nationaltheatret
Foto: Geir Anders Rybakken Ørslien / Statsbygg

Siste akt før pause. Nationaltheatret skal snart pusses opp

– Vi har det gøy på jobb, men vi ser fram til en rehabilitering. Jeg støvsuger murpuss hele tida, den ramler jo rett ut av veggen rundt oss!

— Hvis jeg lener meg helt inn til veggen her, så kan jeg se en flik av himmelen over takene der borte – hvis jeg lurer på hvordan været er. Men ikke om vinteren. Da dekker jo snøen på fortauet det meste av vinduet.

Marianne Hellum peker mot et bittelite vindu høyt oppe på veggen. Der finnes alt dagslyset hun får i løpet av en vanlig arbeidsdag på rekvisittverkstedet i kjelleren på Nationaltheatret.

nationaltheatret
— Du vet, det bor både en kunstner og en gærning i oss alle her, sier Marianne Hellum mens Hege Becker Nielsen ler av kollegaens utsagn. Foto: Geir Anders Rybakken Ørslien/Statsbygg

Noen få meter utenfor drønner trikkene forbi med få minutters mellomrom. De hører Marianne heldigvis ikke når hun går til naborommet for å arbeide videre med figurene av Henrik Ibsen. De ferdige setter hun til tørk oppå ventilasjonsanlegget – i mangel av eget tørkerom.

Var for lite allerede i 1899

– Her inne hører jeg stort sett bare sentralstøvsugeren, siden motoren måtte installeres rett bortenfor arbeidsbenken min, sier den erfarne rekvisittmakeren. Hun har arbeidet ved teateret i 31 år – og elsker jobben sin.

– Vi har det gøy på jobb, men vi ser fram til en rehabilitering. Jeg støvsuger murpuss hele tida, den ramler jo rett ut av veggen rundt oss!

nationaltheatret
Arkitekt Henrik Bull tegnet ikke bare Nationaltheatret, men også blant annet Finansdepartementet i Grubbegata og Historisk museum på Tøyen. Foto: Geir Anders Rybakken Ørslien / Statsbygg

Nationaltheatret er en nasjonalskatt i forfall, og et hus som har vært for trangt helt siden det åpnet i 1899. Den vakre bygningen preger Oslo sentrum på linje med naboer som stortinget, slottet og universitetet – og er et kjært kulturhus for en hel nasjon. Bygningen har ikke blitt nevneverdig modernisert på 120 år. Dette preger selvsagt arbeidshverdagen til de 219 fast ansatte og opplevelsen for publikum.

— Det Norske Teater er dobbelt så stort

FAKTA

Nationaltheatret

Tegnet av arkitekt Henrik Bull og oppført 1891-99. Bull regnes som en av vårt lands største arkitekter, og Nationaltheatret er hans hovedverk. Ett av de monumentale byggverkene fra 1800-talet som skulle dekke det selvstendige Norges nye behov for lokaler til administrasjon, kultur og vitenskap.

Det utvendige formspråket ligger mellom nyrenessanse og nybarokk. Materialet er primært teglstein med tunge og kraftige arkitektoniske detaljer av granitt.

Etter en brann i 1980 ble teatret rehabilitert, men ikke modernisert. En ny fløy ble foreslått bygget, men teatret fikk ikke gehør for finansiering. På 1990-tallet ble en utvidelse av teatret foreslått da en ny jernbanetunnel ble bygget mot Karl Johan ved siden av teatret. Forslaget ble avvist av Storting og regjering grunnet bygging av den nye operaen.

Regjeringen har nå besluttet at forprosjekteringen av rehabilitering av Nationaltheatret skal starte opp. Statsbygg har fått dette oppdraget fra Kulturdepartementet. Nationaltheatret vil midlertidig flytte sin virksomhet til andre lokaler i byen i perioden rehabiliteringsarbeidet pågår.

Åpent rom går bak kulissene for å se hvordan teaterfolket løser sine oppgaver i dag. Her møter vi Thomas Gunnerud, tidligere direktør på teatret – nå Nationaltheatrets egen prosjektansvarlige for rehabiliteringen der Statsbygg har regien. Han kjenner bygget ut og inn, på godt og vondt.

– De fleste der ute ser på Nationaltheatret som et stort teaterhus, men slik er det ikke. Det er egentlig et ganske lite teater bygget for datidens tradisjonelle teppeteater som krever minimalt med plass. Det Norske Teatret er for eksempel over dobbelt så stort innvendig, selv om de er omlag like mange ansatte som oss, forteller Gunnerud mens vi bøyer hodet på vei opp en trapp mot en smal korridor i fjerde etasje.

– Gjennom her må de på kostymeavdelingen bære alle kostymene, før de går fire trapper ned til påklederen i første etasje. Det er ikke plass til å henge kostymene på egne plasser der, så alt må bæres ned og opp igjen hver gang de skal brukes, uten heis. Våre kostymefolk bærer flere tonn klær i året.

