Sofienberg kirke 4
Fra den aller siste tradisjonelle gudstjenesten i Sofienberg kirke. Foto: Kjersti Opstad

1 kvinne, 1 år, 52 oslokirker

På søndag var det siste ordinære gudstjeneste i Sofienberg kirke. Kirkegjengerne takket for 141 fine år

Sofienberg kirke fristilles nå for utleie, men Kirke-Kjersti besøkte Sofienberg kirke, denne siste og historiske gangen.

I 2018 gikk jeg på vegne av alle oss passive medlemmer på 52 kirkelige arrangementer og skrev om dem, slik at alle oss passive medlemmer som ikke har møtt opp på noen år kunne få et innblikk i hva i all verden det er de egentlig driver med i kirken.

Søndag var jeg tilbake. For aller siste gang avgir jeg rapport fra en gudstjeneste. Det kjentes godt ut. Jeg har faktisk savna kirken.

Kirken som vokter Sofienbergparken

Jeg er i Sofienberg kirke. Du vet, den vakre gamle mursteinsbygningen som ligger der på toppen av haugen i utkanten av Grünerløkka og vokter over Sofienbergparken.

FAKTA

1 kvinne, 1 år, 52 oslokirker

Hver søndag i fjor, besøkte Kjersti Opstad en ny oslokirke, for å gjøre seg kjent med kirka. Få med deg hele serien her.

Jeg besøkte denne kirken to ganger i fjor og lærte meg å bli glad i den. Den har tross alt glassmaleri-vinduer som er donert av selveste Freia sjokoladefabrikk.

Sofienberg-kirke
Sofienberg kirke er en av ni kirker i Oslo som ble vedtatt lagt ned for å spare 10 millioner kroner. Foto: Kirken.no

I 141 år har det blitt holdt jevnlige gudstjenester i denne kirken. 141 år som menighetskirke, både i egen menighet og som sammenslått menighet med Paulus. Helt frem til i dag. Etter i dag fristilles denne kirken til utleie. Hva nå enn det vil bringe med seg av endringer fremover.

Menigheten kommer fremdeles til å kunne bruke kirken, innimellom, også til gudstjenester, men nå er den ikke lenger deres. Etter i dag overtar Fellesrådet kirken og vil være ansvarlig for utleie av den. Og alt av menighetsarbeidet flytter til nyoppussa Paulus kirke. Et steinkast unna.

Sofienberg kirke 2
Prestene gikk i kø på den siste dagen i Sofienberg kirke. Foto: Kjersti Opstad

Het først Paulus kirke

Sofienberg kirke ble innviet i 1877, av biskop Essendrop. Den het den gang Paulus kirke. Og da nåværende Paulus kirke stod klar der borte i Birkelunden i 1892, så endret denne kirken navn til Petrus kirke, før den fikk navnet Sofienberg kirke i 1962.

Arkitekten bak denne langkirken, som opprinnelig hadde plass til 1000 besøkende var en av våre mest produktive kirkearkitekter, Jacob Willhelm Nordan. Nordan står bak en lang rekke kirkebygg over hele Norge. Blant annet var han arkitekten bak det bygget som for meg lenge var det indre bildet vi alle har av hvordan en ekte kirke egentlig skal se ut: Otrøy kirke. En trekirke i Midsund kommune ytterst i Romsdalsfjorden. Hjemkirka mi, uansett hvor jeg nå enn bor her i verden.

Sofienberg kirke 3
Sofienbergkoret sang vakkert for alle i kirken. Foto: Kjersti Opstad

141 år med glede og sorg

Denne dagen er det Maria bebudelsesdag i kirken. En dag jeg på tross av mine 52 kirkebesøk i fjor ikke deltok i feiringen av, og jeg kjenner at jeg er nysgjerrig. Hva betyr denne feiringen av Maria som hvert eneste år er lagt midt i fastetiden?

De har møtt opp alle sammen denne dagen. Prost Marit Bunkholt, sogneprest Arne Jor, menighetsprest Jan Helge Josefsen, kapellan Christine Henriksen Aarflot og kantor Per Kristian Amundrød. I tillegg deltar Sofienbergkoret og frivillige fra menigheten.  Denne dagen, denne aller siste dagen skal markeres til fulle.

