Sidsel Levin jødisk gravlund
– Om man skal ha et jødisk liv, så er det essensielt å ha et eget jødisk gravsted, forteller Sidsel Levin, fra Jødisk museum. Her i Sofienbergparken. Foto: Kjersti Opstad

1 kvinne, 1 år, 52 oslokirker

Snublesteinene gjør at de lever videre, disse jødiske navnene, menneskene og historiene deres. De bidrar til at vi aldri glemmer

Jeg vil takke kirken for å endelig ha gitt meg et spark bak til å gå inn i vårt samfunns aller mørkeste time. Til å lære om antisemittismen og menneskene som ble deportert til utryddelse.

Jeg er på høymesse i Sofienberg kirke, treenighetsmesse. Men det er ikke den som har lokka meg hit. Ikke grønnsaksuppa de har kokt fra bunnen og serverer på kirketrappa i etterkant av høymessen heller. Jeg er her for det som skal skje når suppa er fortært, og jeg gleder meg.

Kirken har invitert oss til å gå på vandring gjennom Grünerløkka, guidet av Sidsel Levin fra Jødisk Museum. Vi skal få lære om snublesteinene som er lagt ned.

Når alt kjem til stykket?

År ut og år inn har du site bøygd yver bøker
du har samla deg meir kunnskap
enn du treng i ni liv.
Når det kjem til stykket, er det
so lite som skal til, og det vesle
har hjarta alltid visst.
I Egypt hadde guden for lærdom
hovud som ei ape.

Jeg vet ikke om norske prester har som vane å sitere Olav H. Hauge fra prekestolen, men jeg er veldig glad for at jeg fikk være der og se det skje. Særlig på en dag som denne. Det passer seg.

1 kvinne, 1 år, 52 oslokirker

Hver søndag, en ny Oslokirke. Kjersti Opstad bruker 2018 på å bli kjent med kirka.

Jeg er i Sofienberg kirke. Jeg har vært her før. På taizebønn i vinter en gang. Men da var rommet mørklagt. Denne gangen strømmer lyset inn gjennom de mange vakre farga vinduene og jeg får se det vakre kirkerommet mørket skjulte sist.

Tenk at dette er en av kirkene de vil «fristille», hva nå enn det betyr. Hvem vil de sitere og hva vil det brukes til da dette vakre kirkerommet, om det ikke lenger er kirken som skal være i det? Ikke det at jeg er bekymret for kirken eller for kirkerommene. Ikke egentlig. Jeg har ikke rom for bekymring. Jeg er helt fylt opp av fascinasjon i stedet.

Jan Helge Josefsen
Menighetsprest Jan Helge Josefsen siterer Olav H. Hauge fra prekestolen. Foto: Kjersti Opstad

Sjokolade finansierte kirken

For når begynte kirken å snakke mitt språk? Olav H. Hauge, kjærlighet og mystiske hjerterom, ja til og med henvisninger til Guds egen katedral, naturen, kommer de med der oppe fra. Kirken er så annerledes enn jeg trodde. Jeg tror den annerledesheten gjør den robust nok til å både tåle endring og til å ri av en storm.

Min fascinasjon for vakre glassmalerier stopper aldri, og Sofienberg kirke kan skilte med noen prakteksemplarer. Disse er utført av kunstneren Enevold Thømt rundt 1920 og ble finansiert gjennom gaver fra menigheten. Freia sjokoladefabrikk finansierte dessuten to bilder mens Cloetta sjokolade stod for finansieringen av ett. Sjokolade er faktisk en stor del av Grünerløkkas historie det også.

Vår aller mørkeste time

En annen del av Grünerløkkas historie er den norsk-jødiske historien og vårt samfunns kanskje aller mørkeste timer. Bisetninger i mitt liv. Mennesker jeg tror jeg vet noe om, uten egentlig å ha satt meg inn i deres historie. Jeg gleder meg til å få lære mer. Det er på tide, selv om det er vondt.

