Sagene kirke
Sterk seremoni i Sagene kirke på allehelgensaften. Foto: Kjersti Opstad

1 kvinne, 1 år, 52 oslokirker

Vi ser dem ikke, selv når vi tråkker på dem. Symbolsk og uendelig trist

I Sagene kirke kan man ikke unngå å se 1900 små kister, noen voksne, noen barn, alle formet som store og små papirbåter. Det er et sterkt virkemiddel. Sterkt, vondt og godt på samme tid.

Jeg visste at jeg måtte gå. Men egentlig ville jeg bare sitte der. Hele resten av dagen ville jeg sitte der og kikke ned på 1900 papirbåter og lytte til pie jesu bli sunget rett inn i sjela, av Berre Sang. Berre til meg. Berre til sjela mi.

Det er allehelgensdag i kirka denne uka. Det er alltid det den første helgen i november. Allehelgensdag er, som navnet tilsier, en minnedag for helgener.

FAKTA

1 kvinne, 1 år, 52 oslokirker

Hver søndag, en ny oslokirke. Kjersti Opstad bruker 2018 på å bli kjent med kirka. Få med deg hele serien her.

I vår kirke så feirer man kun tre egne helgendager, Steffanius, St. Olav og Peter og Paulus som feires sammen. Allehelgensdag er en minnemarkering for alle de helgenene som ikke har sin egen dag, men allehelgensdag har også en annen funksjon. En funksjon som kanskje ligger de fleste av oss nærmere.

Vi statskirke-nordmenn har ofte ikke det store, nære forholdet til helgener, men alle mennesker har et forhold til døden. Og til savnet og sorgen den vekker i oss. Og først og fremst så er allehelgensdag i vår kirke en minnedag. En dag hvor man minnes de som har gått bort.

De døde blir levende igjen

Knut Rygh, sogneprest i Sagene og Iladalen menighet, sier at dette er en dag hvor vi vender blikket tilbake. En dag hvor vi tenner lys og minnes dem som har gått bort. En dag hvor vi kjenner etter og går inn i sorgens kapell, der hvor vi bærer med oss de vi har mista.

sogneprest knut rygh
Sogneprest Knut Rygh holdt preken stående mellom 1900 papirbåtkister. Rørende. Han mintes de som har gått bort. Foto: Kjersti Opstad

Vi takker og tar opp det som er vanskelig. Det er en dag hvor de døde blir levende for oss igjen. En dag hvor vi kan gråte og kjenne på savn. Men det er også en dag for å vende blikket fremover. Man har sett livet gå bort og man undres, hvor gikk det? Hvor ble det av?

Vi er jordens salt

Vi er i Gud, sier han så, sognepresten. Og så fortsetter han med ord jeg kan forstå meg på. Ord om ånd og pust som ble blåst inn i oss og gjorde oss levende. Gud er nær oss, fortsetter han, og vi er alltid i Guds hender. Vi lever i Gud og vi dør i Gud.

Så forklarer han hvordan salt forhindrer kjøtt i å råte. «Vi er jordens salt», sier bibeltekstene, og vi er jordens lys. Og han forklarer hvordan vi alltid er i Gud og alltid er kobla sammen i Gud.

Alterringen er halv, sier han så, og forklarer meg noe jeg ikke visste. Alterrringen er halv fordi den symboliserer hvordan vi er kobla sammen med de som har gått bort. Helgener og andre. De sitter der ved den andre halvdelen av alterringen og er sammen med oss. Koblet sammen med oss.

Mennesker druknet på flukt over Middelhavet

Og så glir prekenen hans over på temaet som lyser mot oss fra kirkens midtgang denne dagen. 1900 håndbretta papirbåter.

En for hvert av de menneskene som har druknet på flukt over Middelhavet i år. Kunstner Jessica Ullevålseter har hatt med seg en kunstskole, elever fra Bjølsen skole og mennesker hun traff på Festival for alle på bretting av papirbåter.

En båt for hver omkomne flyktning 2
En båt for hver omkomne flyktning over Middelhavet i år. 1900 båter. Foto: Kjersti Opstad

Og de har ikke bare brettet papirbåtene. De har lært om migrasjon også. Snakket om det. Lært om gamle migrasjonsruter, som viser at vi alle i bunn og grunn er et resultat av migrasjon. At migrasjon er naturlig. Mennesker har alltid vært på vandring. Alltid.

De som drukner på flukt i dag har ikke alle en grav eller et navn. Men i denne kirken, i dette prosjektet som har navnet «hvem kan seile foruten vind», så skal de alle få et eget nummer. Et som bare er deres.

