Sankt Olav domkirke
Det er tid for dagens tredje messe i Sankt Olav domkirke på Hammersborg. Foto: Kjersti Opstad

1 kvinne, 1 år, 52 oslokirker

Sankt Olav domkirke på Hammersborg og historien om Olav den Hellige

Den katolske domkirken er ikke full, den er overfylt. Flere måtte tilbringe messen stående i døråpningen eller lent mot en vegg denne søndagen. Klokken 11:00 var det allerede tid for dagens tredje messe.

Ikke for å skryte altså, men denne søndagen har jeg vært med på noe helt spesielt. Jeg har vært i den andre domkirken i Oslo og sett leggbeinet til Harald Hårfagres tippoldebarn bli båret rundt og ærbødig vifta med og kalt «heilagarmen». Det siste fordi man lenge trodde at det var et armbein og ikke et leggbein man hadde sikret seg etter denne rikskongehelgenen.

At de fremdeles kaller relikvien for «heilagarmen», lenge etter at det er bevist at det dreier seg om et leggbein, handler forresten om innpakningen. Den er nemlig formet som en arm. Og originaletuiet her er faktisk utformet i Køln en gang på 1200 tallet.

At innpakningen er så gammel, gjør at det selv om det ikke er mulig å følge kildene til «heilagarmen» langt nok tilbake til å være sikker, så er det slett ikke umulig at det likevel kan være selveste Olav den Hellige sitt leggbein som ligger der inne i pakken.

Sankt Olav domkirke
Sankt Olav domkirke ligger i Akersveien. Her holdes messer på utallige språk. Foto: Kjersti Opstad

Splittet styrkene til danskekongen

Jeg vet at jeg lovte å holde meg innafor Den norske kirke i dette prosjektet, men jeg har aldri vært spesielt god på å følge regler og sier til mitt forsvar: den gangen da Olav den hellige sprada rundt på beinet sitt selv og het Olav Haraldsson, fantes det bare en kirke her i landet. Og den var faktisk katolsk. Derfor føles det helt naturlig å feire olsok med et besøk i den katolske domkirken i Oslo, Sankt Olav domkirke på St. Hanshaugen. Kirka som faktisk bærer Heilag Olav, vår rikshelgens, navn. 

FAKTA

1 kvinne, 1 år, 52 Oslokirker

Hver søndag, en ny Oslokirke. Kjersti Opstad bruker 2018 på å bli kjent med kirka. Få med deg hele serien her.

Olav den hellige var slett ikke spesielt hellig fra begynnelsen av. Han ble født i 995 som sønn av Harald Grenske, og allerede som 12-åring ble han sendt ut på vikingferd av sin mor, Åsta.

Han var blant annet i London, der han rent faktisk rev ned gamle London bru, slik at han splitta styrkene til danskekongen Svein Tjugeskjegg og inspirerte den kjente barnesangen «London bridge is falling down». Den engelske kongen Ethered II kunne dermed gjenerobre London og ta tilbake makten over England i 1014. En handling han selvfølgelig ble rikt belønnet for.

Sankt Olav domkirke heilagarmen
Her er den, Heilagarmen. Viktigheten av slike relikvier og av helgener er noe av det som for meg fremstår som den største forskjellen mellom den katolske og den protestantiske tro. Foto: Kjersti Opstad

Hvem ødela London bridge?

Som en digresjon så kan jeg nevne at også en annen av Harald Hårfagres etterkommere, hans oldebarn Olav Trygvasson, som ble konge over Norge og forsøkte å kristne oss, også har ødelagt London brigde. Det skjedde i år 980 og da ved hjelp av flammer. Begge Olavene har også lenge vært å se i Trondheims gater. Olav den hellige som en statue på Nidarosdomens vestfront, Olav Trygvasson som høytstående trafikkdirigent i en rundkjøring like ved.

Historikerne strides om det meste. De strides om Olavene virkelig var Harald Hårfagres henholdsvis tippoldebarn og oldebarn eller om ættehistorien deres ble redigert i ettertid for å gjøre deres krav på Norges trone mer legitim.