Om jeg nå ikke allerede hadde vært en hardcore kirkegjenger og begynt å forstå at de gjør mye i kirka som jeg aldri hadde mistenkt dem for å drive på med, så hadde jeg blitt overrasket over at det er kirken som inviterer meg til omvisning og lærer meg om denne viktige delen av vår historie.

Sidsel Levin 2
Kirken har invitert til å vandring gjennom Grünerløkka, den tidligere jødiske bydelen, guidet av Sidsel Levin. Foto: Kjersti Opstad

Et gravsted til evig tid

Sofienberg kirke ble bygget og innviet i 1877. Men allerede i 1869 så kjøpte et fremsynt medlem av det lille jødiske samfunnet, som da hadde etablert seg i området, 670 kvadratmeter land «Til evig eie for israelittiske trosbekjennende», som det het.

Om man skal ha et jødisk liv, så er det essensielt å ha et eget jødisk gravsted, forteller Sidsel Levin. For jøder er det en viktig skikk at graver ikke skal forstyrres, men få stå i fred «til evig tid». Det er en av grunnene til at etablering av denne gravlunden var svært viktig for det jødiske samfunnet i Norge.

Gravlunden var i bruk frem til 1935. Da ble den erstattet av et eget område på Østre Aker Gravlund, som fremdeles er i bruk.

Jødeparagrafen

Da Norge fikk sin egen grunnlov i 1814 så inneholdt det en paragraf med følgende ordlyd:

«Den evangelisk- lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende seg til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget».

Jødeparagrafen. Den mest kjente forkjemperen for å få den tatt ut av grunnloven var Henrik Wergeland. Dessverre døde han i 1845, seks år før paragrafen endelig ble fjernet fra norsk lov i 1851. I debatten i forkant av lovendringen advarte flere om at dersom paragrafen ble fjernet, så ville man se horder av jøder strømme over grensene og ta for seg av godene våre. Det er vanskelig å ikke se linjene til vår egen tid når man hører om dette.

En horde av jøder

Det kom for øvrig ikke horder av jøder til Norge etter 1851. Det kom ca. 25 stykker. De fleste av disse var høyt utdannede kjøpmenn fra blant annet Tyskland, som trolig ville se om dette nye markedet som nå åpnet seg i Norge var noe å satse på.

Senere, mot begynnelsen av nittenhundretallet, spisset det seg til i tsarens Russland, og jødene led under såkalte pogromer, som søkte å ødelegge alt jødisk liv og eiendom. Da skjøt den jødiske innvandringen til Norge fart. På sitt største, før 1940, så utgjorde dog ikke den jødiske befolkningen i Norge mer enn 2100 mennesker, så de store hordene var det aldri snakk om.

Den siste «immigrasjonsbølgen» kom både fra og til litt vanskeligere kår enn jødene som kom hit først. Dette var mennesker som hadde måttet flykte, ikke som frivillig valgte å bosette seg i et nytt land for å bygge videre opp sine forretninger. Svært mange av dem valgte å bosette seg i nærheten av Grünerløkka. Og med parken der som samlingssted, så var det faktisk et levende jødisk samfunn som holdt til i denne arbeiderklassebydelen.

Sidsel Levin om snublesteiner
Ved Paulus Plass ligger det to snublesteiner til minne om Dina og Isak Leimann. Vi kan lese om deres og andre norske jøders historie på snublestein.no. Foto: Kjersti Opstad

Jødene ble nordmenn

Vår guide inn i denne historien forteller at de hadde spesielle benker i parken som var reserverte for det jødiske samfunnet. Der ble problemer løst og sladder delt, og de fikk vite nytt fra både inn- og utland. Særlig viktig var nok nyhetene som kom fra gamlelandet i øst og grusomhetene den jødiske befolkningen ble utsatt for der.

Guiden presiserer også at jødene som flyttet til Norge ble norske. De snakket ikke om hjemlandet, men om gamlelandet. Svært mange av dem fikk etter hvert norsk statsborgerskap, og de oppdro sine barn som nordmenn, med vekt på utdannelse og deltagelse i idrett.

