Økern i Oslo. Foto: Vidariv/Wikipedia

— Uten noen skilt, bak ei sota dør, fant jeg til slutt et fengselslignende NAV Bjerke

Kjersti Opstad
Kjersti Opstad er cand.mag. og karriereveileder. Hun har jobbet med integrering, sosialt arbeid og undervisning.

Hva skal vel en offentlig service-institusjon som NAV med skilter? Man bør jo ikke oppfordre folk til å gå der heller. Da finner jo hordene veien, og plutselig forsvinner oljefondet!

Idag ramla jeg over regjeringens siste strategi for å holde folk borte fra NAV-statistikken. De har ganske enkelt gjemt NAV. Iallefall på Økern. 

For de som kjenner Økern, så vet de at det er et sted hvor veier møtes. Hvor gangveier, gangbruer, tuneller, jernbanespor og motorveier gjør det å gå mellom nabohus til en nokså komplisert greie. Et sted hvor «straka vegen» er alt anna enn strak.

Alle forstår vel at man ikke kan ha skilt?

Men hvor vanskelig kan det være, tenkte jeg, etter å ha sjekka Ruter-appen og tatt den obligatoriske titten inn på Google Maps. I tillegg var jeg hele 30 minutter for tidlig ute til en vei Ruter mente det ville ta toppen 6 minutter å gå – helt klart godt innafor.

Men hvor var NAV hen, egentlig? Skilt hadde de i alle fall ikke fått seg. Hverken på veien mot bygget eller på selve bygget. Hva skal vel en offentlig service-institusjon som folk flest faktisk må innom av og til med skilter? Man bør jo ikke oppmuntre folk til å gå på NAV heller. Da finner jo hordene veien og… der forsvant oljefondet. Nei, om oljefondet blir borte så skal det i alle fall ikke være NAV Bjerke sin skyld! De holder kostnadene nede som best de kan, og da kan man altså ikke skilte rundt seg med… skilt! Det forstår da alle.

Det gikk som det måtte gå

Nå har det seg slik at på den andre siden av veier, jernbaner og arkitekttegnede gangveier med innebygde kunstverk så ligger det også en NAV. Den NAV-en er ikke så redd for folk, så den har store skilt som er lette å navigere etter.

Så da gikk det som det måtte gå. Jeg fulgte skiltene og havna på feil nav. De fleste gjorde det, sa de som jobba på den skilta NAV-en. Det er da rart at de ikke henger opp skilt så folk flest kan finne frem, sa de der.

Ikke det at jeg hadde tid til å stå der og småprate. Frem og tilbake er nemlig like langt, og når man går like langt mange nok ganger så går tiden, og den går fort, noe jeg ikke helt var like gira på som klokka var. Dette begynte å haste. Skilt eller ikke skilt.

«Du er sein», sa de

Med litt flaks traff jeg faktisk, etter å ha brukt 40 minutter på en gåtur estimert til seks minutter, på bygget NAV var i. Og etter å ha åpna opp en litt sota og skiltløs dør så stod jeg faktisk inne i det fengselslignende rommet.

«Du er sein», sa de der. «Dere har ikke skilt», svarte jeg. «Hvordan i all verden kan dere ha en offentlig service-institusjon uten skilting?»

«Nei, vi vet ikke», sa han, nesten litt beskjemmet. «Vi har tatt det opp med ledelsen, men eh… de vil ikke ha skilt. Men det er et skilt altså, et lite et… nøytralt». 

På hjemveien leita jeg lenge etter skiltet. Jeg fant det ikke. Men jeg så flere fyke rundt den samme løypa jeg hadde tatt. Med mangel på skilting tar faktisk begrepet NAV stress til nye høyder.

Jeg har forstått at de vil at færre skal møte opp på NAV, men å unnlate å bruke skilt er en noe spesiell måte å få måloppnåelse på, selv i våre dager.

MELD DEG PÅ NYHETSBREVET VÅRT

Kommentarer