De strides om en av dem eller begge ødela London bridge. De strides om barnereglen virkelig stammer fra Olav Haraldssons nedriving av London bridge. De strides om Olav Haraldsson ble døpt som barn av en av Olav Trygvassons menn eller om han ble døpt i Normandie i 1014 eller om det kanskje skjedde i Normandie i 1013.

Det eneste de ikke ser ut til å strides om er at det ikke er dokumentert at det er Olav den helliges leggbein som er inni «heilagarmen». Hvorvidt det er Olav den helliges leggbein som, ved hjelp av svenskekongens bestefars farmor, Josefine, ble gitt i gave av det danske nasjonalmuseum og den danske monark til Sankt Olav Domkirke i 1862, er derfor, som så mye annet i kirken, et spørsmål om tro.

Pilegrimer kom langveisfra til Nidaros

Det som derimot ikke er et spørsmål om tro, men et faktum, er hvor steile skillene mellom den reformerte kirken, protestantismen, og det katolske ble. Det er reformasjonen og en brann i Nidarosdomens skyld at vi i dag ikke helt vet hvor Olav den hellige er begravet.

Vi vet det ikke fordi det etter reformasjonen etter hvert ble viktig at vi ikke visste det. Før reformasjonen var nemlig Nidarosdomen et velkjent og mye besøkt pilegrimsmål, og Olav den hellige var velkjent langt utenfor vårt eget lands grenser.

Folk kom både fra inn- og utland til Nidaros og knelte ved Olav den hellige og bad om et mirakel. Etter reformasjonen var det slutt på pilegrimsreisene. I alle fall ble det jobbet hardt for at det skulle ta slutt. Og da passet det seg ikke å ha en helgenkonge stående til skue i selveste Nidarosdomen.

Sankt Olav domkirke messe
I en katolsk messe deltar også barn aktivt. Foto: Kjersti Opstad

Murt inne et sted i Nidarosdomen

St. Olav var viktig, så viktig at Olsok selv i dag er offisiell flaggdag i Norge. Men Olav var til besvær. Da reformasjonen kom i 1537 så stod faktisk ikke kisten med St. Olav på sin plass i Nidarosdomens oktogon.

En brann i 1531 og stridigheter mellom erkebiskop Engelbrektson og danskekongen gjorde at han ble flyttet til et tårn i Engelbrektsons festning på Steinvikholmen, litt lenger ut i Trondheimsfjorden. Og der ble han stående. Hans posisjon i folket gjorde at de ikke turte å røre ham, men i 1540 så våget de i det minste å ta fra ham alt av gull og verdier som lå i kisten sammen med ham. Men selve helligkongen fikk også da ligge i fred.

Og der, ute på holmen, lå han frem til svenskene forsøkte å knabbe ham en gang mellom 1563 og 1570. Men de ble heldigvis avskåret, og vår evige konge lå en liten periode begravet under tømmerkirken på Fløan for sin egen sikkerhets skyld.

Etter hvert ble han gravd opp og murt inne på ukjent sted i Nidarosdomen. Og siden har faktisk ingen sett ham, med altså et mulig unntak av leggbeinet hans, som kan være på avveie forkledd som en arm i Sankt Olav domkirke.

Katolikker var uønskede

Pilegrimstradisjonen er forresten i ferd med å ta seg opp igjen, også i Norge, og gudstjenestene under Olavsfestdagene i Trondheim har fokus på å ta imot pilegrimer.

Men lenge var skillet etter reformasjonen dramatisk og ugjennomtrengelig, og det vi i dag kjenner som «jødeparagrafen» i Grunnloven, hadde også formuleringer som omhandlet katolske munkeordener. De var forbudte i riket. Og det var ikke før denne paragrafen ble fjernet fra lovgivningen i 1951 at den katolske kirken gjenoppstod i Norge.

