Sogneprest-Bygdoy-kirke
Sogneprest Rut Ugland snakket om kjærlighet denne søndagen. Foto: Kjersti Opstad

1 kvinne, 1 år, 52 Oslokirker

Tro, dåp og kjærlighet i Bygdøy kirke

— Jeg hadde tenkt å dra på trist og traurig rundtur og besøke alle de nedleggingstruede kirkene, sånn før det var for sent. Så fikk jeg øye på Bygdøy kirkes kirketårn.

Å besøke de nedleggingstruede kirkene virka som det riktige og dagsaktuelle å gjøre når man skriver en kirken og meg blogg.

FAKTA

1 kvinne, 1 år, 52 Oslokirker

Hver søndag, ny Oslokirke. Kjersti Opstad bruker 2018 på å bli kjent med kirka.

Men så fikk jeg øye på det innbydende, lykkelige og morsomme kirketårnet ved Bygdøy kirke, så jeg dro dit isteden. Fordi det var det jeg, Kirke-Kjersti, fikk lyst til å gjøre denne søndagen. Det angrer jeg ikke på.

Kirketårn Bygdøy kirke
Jeg tok turen til Bygdøy kirke fordi kirketårnet så innbydende, lykkelig og morsomt ut. Foto: Kjersti Opstad

I Bygdøy kirke finner de frem til de vakreste salmene og så snakker de kun om kjærlighet. Slikt kan jeg like. Dessuten så er det vår, og hva er vel bedre enn en tur til Bygdøy i vårsollys en søndags formiddag?

På kongsgårdens tomt

Bygdøy kirke ble bygget i 1968. 10 år etter at Bygdøy kapell brant ned.

Kirken er tegnet av arkitekt Finn Bryn, som også har tegnet prekestolen og døpefonten. Kirken ble bygget på tomten av det gamle kapellet.

Bygdøy Kongsgård er nærmeste nabo og det gamle kapellet ble i sin tid bygget på kongsgårdens tomt etter initiativ og midler fra konsul Thorleif Schjelderup.

Tanken var da at avstanden, med datidens hest og kjerre transport, var for lang mellom Bygdøy og Vestre Aker kirke. Selv om det gamle kapellet ble oppført og innviet allerede i 1876, så ble ikke Bygdøy eget kirkesogn før i 1984. Det ble da utskilt fra Ullern.

Bygdøy kirke forfra
Bygdøy kirke sett forfra. Foto: Kjersti Opstad

I Muhammeds favør

Bygdøy kirke har plass til 200 mennesker og ligger på en kolle rett ovenfor Bygdøy skole.

Det var forresten den andre årsaken til at jeg valgte Bygdøy kirke denne dagen. Bygdøy skole hadde nemlig loppemarked denne søndagen og hva er vel bedre bruk av en vår-søndag enn å ta en titt innom et av byens mange loppemarkeder?

Muhammed, stesønnen min som inspirerte dette prosjektet, ble iallefall svært så fornøyd. Kirkebesøket denne søndagen endte nemlig med at han fikk det han har ønska seg mest av alt, lenge. Han fikk ny-pent brukt-sykkel! Bedre blir ikke en søndag. For noen.

God works in mysterious ways. Indeed. Og stort sett alltid i Muhammeds favør.

En grenseløs kjærlighet

Selve gudstjenesten ble ledet av sogneprest Rut Ugland og den handlet altså mest av alt om kjærlighet.

Sogneprest Bygdøy kirke
Sogneprest Rut Ugland snakket om kjærlighet denne søndagen. Foto: Kjersti Opstad

«Kjærligheten er kjennetegnet på kristen tro. Den er målesteinen som alt annet måles opp mot», sa hun. Og la til at Jesu historie er en kjærlighetshistorie. Jesus gav sitt liv for alle mennesker. For sine fiender så vel som for sine venner.

Å ofre sitt liv for sine fiender er intet annet enn en grenseløs kjærlighetshandling… For sånn ca 1885 år siden så befalte han sine venner å elske hverandre slik han hadde elsket dem.

Men hun snakker også om kjærligheten som omskiftelig. Som noe som i et liv kan komme og gå. Om at vi er mange som gjennom et liv har opplevd at kjærlighet tar slutt.

Og så forteller hun om en setning som har brent seg fast i henne. Den er hentet fra en dansk TV serie og er en scene hvor en bror forsøker å sette ord på sin kjærlighet til den andre broren. «Du August, er den jeg ville gå inn i et brennende hus for å redde ut.» Det er grenseløs kjærlighet. Slik Guds kjærlighet til oss også er grenseløs. Den vil aldri ta slutt. Den er der alltid.