Levin forteller at sportsaktivitetene nå er samlet i en utstilling. Det var også dette lille, men levende samfunnet som tok seg av nyankomne, ga dem mat, et sted å sove og hjalp dem med arbeid. Mange forbinder jødene i Europa med kunst og forretningsdrift, noe som er naturlig ettersom listen av jobber de fikk lov til å inneha ofte var begrenset.

Mange steder fikk de blant annet ikke lov til å eie land, og da var for eksempel bondeyrket nokså utelukket. Men også i Oslo var det mange steder hvor den jødiske befolkningen ikke fikk arbeid. Løsningen for mange ble derfor å leve et temmelig hardt liv som omreisende salgsmenn, gående på sine føtter rundt omkring i norske bygder.

Kun et fåtall overlevde

Det er spennende å lære om dette levende lille samfunnet. Og det er sterkt. Fordi en novemberdag i 1942, så ble det utryddet. Kun et fåtall overlevde og enda færre returnerte til Norge og til Grünerløkka etter krigen. Faktisk ble nesten hele dette lille samfunnet utryddet i gasskamrene samme dag som D/S Donau la til kai i Tyskland.

Vi stopper ved flere snublesteiner på vår ferd, både hos de som er lagt og de som skal legges. Her får vi høre historiene til menneskene på steinene. Vi får høre om hvor de en gang kom fra, om yrket de hadde, om familien deres, hvem som giftet seg med hvem, om søsken, mødre og fedre og besteforeldre.

Gjennom fortellingene blir dette lille jødiske samfunnet enda mer levende for oss. Guide Sidsel Levin forteller også om dem som ikke har snublesteiner, om dem som kom seg unna, til Sverige og til Danmark.

Jeg kan se dem bli stablet sammen

De danske jødene ble ikke, som de norske, sendt i utrydningsleire. Svært mange av dem overlevde, selv om de ble internert. Fortellingen hennes er levende. Det er som om jeg kan se klesvasken som blir hengt ut mellom husene. Stillheten på sabbaten. De hvite dukene fra sabbatsmåltidet som henger til tørk.

Og jeg kan se taxiene som kjører opp til husene og henter dem ut. Jeg kan se de norske politimennene beordre dem inn i bilene. Helt uten bagasje. Jeg kan se gamle og unge bli stablet sammen og ført opp rekken til Donau. Hele familier. Menn som kom fra interneringsleiren på Berg. Kvinner, barn og gamle som ble hentet på adresser i Oslo.

Fikk de i det minste være sammen, denne aller siste delen av reisen? Fikk barna trøst? Fikk alle være sammen med noen de elsket? Noen de kjente. Disse siste dagene, timene? Eller var de alene?

De fikk ikke egne gravsteiner eller graver ofrene for holocaust, og kanskje nettopp derfor er disse snublesteinene ekstra viktige. Steinene gjør at disse navnene, disse menneskene, disse historiene lever videre. De gjør at vi husker. At vi aldri glemmer.

Isak og to av hans barn ble utryddet

Isak Leimann ble født den 12. desember 1869 i Vilnius, Litauen. Han kom til Norge i 1890 og giftet seg året etter med Anna F. Meszansky. De fikk fem barn, Elias (født 1893/94), Charles Hermann (f. 1895), Bernhard (f. 1897), Dina (f. 1903) og Leon (f. 1913). Anna døde av sykdom i oktober 1941. Isak var kjøpmann og drev egen forretning.

Isak ble arrestert 26. november 1942 og deportert samme dag med D/S Donau. Med seg hadde han to av sine barn, Bernhard og Dina. Ved ankomsten til Auschwitz ble han umiddelbart sendt til gasskammeret og drept den 1. desember 1942.

