Snublesteinene er et minnesmerke over de som ble drept. De skal hjelpe oss med å ikke glemme

I går og i dag ble 38 nye snublestener lagt ned i Oslo. Steinene skal minne oss om at krigens ofre var midt blant oss, på Tøyen, på Sofienberg og på Frogner.

Snublesteinene er til minne om jøder som ble deportert og drept av nazistene. Steinene blir plassert på fortauet utenfor stedet der menneskene bodde og ble arrestert.

Rundt om i verden er det lagt ned over 30 000 slike steiner. I Oslo er det Jødisk museum i Oslo som ansvaret for nedleggingen av minnesmerkene.

Den farlige dem- og oss-inndelingen

Det var den tyske kunstneren Günter Demnig som fikk idéen om snublesteinene. Det er Demnig selv som legger ned steinene i Oslo denne uka.

Steinene er ikke tenkt som et tradisjonelt minnesmerke. Når du passerer en snublestein, er det en påminnelse om at forfølgelsen av minoriteter foregikk akkurat der og en påminnelse om hvor galt det kan gå når et samfunn begynner å dele inn befolkningen i dem, og oss.

En verdig seremoni

Seremonien i Jens Bjelkes gate 62 ble en stille seremoni, der de frammøtte fikk tid til sine egne tanker. Det ble en markering som for de pårørende føltes riktig.

Mens dagen forløp som vanlig for folk flest i Jens Bjelkes gate, fikk de pårørende etter familiene Hurwitz og Kermann tid til å samle tankene. Alvoret sto å lese i ansiktene deres, og det ble en god og rørende seremoni.

Etterkommerne har kanskje ikke noen andre konkrete minner etter sine kjære enn denne steinen. Etter at ofrene ble ført ut på gaten 26. november 1942, kom de aldri mer tilbake.

• LES OGSÅ:Kvinner og barn ble gasset ihjel umiddelbart. Her er skjebnene bak noen av Oslos snublestener

Kona og sønnen klarte å rømme

Charles Kermann ble arrestert i oktober 1942, men da politiet kom for å ta kona og sønnen, var de kommet seg unna. Det var norsk politi som sto for arrestasjonene.

— Min foreldregenerasjon opplevde så mye forferdelig. Folk i min familie i Polen kastet seg på et tog som gikk østover, uten å vite hvor de ville ende opp, og uten noen annen plan enn å redde seg selv og barna. Dette gjaldt ikke bare min familie, mange familier ble jaget på flukt. Det er utrolig at disse menneskene senere tilsynelatende kunne leve normale liv, sier Rosalia Wulff, selv pårørende etter Charles Kermann.