Sliter med salmeboka

Det er ingen hemmelighet at jeg sliter med denne salmeboka. Den er lang og tykk og vanskelig å finne frem i for en uerfaren sjel. Jeg sitter dessuten stadig med angst for at den skal falle ned når jeg plasserer den på den lille hyllen som jeg tror er laga for det formålet på kirkebenken foran.

Inngangsparti Bygdøy kirke
Bygdøy kirke sett fra inngangspartiet. Foto: Kjersti Opstad

Ikke engasjerer salmene meg noe videre heller. De virker ofte fremmede, ukjente.

Men så kommer Bygdøy kirke og synger at «guds kjærleik er som stranda og graset, som vind og vidd og jord og allheims rom.» Og jeg kjenner at jeg lytter.

Det er noe med disse salmene hun har valgt idag, sognepresten. De bare passer inn. I våren der ute og i stemningen her inne. Til og med dåpssalmen, en dåpssalme jeg aldri før har hørt, men som er vakker.

Denne søndagen bringer meg et skritt nærmere denne for meg fremmede arven vår, salmene våre.

Hold ikke ungene borte fra religion

I de månedene som har gått siden jeg begynte dette prosjektet har jeg sett flere barn bli døpt. Jeg har sett festpynta foreldre og besteforeldre, stolte faddere og søsken. Dåpssalmer har blitt sunget og dåpslys tent.

Det er hyggelig å få være tilskuer til denne merkedagen for familiene. Høytidelig, nært og vakkert på en og samme tid. Så også på Bygdøy.

Der ute i samfunnet diskuteres det på ramme alvor om det er riktig å holde barn borte fra religion til de er voksne og selv kan bestemme hva de ønsker. Og jeg kan forstå sinnet over maktovergrepene som har blitt begått i religionens navn. De er mange og de er vonde.

Men om man ønsker å holde barn borte fra religion, borte fra tro, borte fra Gud, så er heller ikke det frihet. Det er bare den samme vonde tvangen med ett nytt fortegn. Her heier jeg på kirken, og på Jesus som sa. «La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke, for Guds rike hører slike til».

Det er ikke riktigere å holde unger borte fra religion med tvang enn det er å tvinge dem inn i den.

Bygdøys kirkehest

På mine kirkebesøk har jeg sett mange sauer og hørt mange historier om gjetere, lam og esel, men på altertavlen i Bygdøy kirke så ser jeg det jeg tror må være min første kirkehest.

Altertavle Bygdøy kirke
Legg merke til hesten som er avbildet på altertavlen. For det er en hest og ikke et esel, er det ikke? Foto: Kjersti Opstad

Den passer inn den også, tenker jeg. Den passer inn i våren, i solen, i kjærligheten og i kirken her på Bygdøy. Vi er tross alt ikke engang et fullt steinkast unna selveste Kongsgården.

De har forresten skinntrekk på benkene, som er komfortable å sitte på, her på Bygdøy. Og de er gode på å gi instruksjoner på sitte-stå-leken. Jeg begynner å få dreisen på den nå. Kirkens sitte-stå-lek. Det har løsna. Jeg føler meg som en erfaren kirkegjenger. Kvalifisert til å gi instruksjoner til andre.

Iallefall om jeg selv bare husker å følge med på prestens instruksjoner.

Ikke tid til å dvele

I Bygdøy kirke er det forresten noen dekorative, trekanta lyshull i veggen.

Da jeg gikk over kongsgårdsmarkene på vei hjem, mens den ene våryre og takløse sportsbilen etter den andre kjørte forbi, greide jeg ikke å bli enig med meg selv.

Var det bare noen skummelt plasserte kvister som hadde tatt bolig i det ene hullet, eller er det slik at der Fagerborg kirke har Harry Potter, så er Bygdøy kirke stedet hvor selve Aragog har tatt bolig?

Aragog i Bygdøy kirke
Det er mulig selve Aragog (Edderkopp fra Harry Potter-universet) har tatt bolig i et lyshull akkurat som dette. Foto: Kjersti Opstad

Jeg frykter at jeg aldri får svaret. Jeg drar videre til neste kirke. Jeg har 35 Oslo kirker igjen å besøke i år. Jeg har ikke tid til å dvele ved slikt.

Denne teksten er tidligere publisert på Bloggen Kirken og meg og er en del av serien hos VårtOslo: 1 kvinne, 1 år, 52 Oslokirker.

MELD DEG PÅ NYHETSBREVET VÅRT

Kommentarer