- Boligkamp er klassekamp! Ap og Sp har ikke gjort nok siden de fikk regjeringsmakt

Det er viktig at vi fortsetter boligkampen, vi må jobbe frem sosiale forandringer i boligpolitikken.

Arbeiderpartiet og Senterpartiet har ikke gjort nok på boligområdet etter at de kom til makta. Utsiktene ser dessverre ikke noe bedre ut, med mindre de velger å lytte til folket.

• Les også: Blågul parole i 1. mai-toget fra Youngstorget: Solidaritet med det ukrainske folk

— Regjeringen må gjøre mer for leietakere

Før valget tøffet Jonas Gahr Støre seg med å nevne Instagram-kontoen til vårt kollektiv. I en kronikk nevnte han “Min_drittleilighet” og sa: “Boliger skal være hjem, ikke spekulasjonsobjekter.” Men hva skjedde?

Ikke bare har hans regjering skrotet ideen om ikke-kommersielle boliger (tredje boligsektor) som de flørtet med i sine valgprogram; de har også skrotet ideen om å endre husleieloven. Der AP før valget lovet å “vurdere” loven, sa SPs ansvarlige minister Bjørn Arild Gram nylig at "for mange fungerer loven godt".

For hvem er det egentlig korte kontrakter og dyr leie fungerer godt? Ikke oss. “Husleieloven er en god lov for utleier, men ikke for leietaker” sier Forbrukerrådet.

Leietakere trenger bedre leievilkår, men vi trenger også en ny visjonær ikke-kommersiell sektor. Derfor sier vi i 1.maitoget JA til en tredje boligsektor. En sektor hvor det er umulig å behandle boliger som spekulasjonsobjekter. La oss som venstreside samle oss for denne saken!

— Våre hjem er ikke varer

Vi går ikke i tog for en falsk tredje boligsektor som eksempelvis “det rødgrønne” byrådet i Oslo jobber for i disse dager. De jobber ikke for ikke-kommersielle boliger med en rimelig pris, som “tredje sektor” egentlig viser til, men leie-til-eie-modeller som skal sluse noen få inn i den første sektoren, det vil si den usosiale og kommersielle boligsektoren.

Dette representerer ikke et alternativ til det kommersielle, men mer av det. Våre hjem må ikke være varer, de bør være hjem.

Det samme bør være tilfelle i den “andre sektoren”, som viser til kommunale boliger. Byrådet i Oslo behandler heller ikke leietakere i denne sektoren på en god måte. Også de kommunale boligene burde bli ikke-kommersielle. De burde ikke bli leid ut for markedsleie (gjengs leie), som kommunen praktiserer idag.

Kampen er derfor ikke over, hverken overfor utbyggere, utleiere, regjering eller byråd. Dette er ikke bare krise for oss som lever her og nå og trenger denne boligpolitikken, det er også et signal til folket om at heller ikke denne regjeringen har en boligpolitikk som vil løse problemene. Derfor må vi kjempe sammen videre.

Boligmarkedets usmakelige klassekarakter

På venstresiden kjemper vi for at ingen er frie før alle er fri. I dagens boligmarked er det slik at de som har minst, får minst, og de som har mest, får mest. De som står utenfor boligmarkedet må betale dyre leier, mens de som eier flere leiligheter blir rikere for hver dag som går.

Særlig rike blir utleiebaroner som Ivar Tollefsen. Først tjener kapitalister seg rike på at arbeidere jobber for dem, deretter kommer andre kapitalister inn og krever leie for at vi i det hele tatt skal få bo. Selv høyresidens favorittfilosof Adam Smith innrømmet problemet med landeiere da han sa de “høster der de aldri har sådd”. Så selv høyresiden, de få gangene den tenker seg om, innser hvor urimelig det er å la et samfunn styres av noen få store landeiere, det være seg på landet eller i byen.

Problemet er bare at høyresiden - som har skylden for dagens boligkrise - ikke praktiserer hva den preker. Den sier alle skal eie og bo godt, men jobber iherdig for at velstand skal konsentreres hos de få. Eierraten går ned, leien går opp, og eiendomsmillionærene og -milliardærene blir naturligvis rikere for hver dag som går, uten å jobbe for det.

Som en slags veldedig bank gav Erna Solbergs regjering koronakompensasjonsmidler direkte til utleiere, og med det ble klassekarakteren i boligmarkedet ekstra tydelig.

Koronamidlene – som ble gitt til utleiere som nektet å redusere husleia og dermed ikke fikk leid ut sine leiligheter – er et prakteksempel på hvordan markedsliberalistene kun er tilhengere av tilbud og etterpørsel når det går i pluss for deres venner i næringslivet. Markedet er hverken teknisk, organisk eller nøytralt – det er politisk skapt og styrt.

Istedenfor å sy puter under armene på utleiebaroner, må vi heller kaste dem ut av byene våre. Istedenfor sosialisme for de rike, trenger vi sosialisme for de mange. At høyresiden ikke blir med på et slikt prosjekt, er ikke overraskende, men hvorfor blir ikke AP og SP med på en sosial boligpolitikk?

Klassekamp og solidaritet

Arbeiderbevegelsen må ikke finne seg i å delta i boligdebatten på høyresidens premisser. Vi kan ikke lenger gjemme oss bak ideen om “eierlinja”, som en gang betød at alle skulle ha retten til et hjem, men som høyresidens kommunikasjonsrådgivere på 1980-tallet omdefinerte til retten til å høste der de aldri hadde sådd. Vi bør heller jobber for at alle skal ha retten til et trygt hjem: Det være seg om de leier, eier eller bor i den kommende tredje sektoren.

Å ha gode trygge hjem er ikke et privilegium, selv om den norske høyresida delvis har lykkes i å gjøre dette narrativet til det gjeldende – det er en faktisk menneskerett. Det som ikke er en menneskerett derimot, er å tjene fett på andres behov for tak over hodet.

Konflikten står ikke mellom de som eier og de som leier, men mellom de som vinner på å opprettholde systemet slik det er i dag og alle de som taper på det. Mellom dem som ser på boliger som hjem og dem som anser dem som spekulasjonsobjekt. Det betyr at leietakere står sammen i kampen med boligeiere som drukner i gjeld, og boligeiere som ser seg nødt til å selge hjemmet for å hjelpe sine barn inn i et trygt hjem.

Boligkamp er klassekamp – og klassekampen er ikke genuin med mindre den er solidarisk. På arbeidernes internasjonale kampdag er det viktig å vektlegge at Norge må tilby trygge hjem til flere mennesker som er på flukt, det være fra Putins, Norges eller deres alliertes bomber som har gjort mennesker bostedsløse og utrygge. Det er skammelig at de samme menneskene som er blitt drevet på flukt som et resultat av norskproduserte våpen, ikke bare møter et usosialt boligmarked, men før det i mange tilfeller blir møtt med stengte grenser eller utkastelsesbrev.

La oss derfor forenes i en felles boligkamp som av nødvendighet må være en solidarisk klassekamp mot de rike utleiebaronene.