Ikke første gang skolene stenges under en epidemi. I 1918 stengte skolene en uke på grunn av spanskesyken

I 1918 og 1919 herjet spanskesyken over hele verden. Spanskesyken var en av de dødeligste pandemier vi kjenner til og tok livet av 50–100 millioner mennesker. Til sammenligning døde rundt 16 millioner militære og sivile som følge av krigshandlingene under 1. verdenskrig, som ble avsluttet i 1918.

Det er uenighet blant forskere om hvor epidemien oppsto, men det var i alle fall ikke i Spania. Mens de krigførende landene ville skjule at det var brutt ut en alvorlig, smittsom sykdom, var det større åpenhet i det nøytrale Spania. Dermed ble den kjent som «den spanske syke».

• Les også: Se bildene fra et Oslo preget av korona

Spanskesyken kommer til Kristiania

Norge og Kristiania ble også rammet. Halvparten av Norges befolkning, 1,2 millioner mennesker, ble smittet av Spanskesyken. Av dem døde hele 13 000 – 15 000 som følge av lungebetennelse eller lungekomplikasjoner.

Den 15. juni 1918 skal de første tilfellene av spanskesyke ha oppstått i Kristiania. Smitten kom trolig sjøveis, fra Storbritannia.

Spanskesyken slo til i tre bølger: sommerepidemien 1918, høstepidemien og vinterepidemien 1918-1919. Høstepidemien var den kraftigste. Det var flest menn som ble smittet, og personer mellom 20 og 40 år.

Det forklares med at menn i arbeidsfør alder var i kontakt med flere mennesker, og dermed også potensielle smittebærere. Lenge ble det antatt at Spanskesyken rammet likt, uavhengig av sosial bakgrunn. Men nyere forskning har vist at Spanskesyken rammet hardere i fattigere områder enn i mer velstående.

Samfunnsgeografen Svenn Erik Mamelund har blant annet brukt folketellinger i Oslo byarkiv for å sammenligne demografiske forhold på Frogner og Grønland og funnet at det var betydelig høyere dødelighet blant arbeiderklassen som følge av epidemien enn det var i middelklassen og borgerskapet.

«Den spanske dødsepidemi»

Epidemien gjorde et påfallende sterkt inntrykk på befolkningen, og den uhyggelige stemningen som preget hele samfunnet hadde flere årsaker. Sykdommen spredde seg særdeles raskt, og en veldig stor andel av byens innbyggere mistet en eller flere av familiemedlemmer og venner.

«Det er ikke længe mellem hver gang man hører: ‘Ja, nu er ogsaa han død. I forrige uke talte jeg med ham’», sto det i Dagbladet 29. oktober 1918. I mange tilfeller førte influensaen med seg alvorlige lungekomplikasjoner med et voldsomt forløp, som kunne føre til døden på svært kort tid.

Dessuten var det spesielt unge personer som døde; aldersgruppen som vanligvis klarer seg best. I løpet av høsten 1918 begynte mange å omtale sykdommen som «svartedauen», og det gikk rykter om at de døde ble svarte i ansiktet. Mange mente at sykdommen lignet kolera, andre hevdet at den kunne utvikle seg til dysenteri.

Rykter og feilinformasjon ble spredd både mellom mennesker og gjennom media, og skapte mye frykt. Epidemien ble hyppig omtalt i pressen, til tider i et sensasjonspreget ordelag som ikke står tilbake for mange av dagens avisoverskrifter.

«Den spanske dødsepidemi gaar sin ubønhørlige gang over landet. Ingen menneskelig magt kan længer stanse den.» Det er tittelen på Dagbladet-artikkelen som sitatet over er hentet fra.

Som svar på kritikken skrev overlege dr. Ingvar Ustvedt i Morgenavisen 5. november 1918 at «i det sidste [er] Ophidselsen kunstigt pustet op, dels af mere og mindre anonyme og derfor ansvarsløse Skriblere, dels av et Par Aviser, som søger en journalistisk Sukces i den uhyggelige Farsot og de sørgelige Dødsfald».

Skulle skoler og kinoer stenges?

Sunnhetskommisjonen fikk kritikk for ikke å tidsnok ha satt i gang tiltak for å begrense smittespredningen. Det ble fremsatt krav om å stenge skoler, teatre, kinematografer og andre lokaler som samlet større grupper mennesker. Dette var allerede gjort mange andre steder i Norge, så vel som i andre land.

Sunnhetskommisjonen på sin side, avviste påstanden om at stenging av ulike forsamlingslokaler ville ha noen som helst betydning i en storby. Smitten spredte seg over alt hvor mennesker møttes, enten det var i butikken, på kontoret eller på gaten.

De viste også til at den første store epidemibølgen slo til i sommerferien, når både skoler, arbeidsplasser og mange forlystelseslokaler var stengt, og mange dessuten på ferieopphold utenfor byen. Skolene holdt imidlertid stengt i én uke fra slutten av oktober 1918.

Magistraten og formannskapet ønsket ikke å ta noen beslutninger om mulige tiltak, og la hele ansvaret for avgjørelsene over på sunnhetskommisjonen. I stedet stilte de til disposisjon 50 000 kroner, som skulle utdeles til familier som hadde kommet i økonomiske vanskeligheter som følge av at en eller flere av forsørgerne hadde dødd av spanskesyken.

Sykebrennevin var populært

Det var vanskelig å få legehjelp hjemme, og det ble derfor opprettet en egen legevakt ved Krohgstøtten sykehus for de som ble angrepet av spanskesyken. Det ble også organisert et hjelpekontor for hjemmesykepleie, dels basert på frivillig innsats.

Brennevin ble ofte brukt som medisin, også mot influensa. I 1916 ble det innført forbud mot kjøp av brennevin i Norge. Det var imidlertid mulig å få sprit på resept. Etter påtrykk fra legene ble det i kort periode åpnet for utskrivning av en halv flaske konjakk, whisky eller akevitt til hver husstand i landet.

Utskrivningen av brennevin var populært, midt i forbudstiden, og ble i mange tilfeller misbrukt. Flere leger tjente store summer på svart betaling for utskrivning av brennevin.

Tre ganger så mange smittede

Spanskesyken fortsatte i 1919, ikke så voldsomt som i 1918, men med en ny, kraftig bølge i februar og mars 1919. Sunnhetskommisjonen rapporterte om 806 dødsfall i 1918 og 312 i 1919 som følge av influensaepidemien.

Nyere forskning har vist at det trolig var langt flere smittede og døde av spanskesyken enn samtiden registrerte, både som følge av manglende oversikt over faktisk smittede og over de som utviklet komplikasjoner som følge av sykdommen.

• Les også: Ruter innstiller alle billettkontroller

Kanskje var det tre ganger så mange smittede som myndighetene trodde, og spanskesyken kan ha vært årsak i dobbelt så mange dødsfall som datiden antok. Det pågår fortsatt forskning på spanskesyken, for å forstå hvordan en pandemi sprer seg, hvem som først og fremst rammes, og hvorfor.

Allerede i samtiden la man merke til det var yngre voksne som døde av spanskesyken, og lanserte en hypotese om at eldre mennesker som hadde gjennomlevd en influensaepidemi i årene 1890-1892 hadde utviklet immunitet.

Denne teksten er tidligere publisert av Oslo byarkiv.