Inger-Marie Lilleengen
Den kreative Romsås-damen har satt sitt preg på det meste av interiøret og har mye kunst på veggene. Foto: Susanne Skaug

På Romsås bor en kunstner og poet, med mange eventyr i kofferten

Med varme hender tilbyr hun healing til mennesker som ønsker det. Her er historien om Inger-Marie Lilleengen, kunsten og et spennende liv.

– Velkommen til meg, kom inn og ta av deg på bena.

Inger-Marie Lilleengen (66) står i døråpningen og smiler hjertelig. Det er tydelig at hun har ventet, enda klokken ikke er mer enn halv tolv på formiddagen. Bilder og malerier med kristne motiver og kjendiser pryder veggene i entreen. Det lukter svakt av parfyme og ingefær.
– Du henger jakken din her, forklarer hun idet hun forsvinner ut på kjøkkenet.
Stumtjeneren i hjørnet er full av fargerike kåper med lær og leopardmønster, hun er ikke redd for å skille seg ut i mengden denne damen.

Inne i den romslige stuen er bordet dekket til kaffe. Hun nynner og småsnakker litt for seg selv på kjøkkenet før hun kommer svinsende.
– Ja her bor altså jeg, erklærer hun og setter enda et brett med kaker på bordet.
– Her har jeg bodd siden 1982, og den gang fikk jeg kjøpt leiligheten for 210 000 kroner. Både prisene og lønningene har forandret seg mye siden da, konstaterer hun og heller i kaffen.

Hjemmet, barndommen og kunsten

Inger-Marie fødtes i Vardal på Gjøvik på begynnelsen av 1950-tallet. Her, blant gårdsbruk og jorder, vokste hun opp med sin eldre søster Gunhild, far og mor. Hardt arbeid og lange dager var det som skaffet maten på bordet. Faren var skogsarbeider i egen skog, mens moren var hjemmeværende.

Inger-M og Gunhild
Pyntet til fest: Inger-Marie (t.v.) og storesøsteren Gunhild (t.h.) fanget på fargefotografi lenge før teknologien kom til Norge. En amerikaner besøkte familien med sitt fargeapparat. Foto: Privat

Hun har mange tydelige barndomsminner fra Gjøvik, men ett minne er klarere enn de andre.
– En lærer på skolen lærte meg å tegne portretter da jeg var 10 år gammel. Han viste med tommelen hvordan jeg skulle måle for å få riktige proposisjoner. Jeg tegnet alle i klassen, og fikk skryt for mitt talent, forteller hun stolt.
Hjemme var ikke responsen den samme, de kreative strekene hennes hadde ingen verdi. Dermed la hun fra seg kunsten og tok den ikke opp igjen før mange år senere.
Etter ett år på folkehøgskolen i Gjøvik følte hun seg selvstendig. Hun var 17 år og full av utforskertrang, dermed pakket hun kofferten og reiste til Oslo.

Den tunge begynnelsen

Året var 1968 da Inger-Marie kom til hovedstaden. Hun fikk jobb som hushjelp på Stabekk og ansvaret for 17 rom. Bestyrerinnen var av det strenge slaget, og overvåket alt jenta gjorde.
– Hun lå flat på alle fire og dro fingeren langs gulvet for å sjekke om jeg vasket ordentlig. Ingenting jeg gjorde var godt nok for henne, forteller Inger-Marie oppgitt.
Gjøvik-dialekten var heller ikke godtatt av arbeidsgiveren, derfor måtte hun passe seg og legge om til oslomål mens hun jobbet der. Men livet ble raskt bedre. På 18-årsdagen fikk hun jobb ved Diakonhjemmet sykehus i Oslo, hvor hun arbeidet seg opp til å bli pleieassistent på medisinsk avdeling.
– Jeg jobbet der i fire år, og det er den fineste arbeidsplassen jeg har hatt. Det var lett å føle seg hjemme på Diakonhjemmet, miljøet var helt spesielt, forteller hun, med hendene foldet i fanget. Senere jobbet hun i både offentlige og private sykehjem, rundt omkring i byen.