Det er mange tekniske begrensninger i dette bygget, men det meste handler om plassmangel.

– Vi har for eksempel ingen egen prøvescene i teaterbygningen, og må bruke både hovedscenen og Amfiscenen til prøver. Men siden vi har så lite plass rundt scenene, må digre dekorasjoner demonteres på scenene etter hver forestilling, før det rigges for prøver på dagtid. Etterpå gjør vi det samme i omvendt rekkefølge, for å gjøre klart til kveldens forestillinger. I et moderne bygg kunne vi ganske enkelt trillet alt inn i store bak- og sidesceneområder.

Uendelige dokøer

Gunnerud tar oss inn i salen, der stolsetene stadig løsner og må repareres. Han peker videre mot publikumsfoajeen utenfor.

nationaltheatret
Prosjektansvarlig for rehabiliteringen, Thomas Gunnerud. Foto: Geir Anders Rybakken Ørslien/Statsbygg

– Der kan det ikke være folk når prøvene spilles her inne, fordi lyden går gjennom veggene. Hadde vi hatt en lydsluse, kunne vi hatt arrangementer på dagtid der ute. Hadde vi hatt egne prøvescener, kunne vi hatt matinéforestillinger og invitert publikum til ulike arrangementer inne i salen, sier Gunnerud.

Vi går videre gjennom byggets mange korridorer. Det er i det ytre et vakkert og storslått bygg, signert arkitekt Henrik Bull, som også tegnet sjokoladen Lohengrin i 1911. Den ble kun solgt på teateret de første to årene, og ble lansert til premieren på Richard Wagners opera med samme navn.

I dag spilles det opera i et nytt og moderne bygg noen kvartaler unna, mens nasjonalscenen for teater fremdeles lever i 1899. Gjestene må bestemme seg for om de skal kjøpe en sjokolade og drikke i pausen, eller stille seg i dokø. Det er så få toaletter at du rekker ikke begge deler.

– De uendelige dokøene på Nationaltheatret er nærmest blitt en institusjon i seg selv, men slik skal det selvsagt ikke være, fastslår Gunnerud.

Publikum passerer skuespillernes dusj

Øverst i en trapp kommer vi til inngangen til Malersalen, en av mange steder i bygget som er nærmest umulig å nå for bevegelseshemmede. Universell utforming var ikke et tema i 1899, men er ett av områdene som skal prioriteres i moderniseringen.

nationaltheatret
Publikumsfoajéen i andre etasje er teatrets mest sentrale serveringssted, men kjøkkenet (t.v.) er så lite at det ikke kan brukes til å lage mat – både mat og servise hentes utenfra.
Foto: Geir Anders Rybakken Ørslien/Statsbygg

– Her i Malersalen ble teppene i sin tid dekorert, men i dag er salen omgjort til scene – selv om den mangler både oppvarming og ventilasjon. Publikumsfoajéen til Malersalen er i praksis denne trappeavsatsen, og gjestene må passere rett forbi herreskuespillernes lille dusj, som har sin eneste dør rett ut i trappa her. Toalett har vi ikke her, så i Malersalen har vi aldri lange forestillinger, forteller Gunnerud.

— Vi elsker jobben vår

Logistikken bak selve hovedscenen er ofte hektisk. Ikke minst siden alt utstyr som skal inn til scenen, må gjennom en trang port som bare er 170 cm bred. Det gir hovedscenemester Julian Madsø noen ekstra utfordringer.

Nationaltheatret
Bak scenen på Nationaltheatret. Det ser kanskje stort ut, men sannheten er at hele bygget var underdimensjonert allerede da det sto ferdig i 1899. Foto: Geir Anders Rybakken Ørslien / Statsbygg

– Moderne scenebygg har ofte en port på 3×5 meter, slik at en lastebil kan rygge rett inn. Her må vi losse alt utenfor, og trille det inn bit for bit.

Madsø og kollegene elsker teateret, men ser fram til en ny tid i et modernisert bygg. Nede i kjelleren er rekvisittmaker Marianne Hellum ferdig med nok en Ibsen-figur – og tar en kort pause med kollega Hege Becker Nielsen i verkstedet med utsikt til en flik av fortauet utenfor.

– Uansett hvor slitent og trangt dette bygget er, så elsker vi jobben vår. Du vet, det bor både en kunstner og en gærning i oss alle her. Og da finner vi alltid en løsning. Selv om vi gleder oss til en ny og mer praktisk hverdag om noen år, sier Hellum.

*Denne artikkelen er tidligere publisert i Statsbyggs kundeblad Åpent Rom. Alle rettigheter tilhører Statsbygg og journalisten/fotografen. VårtOslo har fått tillatelse til å publisere artikkelen på vår nettside.

MELD DEG PÅ NYHETSBREVET VÅRT

Kommentarer