St. Olavs katedralen, som jeg besøkte, ble påbegynt i 1852 og høytidelig innviet i 1856. Og under olsokfeiringen i 1861 så var dronning Josefine til stede i St. Olavs kirke, akkurat slik jeg er det, nøyaktig 157 år senere.

Dronning Josefine var nemlig katolikk, noe som førte til at hennes mann, Kong Oskar I, ikke ble signet i Nidarosdomen slik han etter planen skulle bli. Biskopen der oppe nektet nemlig å signe en katolikk til Norges dronning, men det er en helt annen historie. Det som er relevant for vår historie er kun det at Josefine etter dette besøket, og en liten oppmuntring fra biskop Studach, sendte en forespørsel til den danske kongen om ikke dette raritetsrelikviet ved det danske museet kunne få flytte hjem til Norge og til Sankt Olav domkirke. Noe det fikk.

Duftet som roser ett år etter dødsfallet

Olav den hellige var konge i Norge fra 1015 – 1028, og han var den første kongen som var valgt i alle fylker i et samlet Norge. Hans målsetning var å kunne regjere over et samlet rike med en kristen lovgivning. Det sies at han var svært hardhendt i møte med de som ikke ville godta kristendommen og dette gav ham etter hvert mange fiender.

I 1028 ble han avsatt som konge og måtte flykte til Russland. Der tilbragte han et par år hos sin svoger prins Joroslav, som også var fosterfar til hans sønn Magnus den Gode. I 1030 returnerte han til Norge, og ved slaget på Stiklestad 29. juli 1030 ble han drept.

Helgenstatus fikk han året etter sin død, etter at folket hevdet at det skjedde mirakler på hans dødsted på Stiklestad, og overbeviste biskopen om å åpne graven. Der fant de en konge som etter sigende duftet som roser og som så ut som han nettopp hadde sovnet.

Hellige Olav ble plassert i kirken umiddelbart, og det gikk ikke lang tid før pilegrimsreisene var et faktum. Folk ville se denne mirakelkongen med egne øyne. Ikke minst ville de be om egne mirakler. Slik gikk det til at Olav den hellige ble mer betydningsfull for kristningen av landet etter sin død enn han noen gang kunne drømme om i livet.

Det han ikke oppnådde med brutalitet og tvang, oppnådde han til fulle ved rykter om mirakler og roseduft. I 1153 etablerte paven Nidaros erkebispedømme, en stilling de nok bare kunne ha drømt om å inneha om det ikke var for Olav den hellige og alle de pilegrimsreisende, som kom for å se ham.

Sankt Olav domkirke velsignelse
Vi ble alle velsignet av «heilagdomsarmen» denne dagen. Jeg også. Selv om jeg synes det er litt rart. Foto: Kjersti Opstad

Enorm vekst i den katolske kirken

Å gå inn i en katolsk kirke på messe er en litt annerledes opplevelse, og det første man legger merke til, er respekten de viser idet de går inn i kirken. Flere drypper fingrene i vann, gjør korsets tegn over brystet og neier. Dette er en form for formell respekt som gjentar seg flere ganger gjennom messen.

Det neste man legger merke til er bruken av røkelse, altergutter (og jente), kraften i svaret menigheten gir prestene på syndsbekjennelsen og at kirken ikke bare er fullsatt, den er overfylt, og flere må tilbringe messen stående i døråpningen eller lent mot en vegg. Og ikke bare er kirken fullsatt. Da jeg møter til messe kl. 11 søndag formiddag, er det dagens tredje messe.

Denne messen foregår på norsk, men de har allerede hatt en messe på engelsk og en på polsk denne dagen. Fullsatte, de også. Den katolske kirke har hatt en enorm vekst i Norge de siste årene, ikke minst grunnet arbeidsinnvandrere fra EØS-området. Gudstjenesten i seg selv er ikke ulik gudstjenestene man ser i den norske kirken. Man synger, det leses fra Bibelen, preken, nattverd og et eller annet sted bak meg synges det kraftig og flott fra et kor.