Dina Leimann jobbet som ekspeditrise i farens butikk. Også hun ble arrestert og deportert den 26. november 1942. Ved ankomst i utryddelsesleiren Auschwitz ble Dina sendt direkte i gasskammer og drept.

Broren Bernhard Leimann ble derimot tatt ut til tvangsarbeid og drept en gang i januar 1943.

Isaks eldste sønn, Elias Leimann, flyttet tidlig til København, der han bodde med kone og to barn. Hele familien ble deportert til Therezienstadt, men overlevde, som de fleste danske jøder. Charles Hermann (og hans kone og 21-årige datter) og Leon klarte å flykte til Sverige i forskjellige transporter i slutten av november 1942. Teksten er hentet fra snublestein.no hvor vi også får se bilde av de to. Målet er å få samlet historiene til alle jødiske holocaust-ofre på nettsiden.

En god og vond historie

Vandringen avsluttes i nyrenoverte og vakre Paulus kirke, hvor guiden spør: – Er snublesteiner et harmløst minne om noe som skjedde for lenge siden eller en advarsel om noe som kunne skje igjen? Hvordan behandler vi minoriteter i dagens samfunn?

Daniel Abdimael Skjerve Wensell, fra Minotenk, Iselin Jørgensen fra Kirkelig dialogsenter og Sogneprest Arne Jor leder oss gjennom samtalen. Jeg kjenner at det har vært en lang dag med mange sterke inntrykk. Det er både godt og vondt å bli kjent med den norske jødiske historien på denne måten.

Jeg vet at det er en historie som det er viktig at vi husker, særlig i vår tid. Og jeg er glad for at det er nettopp den lutherske norske kirke som viser den frem og reflekterer over både sin fortidige og sin nåtidige rolle i dette. Luther var svært antisemittisk, og kirken har opp gjennom vært ansvarlig for mye av den antisemittismen vi har sett.

Sogneprest Arne Jor, Daniel Abdimael Skjerve Wensell og Iselin Jorgense
Sogneprest Arne Jor, Daniel Abdimael Skjerve Wensell fra Minotenk og Iselin Jørgensen fra Kirkelig dialogsenter satte i gang en samtale om jødeutryddelsene er aktuelle i dag. Foto: Kjersti Opstad

Kunnskapen må pares med kjærlighet

Men når alt kommer til stykket, så er det ikke bøker eller skolegang som vil redde oss fra å gjenta historien, selv om kunnskap er viktig. Det var ikke det at de ikke var belest, nazistene. Det var ikke der problemet lå. Jeg stoler ikke på bøkene alene. Redningen vår er det den lille knoppen i hjertene våre. Den Olav H. Hauge snakker om: kjærligheten. Når den kommer sammen med kunnskapen, da viser mennesket sin storhet.

Kjærligheten, den fins i mennesker av alle kulturer og av alle religioner og gir oss empati med hverandre.  Kjærligheten lar oss se hverandre som medmennesker som vandrer sammen her på jorda. En menneskehet. Sammen i samme båt.

Ikke trygt for jøder i vår tid heller

I vår tid, i vår hatefulle tid, da gjerder bygges og politisk retorikk hard som is brukes som våpen mot myke mennesker, så er det viktigere å huske dette enn noen gang før. Denne uken la den jødiske foreningen i Umeå, Sverige, ned sin virksomhet. Trusselnivået fra nynazister var blitt for stort. Det er ikke lenger trygt å drive en jødisk forening.

Jeg vil takke kirken for å endelig ha gitt meg et spark bak til å gå inn i denne delen av vår historie. Til å lære om menneskene dette forferdelige ble gjort mot. Tenk at det var kirken som tok meg med også hit. Den er ikke slik jeg trodde, denne kirken vår. Den våger å ta tak i også dette viktige mørke, vonde.

Denne teksten er tidligere publisert på Bloggen Kirken og meg og er en del av serien hos VårtOslo: 1 kvinne, 1 år, 52 oslokirker.

MELD DEG PÅ NYHETSBREVET VÅRT

Kommentarer