På Prindsen mottakssenter i Storgata tar tidligere rusmisbrukere malerkostene i egne hender

Tidligere brukere av Prindsen mottakssenter ville vise sin kjærlighet til de narkomane som bruker mottakssenteret i dag. På dugnad pusser de opp og maler rommene deres.

– Vi har fått vår egen lysegrønne maling å male rommene med, prindsengrønn heter den. Grønt er jo håpets farge, sier Heidi Hansen, aktiv i Rusmisbrukernes interesseorganisasjon og primus motor for prosjektet.

– Maledugnaden gir oss et fellesskap, sier Hansen. Allerede fra hun var ti år gammel begynte hun å drikke alkohol utenfor Lakkegata skole. Senere gikk det i sterkere stoffer. Helt til hun ble 30.

På fellesmøtet forteller hun at hun mistet motivasjonen flere ganger underveis i prosjektet, men at de andre pushet på. Dette ville de gjøre, og den 19. mai satte de i gang.

Jarle sto på gata i årevis

En av ildsjelene er Jarle. Når de ansatte på mottaket i dag ser han med en sparkel i hånda, sperrer de opp øynene og tror nesten ikke det er sant det de ser.

– Jeg sto på gata i årevis, solgte narkotika, brukte stoff og var i fengsel i åtte år. Men nå er det tre år siden sist jeg satte en sprøyte, forteller han.

En dag ble det nok også for han. Jarle orket ikke mer rus.

– Jeg brukte sprøyterommet i årevis. Her kunne jeg sette en sprøyte med heroin i trygge omgivelser. Her har jeg avruset meg. Og her har feltpleien stelt såra mine og gitt meg vaksiner, forteller han.

På kvelden kommer brukerne

I dag føler Jarle en takknemlighet overfor Prindsen. Den betaler han tilbake ved å møte opp fire-fem ganger i uken for å bidra frivillig med oppussingen. Først gjorde han grovarbeidet – tømte rommene for skap og interiør, vasket, sparklet, pusset og ryddet rommet på plass.

Alt må skje på dagtid, for på kveldstid er rommene i bruk igjen. Etter klokka 17 dukker det opp personer fra legevakten som ikke har et sted å bo den natten. Da må senga og møblene være på plass og malingen være tørket.

Rom oppkalt etter byråd Thorkildsen

Et av rommene er oppkalt etter Oslos byråd for eldre, helse og sosiale tjenester. Rommet skal hete Inga Marte Thorkildsen-rommet. Ut av vinduet til rommet ser vi hagen til Prindsen. På en bod i hagen henger et skilt: «Å injisere er å risikere», står det inskribert.

– Jeg er så imponerte over dere, sier Thorkildsen til dugnadsgjengen.

Da hun fikk vite at mottakssenteret ville oppkalle rommet etter seg, fant hun ut at hun måtte ta i et tak, selv om det kolliderte med gruppemøtet på Rådhuset.

– Jeg vil vise støtte til det folka her står for. De er ikke bare ofre, men jobber hardt for å fjerne skammen og skyldfølelsen. Her på Prindsen kommer narkomane i kontakt med folk som vil dem vel.

Hun har stor tro på innsatsen de nå nyktre frivillige legger ned.

– Fremtidens brukere vil komme til et sted som har blitt pusset opp med kjærlighet. Men det viktigste er å forbedre barnes oppvekstvilkår, for det er jo da alt trøbbelet starter, nesten hver eneste gang. Vi må hindre at folk skal behøve å bedøve seg på grunn av misbruk, sier Thorkildsen.

Jernia sponset malingen

I alt 17 rom skal brukerne male. Selve malingen sto Jernia i Torggata for.

– Da jeg spurte Jernia om de kunne sponse maling for oss, begynte de først å snakke om restmaling. Men da jeg fortalte at det dreide seg om 17 rom på ni til 12 kvadratmeter, som skulle males to ganger, ble de nok litt sjokkerte, forteller Heidi Hansen.

Jernvarehandelen stilte likevel opp, med 300 liter maling, som de tilpasset spesielt til stedet. Med den helt nye grønnfargen prindsengrønn. I tillegg har de sørget for alt det nødvendige utstyret: malerkoster, ruller, pensler, malerbrett, tape og sandpapir.

– Dagen før påske ringte Anne Karine fra Jernia meg og sa de sponset malingen, utstyret og sparkelen, sier Hansen.

Sluttet med rus etter bomben i regjeringskvartalet

En annen person med en sterk historie er Anita. Hun forteller at hun begynte å ruse seg som ung, da moren tvang henne til å ta abort. Hun sluttet med stoffer da bomba smalt i regjeringskvartalet i 2011.

– Da var det slutt. Jeg orket ikke mer. Jeg traff så mange som hadde mistet noen, og jeg fikk sånn medfølelse. Jeg grein og grein som jeg aldri har gjort før. Jeg fikset ikke lenger å bruke stoff. Den dagen ble vendepunktet for meg.

Ferdig til sommeren

Mari Kjølberg er institusjonssjef ved Prindsen mottakssenter. Hun forteller at i starten, i 2012, var det fullt på mottaket hele tiden. Nå er det lavere belegg.

– Jeg håper det betyr at flere har fått seg leilighet. Sånn ønsker vi det skal være, sier hun. I løpet av sommeren håper hun prosjektet er ferdig.

Are Lerstein avbryter Ole mens han maler og er tilsynelatende ikke imponert: – Har dere ikke kommet lenger enn detta, utbryter han. – Noen spiser vafler og diskuterer politikk, andre jobber», svarer Ole.