Sankt Olav domkirke prosesjon
Prosesjon til ære for «heilagarmen». Foto: Kjersti Opstad

Bryter påbudet om preken

Dagens preken blir holdt av monsignor Fredrik Hansen, som til daglig er sekretær ved Den Hellige Stols permanente misjon ved de internasjonale organisasjonene i Wien. En vidløftig tittel som står i motsetning til den lystige tonen som holdes når man forteller at det etter messen og prosesjonen med helligarmen vil bli servert polske pølser kjøpt i Sverige.

Monsignor Fredrik Hansen åpner sin preken med å si at Pave Frans har sagt at man skal preke i sju minutter, ikke lengre, men at han har tenkt til å bryte dette påbudet. Deretter så forteller han om Olav den hellige og plassen han var tiltenkt i en nisje i Nidarosdomen. Der skulle han stå, vår evige konge, og kikke mot øst til evig tid slik at han ville være den første av oss som ble vitne til Jesu gjenkomst.

Jesus skulle komme fra øst, og Olav skulle stå der år etter år, århundre etter århundre og speide etter ham. Det er det Olav den hellige er, sier monsignor Hansen. Olav den hellige var ikke en konge med stor verdslig makt, men han var en som gikk foran og speidet mot herren. En som viste oss vei. På olsok ser vi mot Olavs eksempel. Vi må, som Olav, gi avkall på oss selv og følge Gud. Å feire Olsok er å være beredt til å la Olav gjøre noe med oss. Tar vi opp våre kors? Hva må vi rense? Hva må vi gjøre bot for? Olav formet et samfunn i guds bilde.

Han ville at hele samfunnet skulle formes av Kristus. Derfor møtte han motstand. Og hva med oss? Bygger vi et kristent samfunn? Beskytter vi menneskeverdet? Eller er vi på vei tilbake til et samfunn som vi kjente fra før Olav viste oss Jesus? Et kaldt samfunn. Et samfunn hvor de ytre verdier betyr mer enn de indre? spør Hansen.

Vi må stille disse spørsmålene fordi pave Frans krever det av oss. Vi har en stor oppgave foran oss.

Jeg reagerer på ordet kvitekrist

Noe av det han sier får meg til å steile i stolen. Det var ikke sånn at kristendommen kom og skapte et varmt samfunn i denne historien vår her. Tvert imot. Kristendommen ble innført med ekstrem brutalitet, og listen over synder begått av kirken opp igjennom årene er svært lang.

Sankt Olav domkirke relikviested
Her inne står «heilagarmen» utstilt til daglig. Foto: Kjersti Opstad

Jeg reagerer over på mangelen på det perspektivet og også på bruken av ordet kvitekrist, som gjentas mye. Som om Jesus var en hvit mann. Men samtidig er det også mye som gir resonans. Jeg har sansen for pave Frans, og jeg tror ham når han sier at han vil at vi alle skal skape et varmere samfunn. Det trenger vi, og jeg hjelper gjerne pave Frans med bygginga.

Jeg går gjerne tilbake til den katolske kirken også, selv om noe er ukjent og jeg slett ikke er enig i alt jeg hører. De har en sang der, om heilag Olav, og koret som synger sangen er flinke. Den sangen sang de også tidligere i år, da jeg så vidt var innom denne kirken på økumenisk vandringsgudstjeneste.

Jeg liker den sangen. Sangen om Heilag Olav. Jeg liker å feire olsok også. Det har jeg ikke gjort siden jeg sammen med min bestemor ble gjort til levende rekvisitt på museum og fikk spinne garn og spise rømmegrøt på skikkelig gammalt vis. Jeg føler meg faktisk litt nærmere denne kulturarven vår nå som kirken har tatt meg med på både olsok og jonsok feiring.

Denne teksten er tidligere publisert på bloggen Kirken og meg og er en del av serien hos VårtOslo: 1 kvinne, 1 år, 52 oslokirker.

MELD DEG PÅ NYHETSBREVET VÅRT

Kommentarer