Aktiv i håndverk

Som mønstertegner i ukemagasinet Familien på 70-tallet designet Inger-Marie et av sine største verk. Hun laget et broderimønster som ble solgt og utgitt i stort opplag. Hun måtte kjempe hardt for å bli kreditert for designen, noe som sved fordi hun løp byen rundt på jakt etter en tegnejobb ellers. Mønsteret viser hun på en pute hun broderte som 24-åring.

Pute mønsterdesign
Inger-Maries mønsterdesign: Hun ble bare så vidt kreditert av det store forlaget som kjøpte mønsteret. Foto: Susanne Skaug

Hun har alltid vært aktiv innen håndverk. Noe av det hun har drevet med er kunstmaling, rosemaling og treskjæring. Brodering, hekling og matteveving er også noe som har opptatt tiden hennes.

En dag tidlig på 80-tallet møtte hun forlagseieren Svein Lanser på t-banen. De har vært naboer på Romsås i snart 40 år.
– Han har æren for at jeg begynte med kunst aktivt igjen, forteller Inger-Marie. Hun retter litt på blusen og fortsetter:
– Vi dro hjem til meg, og der fikk han se bildene mine. Han anerkjente kunsten min og ga meg motivasjon til å fortsette.

Inger-Marie deltok både med utstillinger og diktlesning på Årvoll gård flere år på rad. Som formann i Folkeakademiet var Lanser og hans kone med å sette opp arrangementet. Det ble mange dikt etter hvert, og i 2011 utga hun en diktsamling med navnet «Humor – Alvor – Glede, skulle jeg ønske å videre sprede.» Boken inneholder tekster inspirert fra hennes liv. Hun er fortsatt aktiv i poesimiljøet og leser dikt i Norsk-Indisk forening en gang i måneden.

Utstilling
Inger-Marie solgte malerier og fargerike plastmatter hun laget selv. Foto: Privat

Starten på et eventyr

En vårdag i 1984 sto hun som avtalt på Østbanen og knuget vesken mellom hendene. Toget rullet sakte inn på perrongen, og en strøm av mennesker veltet ut. Helt fra sør-Sverige var det kommet, med turister og arbeidere ombord. Hun var der for å møte en kunstner, selveste Svein Malvin fra Skåne. Det var Lanser som hadde invitert han, og Inger-Marie skulle se til at han kom seg til Romsås uten problemer. Hun kontrollerte at kjolen satt riktig, var litt klam i hendene. Malvin var ingen steder å se. En unggutt sto ikke langt fra henne, hun dro han forsiktig i jakkeslaget og spurte om hjelp. Gutten betrygget henne, han skulle holde øynene åpne og se at alt gikk bra. Plutselig fikk hun øye på han. En tynn eldre mann, med bustete hår og hatt på hodet. Han kom stampende med flere lerreter under armen.

Svein Lanser
Svein Lanser, forlagseier og formann i Folkeakademiet Grorud-Romsås. Foto: Privat

– Da jeg møtte han på Østbanen for første gang, så jeg han som en gammel mann, forteller Inger-Marie. Malvin var 30 år eldre enn henne, og var godt kjent i kunstnermiljøet.
– Men helt oppriktig så var han en hyggelig mann.
Hun finner albumet og slår det opp i fanget.

Malvin var en eksentriker og uttrykte seg med malerier, poesi og trefigurer i forskjellige utgaver. På 80-tallet arrangerte han «happening-forestillinger» i Sverige og Danmark, hvor han ofte var iført gasbind og hvit maling.
– Vi var aldri et par, men jeg har hatt mange eventyr med han, forteller Inger-Marie lurt og byr på mer kaffe.

Inger-Marie Lilleengen på happening
Inger-Marie deltok på flere av Svens «Happening-forestillinger» og har fortsatt trefigurene stående til pynt i entreen. Foto: Privat

Dro på turné

Ung og håpefull ble Inger-Marie med kunstneren tilbake til Skåne etter endt Norgesbesøk. Malvin skulle hjelpe henne opp og fram i karrieren, og på turen besøkte de kunstnere og holdt utstillinger sammen. De kjørte 136 mil rundt i Sverige med Malvins bil. På deres første stopp, det Skånske Kunstakademi møtte hun den danske kunstneren Jørgen Nash. Han er kjent for sine mange kunstmalerier og for å ha skåret hodet av statuen «Den Lille Havfrue» i København i 1964. De ble etter hvert godt kjent og gode venner.