Vi ser dem ikke

Det skal være en minnestund i denne kirken når prosjektet avsluttes om tre dager. Da skal hver båt og hvert menneskeliv som den representerer få et eget nummer som skal leses opp høyt i kirken, mens man tenner et lys for dem. En minnestund for alle 1900. Vakkert.

Jessica Ullevålseter
Jessica Ullevålseter forteller om bakgunnen for kunstprosjektet Hvem kan seile foruten vind. Foto: Kjersti Opstad

Under lystenningen tråkkes det i et ubetenksomt øyeblikk på en av båtene, i et annet øyeblikk sendes det barn over dem og voksne hopper over og jeg ser symbolikken i det.

Det er akkurat sånn det er, tenker jeg for meg selv. Vi ser dem ikke. Vi bare fortsetter med våre egne gjøremål, uoppmerksomme og i vår egen virkelighet. En virkelighet som ikke har plass til dem.

Vi ser dem ikke selv når vi tråkker på dem. Symbolsk. Og trist. Uendelig trist. De er våre medmennesker.

De var mennesker. De flyktet i et forsøk på å finne en fremtid, men de hadde alle en fortid. De hadde mennesker som brydde seg om dem. De var viktige.

1900 små kister

Migrasjon er naturlig for mennesker, sier Knut Rygh. Det er så vanskelig å forstå privilegier i verden. Hvorfor er det så stor ubalanse?

papirbåter
Papirbåtene er laget av studenter, elever og andre engasjerte. Foto: Kjersti Opstad

Vi er ett økosystem, verdens enhet. Flyktninger er ikke et problem. De er mennesker. En del av oss. Vi vil hedre deres liv som mennesker. Det er ikke greit at de drukner.

De står her fordi vi skal huske dem, minnes dem. Gi dem et nummer, fordi vi mangler deres navn. Jessica hjelper oss med å se, avslutter han med. Og jeg er enig. Jessica Ullevålseter hjelper oss med å se.

I denne kirken i dag kan man ikke unngå å se. 1900 små kister, noen voksne, noen barn, alle formet som store og små papirbåter.

Det er et sterkt virkemiddel. Sterkt, vondt og godt på samme tid. Vondt å vite at dette er virkeligheten, sterkt å se det visualisert og godt å vite at de blir hedret, og at vi kan minnes dem. Menneskeliggjøre dem, selv om det kun er med nummer, ikke med navn.

Berre Sang: Synger fra oven

Fredrik Hossmans dikt: Halvt mann, halvt bølge, som han leser etter at Jessica Ullevålseter har fortalt oss om sine tanker med prosjektet «hvem kan segla forutan vind», bidrar også til å skape en nærmest magisk stemning der inne i kirken.

De sier at de er et hverdagskor, Sagenekoret. Men jeg vet ikke om jeg skal tro på dem der de samme med solistene Karine Grønli Kvalvaag og Heidi Haugstad samt dirigent for Berre Sang, Åslaug Berre synger til oss fra der oppe i oven, eller altså fra galleriet, som det heter seg i kirken.

Berre Sang
Pie Jesu med Berre Sang var uendelig vakkert. Foto: Kjersti Opstad

Det er så vakkert. Det er høytid når de synger. Ikke hverdag.

Jeg kommer tilbake

Og hva passer vel bedre i en katedral enn litt høytid? For Sagene kirke er en katedral. En stor og stolt katedral som kan ta pusten fra deg.

Den er bygget i 1891, i den da yrende arbeiderbydelen som fantes her, og er tegnet av arkitekt Christian Fürst i nygotisk stil. Og arkitektonisk så må den da være en av våre mest spennende kirker. Den har mange flotte glassmalerier, og altertavlen er en kopi av altertavlen i katedralen i Antwerpen: Nedtagelsen av korset av Rubens.

Sagene kirke Rubens
Altertavlen i Sagene kirke er en kopi av altertavlen i katedralen i Antwerpen: Nedtagelsen av korset, av Rubens. Foto: Kjersti Opstad

Men i tillegg til å være slående i kraft av sin arkitektur, så er det mye annet ved denne kirken og denne menigheten som imponerer meg.

Når jeg leser programmet deres, så er det som å lese en sånn liten delikatesse-meny. Hvor man kan velge mellom alt fra regelmessige orgelkonserter på Hollenbach-orgelet, som tydelig er deres stolthet, til fristende meditasjonskvelder og spennende samtalekvelder. Sagene kirke vil jeg tilbake til.

Denne teksten er tidligere publisert på bloggen Kirken og meg og er en del av serien hos VårtOslo: 1 kvinne, 1 år, 52 oslokirker.

MELD DEG PÅ NYHETSBREVET VÅRT

Kommentarer