslo kommune for å forebygge og stanse vold for sine innbyggere? En hel del. Kan det gjøres bedre? Det tror vi.
Med sine 709 000 innbyggere er Oslo Norges største by. 355 000 av disse innbyggerne er jenter og kvinner. Oslo har med sin størrelse tilgang til ressurser, kunnskap og fagfolk som mange mindre kommuner ikke har.
— Kan virke som vold mot kvinner underspilles
Oslo har også et desentralisert styresett, noe som er både en fordel og en ulempe. Hver bydel har eller skal ha en handlingsplan for vold i nære relasjoner.
Kvaliteten på disse varierer veldig – fra summariske, korte dokumenter som vil være vanskelig å bruke som konkrete veiledere og måleverktøy, til utfyllende detaljerte dokumenter som klart viser forståelse for problemene og er tydelige om hvem som har ansvar for hva.
Et fellestrekk ved handlingsplanene er at de er veldig grundige når det gjelder vold mot barn (bra!), men ofte overraskende korte i beskrivelsen av partnervold, og det kan nesten virke som vold mot kvinner underspilles fordi man er opptatt av å trekke fram at menn også blir rammet av slik vold.
Det er sant, det må ikke utelates, men antall og omfang kan ikke sammenliknes. Det blir lagt lite vekt på at vold mot kvinner er et likestillingsproblem. Dermed risikerer man at dette perspektivet heller ikke kommer med i forebyggende arbeid. Når det er sagt, kan det hende dokumentene ikke gir det fulle bildet av arbeidet som skjer i praksis.
— Oslo har ett av landets beste krisesenter
Krisesenteret i Oslo er antakelig ett av landets beste, og gjøre en meget viktig innsats for voldsutsatte kvinner, menn og barn.
For at klientene skal hjelpes hele veien fram – kanskje til nytt bosted, økonomisk støtte – ja, til et nytt liv - er krisesenteret avhengig av godt samarbeid med bydelene. Her sier krisesenterets leder at samarbeidet varierer mellom bydelene, og hun har etterlyst en voldskoordinator i hver bydel.
Det ønsket deler vi. For ikke bare i Oslo, men i hele landet, fremheves det at en stor utfordring for å hjelpe voldsutsatte er haltende samhandling og koordinering.
Stovner politikammer prøvde ut et toårig prosjekt der psykologer, sosionomer, barnevern og politi samarbeidet tett for å håndtere alle sider av familievoldssaker, en slags skreddersøm for den voldsutsatte der alle tråder ble trukket sammen.
Inkludert tilbud for voldsutøver til å forstå og endre sin egen adferd. Oslopolitiet har tatt med seg erfaringer fra prosjektet inn i videre arbeid, men helt sømløst er samarbeidet med bydelene ikke.
— Vi ønsker en mer kraftfull og koordinert innsats
Vi i Oslo Kvinnesaksforening ønsker å se en mer kraftfull og koordinert innsats mot partnervold i Oslo kommune. For vel to år siden kom rapporten Varslede drap? om partnerdrap i Norge.
Den, sammen med den ferske rapporten som viser økende voldstendens, bør være en kraftig vekker for både sentrale og kommunale myndigheter. Kommunens mange dedikerte fagfolk på feltet trenger tydeligere politisk drahjelp.
For det er et politisk ansvar å sørge for at kunnskapen følges opp på en helhetlig måte, inkludert i forebygging og holdningsarbeid.
Covidpandemien viste at Oslo kommune kan ta et krafttak når krisen er stor nok. I evalueringen av byrådets covidhåndtering heter det: «Kommunens evne til å samordne og styre helhetlig har vært en sentral suksessfaktor for krisehåndteringen med fokus på konsekvenser for alle sektorer under ett.»
— En pågående krise
Vold i nære relasjoner er en pågående krise, og må behandles som det. Verdens helseorganisasjon (WHO) definerer menns vold mot kvinner som en pandemi som rammer én av tre kvinner i løpet av livet.
De siste årene har vist at når en pandemi oppfattes som alvorlig nok og viljen er til stede, kan myndigheter og befolkning mobilisere bredt og systematisk for å få slutt på den. Det krever helhetlig tilnærming og tydelig politisk lederskap.
Vi drømmer om å se byrådslederen holde jevnlige pressekonferanser om hva Oslo vil gjøre for bedre å verne sine innbyggere mot vold. Høre ham si klart og tydelig, «Dette gjør vi.»