Sofienberg kirke
En trist dag for menigheten, som nå snart vil bli en del av Paulus kirke. Foto: Kjersti Opstad

Sogneprest Arne Jor ønsker oss velkommen og ber oss tenke på alt det som sitter i disse veggene rundt oss, på alle som har satt sitt avtrykk her. 141 år med glede, forventning, sorg og savn.

Min kvinnelige gud

Det er en vanskelig og dramatisk dag når man tar farvel med et slikt kirkebygg, sier han og så ber han oss om å være takknemlig. Deretter forlater vi alt det sørgelige og går over til gleden. Det skal feires dåp.

Sofienbergkoret synger vakkert for oss før Jan Helge Josefsen stiger opp på prekestolen og holder preken. Han snakker om ambivalens. Ambivalensen som ligger i et svangerskap og ambivalensen som ligger i at det ordinære menighetslivet i denne kirken nå blir lagt ned og at kirkebygget går inn i en ny og kanskje også spennende fremtid. Ambivalensen i å ta farvel med en kjær sognekirke på det som er en festdag.

En dag hvor vi feirer Maria og svangerskapet hennes som nok var vanskelig å bære på, men som endte opp med å gi håp til en hel verden. Mysteriet Maria representerer ikke de tradisjonelle strukturene i religionen, sier han. Han kaller det en overskridelsesgåte før han går over til å nevne forbindelse mellom Maria og den greske Sofia. Visdommen.

Dette er nytt for meg og jeg kjenner at jeg lytter, at jeg vil vite mer. Eller er det kanskje det at jeg allerede vet mer? Sofia er visdom, men også spiritualitet. Det feminine aspektet. Min kvinnelige gud. Jeg ser opp på ham, der han står høyt oppe på prekestolen, i undring. Nok en gang. Snakker han mitt språk der oppe ifra?

Sofienberg kirke 5
Jan Helge Josefsen steg opp på prekestolen og holdt en preken om ambivalens. Foto: Kjersti Opstad

Jeg gjør ikke feil

Vel nede er det tid for nattverd, og etter solide og tydelige instruksjoner deler vi oss inn i to gjenger. Man kan gå bak i kirken og dyppe brødet i vin, eller så kan man velge å gå opp til alterringen og gjøre knefall.

Og visst er jeg en erfaren kirkegjenger etter mine 52 kirkebesøk i fjor, men noen nattverdsekspert er jeg ikke. Det er bare det at denne menigheten er så grundig i sine forklaringer i det lille heftet vi har fått utdelt ved inngangen, at jeg når jeg går ut kan slenge fra meg ord som intinksjon og knefall og faktisk vite forskjellen.

Jeg trenger ikke lure på ting og jeg slipper å gjøre feil. Jeg velger forresten knefall og får utdelt vin og kjeks mens jeg sitter på kne i halvsirkelen rundt alteret.

Jeg er ikke bekymret

Mens jeg sitter der under den vakre altertavlen malt av Otto Sinding, så tenker jeg på hva han vil få være vitne til videre Jesus som henger der på korset. Hvilke konserter vil han overvære? Hvem vil i fremtiden være der sammen med ham, i denne kirken?

Menigheten benytter anledningen til å så solsikkefrø. Det er vår. En begynnelse. Ikke bare slutten på en epoke. Og mens menigheten tar turen til kirkekaffe, går jeg videre ut i vårsøndagen.

Jeg er ikke bekymret for denne menighetens fremtid. Det er en vakker kirke de nå flytter ut av. Men bare et steinkast unna ligger fremtiden. Paulus kirke. Nyoppusset og ventende. Jeg har flere ganger blitt spurt om hvilken kirke jeg mener er byens vakreste, jeg har ikke ett svar på det. Jeg har mange. Men et av de svarene er Paulus. Heldige er den menigheten som har Paulus kirke som sin egen.

Fra mandag ble all virksomhet i menigheten flyttet til Paulus kirke.

Denne teksten er tidligere publisert på bloggen Kirken og meg og er en del av serien hos VårtOslo: på bloggen Kirken og meg

MELD DEG PÅ NYHETSBREVET VÅRT

Kommentarer