Inger-Marie Lilleengen. Bokillustrasjon
Sven Malvin utga poesiboken «Acis Kärleksaga» i 1985, som viste to av Inger-Maries bilder på omslaget. Foto: Susanne Skaug

Malvin utga poesiboken «Acis kärleksaga» i 1985, hvor Inger-Maries broderibilder illustrerte omslaget. Jørgen Nash anmeldte boken av sin gode venn, og hadde dette å si om den:
«Det vackraste jag kan nevne om boken, er de nonfigurative bildorna i farg.»

– Han skrøt av bildene mine, men hadde ikke så mye å si om selve boken, forteller Inger-Marie. Hun ler godt og ser på bildene som henger på stueveggen.
– Året etter jobbet jeg i kunstavdelingen i Pilestredet en liten stund. Jeg hadde lunsjpause og leste i avisen om Nash og Malvin som hadde stjålet et lokomotiv i København. De kjørte rundt i bare gasbind, det må ha vært litt av et syn, ler hun.

Inger-Marie var heller ingen reddhare på den tiden. Dynastiet-stjernen Gordon Thomson var på Norgesbesøk, og holdt forestilling på St. Hanshaugen med Wenche Myhre og Tore Ryen. Inger-Marie ville gjerne hilse på stjernen, og hoppet opp på scenen hvor han sto. Politiet kom løpende for å hente henne, men Thomson tok henne i sine armer og kysset henne foran hundrevis av tilskuere.
Bildene av henne og Thomson står plassert flere steder i den flotte stuen.

Gordon Thomson og Inger-M 1984 Fornebu flyplass
Gordon Thomson og Inger-Marie Lilleengen i 1984. På Fornebu flyplass.

Engasjert spiritualist og healer

Ved siden av kunsten, er Inger-Marie en engasjert healer og spiritualist. I 1990 mistet hun sin far, og ti år senere ble også søsteren Gunhild revet bort av kreft. På sine ukentlige møter hos Spiritualistisk Forening på Sinsen får hun jevnlig besøk av dem. Hun forteller om en spesiell gang som satte spor i hjertet hennes:
– Den klarsynte så en mann fra åndeverdenen stå bak meg, og det viste seg å være faren min som hadde en beskjed. Han var stolt av meg for mitt positive arbeid med andre mennesker. Han sa jeg måtte være sterk og ikke la negative krefter holde meg tilbake, forteller hun.
Foreningen har et godt oppmøte av medlemmer hver uke, og bidrar til et sosialt fellesskap, trøst og varme.

Flere ganger har Inger-Marie fått høre at hun har varme hender, og kan helbrede andre mennesker. Spåmannen Henning Hai Lee Yang var den som anerkjente evnene hennes for alvor.
– Han ba meg lese hånden til en ukjent mann for mange år siden, og alt jeg sa stemte. Etter det har jeg åpnet meg mer og mer for det spiritualistiske. Nå er jeg en sertifisert Holistisk Healer, og har hjulpet mange gjennom min karriere, forteller hun fornøyd.

Inger-Marie Lilleengen, diplom healer
Jeg har vært interessert i spådom siden begynnelsen av 80-tallet, forteller Inger-Marie Lilleengen og viser fram diplomet hun fikk for sin utdannelse innen holistisk healing. Foto: Susanne Skaug

Det er flere som har spådd henne lykke når hun går av med pensjon til neste år.
– Jeg gleder meg til å bestemme tiden og aktivitetene mine selv. Kanskje jeg tar opp igjen treskjæringskunsten, eller tar på meg flere healing-oppdrag. Vi får se hva tiden bringer. Hun lener seg tilbake i stolen og smiler, mens hun klapper sammen albumet med alle minnene i.

MELD DEG PÅ NYHETSBREVET VÅRT

Kommentarer