Hun mistet datteren, og det under en terroraksjon som sjokkerte landet.
– Jeg har forsonet meg med at det grusomste har skjedd, sier Røyneland.
Hun ser ut over jernrosene ved Oslo domkirke. For tolv år siden var det et hav av ekte roser her.
Det er juli, og Oslos gater er fulle av turister. De vet ikke at kvinnen utenfor kirken for snart tolv år siden, midt i en nasjonal tragedie, opplevde sitt livs verste øyeblikk. Det var dagen da yngstedatteren Synne ble revet fra henne – skutt og drept på en sommerleir på Utøya av norgeshistoriens verste massemorder.
– Jeg kjenner på sorgen nesten like sterkt nå som de første årene, forteller hun.
Annonse
– I disse dagene i juli går jeg rundt og har en følelse av at jeg venter på noe, og det er uro i kroppen. Selv om jeg vet hva som skjer når jeg kommer til årsdagen.
For tolv år siden lå det et hav av roser utenfor Oslo domkirke etter terroren 22. juli.Foto: Trond Reidar Teigen / NTB
Alt har sin pris
Hvordan mennesker takler ekstrem sorg er veldig forskjellig. Det finnes heller ingen fasit.
Selv tolv år etter terrorangrepet sliter svært mange etterlatte med ettervirkningene. En av tre foreldre som mistet barn på Utøya, er i dag helt eller delvis arbeidsuføre, ifølge en 2021-undersøkelse fra Senter for krisepsykologi. Mange sliter med posttraumatisk stresslidelse eller forlenget sorg.
I tiden etter terrorangrepet var det flere ganger Røyneland aller helst ville forsvinne og gjemme seg fra verden. Men så ble hun involvert i Nasjonal støttegruppe etter 22. juli. Der fant hun et fellesskap som ga henne styrke, og i 2015 overtok hun lederrollen fra Trond Blattmann.
– Jeg er lagd på den måten at jeg må gjøre noe med ting. Jeg kan ikke bare gjemme meg under dyna, selv om jeg har hatt lyst til det flere ganger, forteller Røyneland.
– Det har kostet meg noe, men det har også gitt meg mye, medgir hun.
Røyneland beskriver i dag flere av kollegaene i støttegruppen som gode venner og samtalepartnere – sammen ble de det hun beskriver som «ufrivillige eksperter» på ettervirkningene av terror. I sin felles sorg fant de et fellesskap.
– Støttegruppen hjalp meg med å holde hodet over vannet. Samtidig har jeg en datter til som jeg følte jeg måtte være sterk for, sier Røyneland takknemlig.
Æresmedalje fra kongen
Nasjonal støttegruppe etter 22. juli ble opprettet rundt to måneder etter terrorangrepet i 2011. Målet var å fremme interessene til de rammede etter eksplosjonen i regjeringskvartalet og skytingen på Utøya.
De jobber blant annet med å hjelpe overlevende, berørte og etterlatte med å få tilgang til målrettet psykososial oppfølging og tilrettelegging for likemannsstøtte i sorgen. Samtidig er støttegruppen et kontaktpunkt mot offentligheten, mediene og myndighetene i samtaler rundt ekstremisme.
Fredag blir Røyneland, sammen med tidligere leder Trond Blattmann, tildelt Kongens fortjenstmedalje for sitt arbeid knyttet til støttegruppen.
Lederen for 22. juli-støttegruppen ved Oslo domkirke med rosene i jern som utgjør minnesmerket «Jernrosene» bak seg.Foto: Terje Bendiksby / NTB
Overveldet
– Jeg ble helt overveldet da jeg fikk vite det og visste ikke om jeg skulle le, hoppe av glede eller gråte, sier Røyneland om tildelingen.
– Jeg får den for min rolle, men det er en medalje til hele støttegruppen og alle de som har bidratt i styrene både sentralt og lokalt i tolv år, sier hun.
Blattmann, som var leder for gruppa i den første kritiske fasen etter terrorangrepet, er også takknemlig for anerkjennelsen.
– Jeg synes det er veldig flott. Det er en anerkjennelse av arbeidet som er gjort i støttegruppen, og det setter jeg pris på, sier han.
– Samtidig skulle jeg ønske at jeg aldri behøvde å få denne medaljen.
Blattmann mistet sønnen Torjus på Utøya – han ble bare 17 år gammel.
Livet har forandret seg mye for Røyneland de siste årene. Hun er i dag den som tar imot statsråder og kongelige på Utøya, og hun har holdt tale i FN med generalsekretær António Guterres i salen. Hun har også blitt mormor.
– Det vonde forsvinner ikke, men det blir mer et savn enn bare sorg, sier Røyneland.
– Men når jeg ser at Synnes venninner gifter seg og får barn, tenker jeg alltid på hvordan det ville vært for Synne. Man får ofte sånne tanker, om hvordan det ville vært om ting var annerledes, sier hun.
Om Synne hadde levd i dag, ville hun ha vært 30 år gammel. Da hun ble drept på Stoltenberget på Utøya for tolv år siden, sto hun i starten av voksenlivet – hun var 18 år, elsket katter og julen, og skrev åpent og ærlig om ungdomslivet i en egen blogg.
I dag besøker Røyneland Utøya hvert år, men i starten var det vanskelig å komme ansikt til ansikt med stedet der Synne tok sine siste åndedrag. Med tiden har det blitt lettere.
– Før minnesmerket var på plass, gikk vi etterlatte alltid til stedene der barna våre ble drept. Men der klarte jeg ikke bare å tenke på Synne. Terroristen og henrettelsene han utførte, lå alltid der som en skygge, forteller hun og fortsetter:
– Men nå som vi har et minnesmerke, går jeg dit. Da kan jeg kun tenke på Synne og slipper å ha han i bakhodet.
På lørdag går reisen igjen til Utøya. Da har Røyneland allerede fått Kongens fortjenstmedalje. Når hun tenker på hva yngstedatteren ville sagt om det, glimter det av noe vått i øyekroken.
– Jeg håper Synne er veldig stolt av meg og at hun tenker «bra jobba, mamma!»
