Medea
Selome Emnetu i hovedrollen. Foto: Øyvind Eide

Søvndyssende i Nationaltheatrets siste og risikable oppsetning

Medea, av Euripides, er et klassisk stykke som har blitt satt opp i utallige varianter i alle verdens land.

Den norske regissøren Kjersti Horn har i år prøvd å sette opp sin egne, moderne variant, kalt «2 x Medea», hvor hun fletter inn i stykket «Moral ifølge Medea», av Euripides, der hun fletter inn i stykket «Moral ifølge Medea», av den iranske poeten og dramatikeren Athena Farrokhzad». 

2 X Medea

«Medea» av Euripides og «Moral ifølge Medea» av Athena Farrokhzad. Regi: Kjersti Horn. Scenografi: Sven Haraldsson. Med: Selome Emnetu, Emil Johnsen, Trine Wiggen og Tani D. Hansen – samt to barneskuespillere per forestilling. Spilles på Torshovteatret til 23. mars.

Forventningene var store da ryktet spredde seg om at Nationaltheatret, etter et år med relativt tradisjonelle oppsetninger, endelig skulle ta en risiko. Forventingene ble på ingen måte innfridd.

Publikummet sitter rundt et slags basseng, der vannet rekker skuespillerne til litt over sålen, og store deler av forestillingen blir preget av et konstant «regnvær» som faller over aktørene. Det er alt. Enkelt og effektivt. Scenografien er faktisk det beste med hele forestillingen.

Medea 5
Kasra Mahani. Foto: Øyvind Eide

Tragedien er komplett

Det er mørkt i rommet, og skuespiller og hovedrolleinnehaver Selome Emnetu starter sin klagende introduksjonsmonolog. Hun har blitt kastet ut av kongeriket. Mannen hennes har funnet en annen. Hun må forlate barna sine og legge ut på en farlig reise utenfor sivilisasjonen. Tragedien er komplett. Skulle man tro.

Medea klarer ikke se barna bli oppdratt av en narsissistisk far, og dreper dem. Dette er så godt som hele handlingen. Resten er, virker det som, evigvarende og patosfylte monologer fra hovedpersonen.

Medea
Foto: Øyvind Eide

Mye prat, lite action

Handlingen utspilles for øvrig kun gjennom dialoger og monologer som ikke alltid er like lett å få med seg. Lyden er rett og slett for lav. Det er så godt som ikke noe annet som driver handlingen videre enn personenes beretning om det som har skjedd og, ikke minst, hva de føler.

Kongen og Medea har flere krangler og dramatiske oppgjør, mange av dem fulle av klisjeer og malplasserte utbrudd og primalskrik, alt i dette lille bassenget, uten noen annen scenografi. De andre karakterene kommer inn og leverer lange, poetiske og uinspirerte passasjer.

Umotivert gjenbruk av klassiker

Det er ingen tvil om at dette er en god og spennende historie. Problemet blir kanskje at den er vel gammeldags, og selv om jeg ikke har lest originalen, får jeg ikke inntrykk av at det har blitt gjort et forsøk på å modernisere den. Altså, skal man lage teater for dagens publikum, så burde man kanskje enten finne en spennende form eller tilpasse de drøyt lange og til tider seige monologene til et mer moderne språk.

Siste del varer i over 30 minutter og består kun av at Medea sitter på bassengkanten og forteller om sine følelser der hun går gjennom ørkenen, apatisk etter drapet på sine barn. Jeg satt mer og håpet på at hver setning skulle bli den siste, i stedet for å høre på det som ble sagt.

Medea 4
Tani D. Hansen og Emil Johnsen. Foto: Øyvind Eide

Kjedelig og langtekkelig

Jeg synes rett og slett det ble for kjedelig, og jeg så flere i publikum gjespe og se på klokka. Her har vi å gjøre med et stykke skrevet for over 2000 år siden, med et svært gammeldags, riktignok poetisk, men snobbete språk.

Jeg mener regissøren burde gjort et større forsøk på å friske det opp, gjøre det mer tilgjengelig, rett og slett prøve å gi oss publikum noe mer.

Alt i alt vil jeg påstå at dette er en forestilling for spesielt interesserte. Den appellerer nok ikke til folk flest og blir i mine øyne alt for seig og langtekkelig.

MELD DEG PÅ NYHETSBREVET VÅRT

Kommentarer