OSV Oslobiennalen
OSV. Oslos samlede verker, har Jan Freuchen, Jonas Hagli Major og Sigurd Tenningen kalt denne installasjonen på Økern. Objektene er hentet fra Oslo kommunes kunstsamlinger og består blant annet av en snile som har stått i en barnehage, et villsvin fra en skole. Samlingen vokser stadig. Foto: Morten Lauveng Jørgensen

Oslobiennalen er som byen – stenger aldri og gir deg kunst uten at du må gå på museum

Oslo har kunstverk ute som både er elsket og som skaper identitet til stedet de står, og kunstverk som skaper harme. I mai 2019 ble byen inntatt av Oslobiennalen.

Som verdens lengste biennale ønsker den å gi folk i gata muligheten til å oppleve kunst uten å måtte oppsøke museer.

En biennale er vanligvis en kunstutstilling som arrangeres hvert annet år. Det finnes hundrevis av biennaler rundt om i verden.

— Skiller oss ut med vilje

— De fleste biennaler rundt omkring varer i noen måneder. Vi i Oslobiennalen skal holde det gående i fem fulle år, sier Per Gunnar Eeg-Tverbakk.

— Vi skiller oss ut med vilje, og med det har vi fått mye oppmerksomhet fra kunstnere verden over, sier Eeg-Tverbakk som sammen med Eva Gonzalez-Sancho Bodero er kurator for Oslobiennalen.

Gunnar Eeg_Tverbakk
Kurator for Oslobiennalen, Gunnar Eeg-Tverbakk snakket engasjert om biennalens mange prosjekter. Foto: Morten Lauveng Jørgensen

Oslobiennalen har som mandat å synliggjøre kunst i byen. Prosjektene er mange og veldig varierte. Fra det bittelille, til det kjempestore.  De håper å kunne nå menneskene i byen med kunst som et tillegg til, eller som en motvekt, til reklamen.

Dildonissen i Gamlebyen

— Kunst som står ute påvirkes av omgivelsene. Dette har kunstneren ingen kontroll over. Slik skiller kunsten i det offentlige rom seg fra kunst på museer, forklarer Eeg-Tverbakk.

Når kunst plasseres ut, så påvirker den selvfølgelig de som bor eller bruker området. At det ikke alltid er enighet om at kunsten passer inn opplevde mange i Oslo da Paul Mccartys røde nisse ble avduket i Gamlebyen i 2017.

Statuen fikk kjapt tilnavnet Dildonissen, og mange i Gamlebyen mente at statuen aldri ville blitt tvunget inn i et vestkant-nabolag i bydel Frogner.

Oksestatuen
Asbjørg Borgfelts oksestatue er elsket av Torshovfolket. Den kraftig og virile oksen har blitt selve symbolet på Torshov. Foto: Morten Lauveng Jørgensen

Asbjørg Betty Borgfeldts Oksestatue på Torshov var også omdiskutert da den ble avduket i snøvær 1.mai 1929.

Men var det anstendig at en ung kvinne hadde laget den virile og kraftfulle oksen? Folk på Torshov tok imidlertid statuen til seg umiddelbart, og i dag står den som selve symbolet på bydelen.

En strøm av kunstopplevelser

På det tidligere kontoret til flere tidligere miljøvernministre i Myntgata 2, forteller Eeg-Tverbakk på inn og utpust om noen av kunstverkene som blir er eller blir å finne i Oslo i tida framover. Han blir godt sufflert av kommunikasjonsjef Hilde Herming.

Javier Izquierdo har laget en film om en film om en bok om en by. Filmen handler blant annet om Henning Carlsens filmatisering fra 1966 om Knut Hamsuns bok Sult, som kom ut i 1890.

Izquieros film viser at byen har gått igjennom store forandringer siden 1966. Blant annet er hele Vaterland, slik det var, forsvunnet.

Bøker forbudt

Knut Åsdam lager en film han rett og slett kaller Oslo. Der viser han byen i korte klipp. Planen er å bruke hele tidsrommet som Oslobiennalen varer på å lage filmen. Den vises blant annet på den store skjermen på Løren T-bane, og på Grønland Bazar. Hver femte dag kommer det et nytt klipp.

Boka Farenheit 451 av Ray Bradbury beskriver et samfunn hvor bøker er forbudt. Der lærer i stedet folk seg bøkene utenat og forteller til hverandre.

Boka har inspirert Mette Edvardsen til prosjektet Et bibliotek av levende bøker. Som et slags alternativ til lydbøker kan du her få møte et menneske som forteller deg boka.

— Møtene tar rundt en halvtime, og det ikke skuespillere som forteller. Mange synes dette er en flott opplevelse, mens noen synes at møtene blir for tette, sier Eeg-Tverbakk.

Vaterlandport Marcelo Cidade
Marcelo Cidades port kan både stenge ute, og invitere inn folk fra den andre siden. Foto: Morten Lauveng Jørgensen

På Grønland, mellom Smalgangen og Bussterminalen står en port. Denne porten er en del av Oslobiennalen. Den er laget av brasilianske Marcelo Cidade.

Porten deler byen, eller den kan stå åpen som en invitasjon til andre om å komme innenfor. Folk som passerer dette stedet lukker gjerne porten opp eller igjen.

Farlig klatrekunst

På 70-tallet dukket HMS-regler opp, og noen kunstverk som sto på lekeplasser i byen strøk på HMS-testen. Blant de mest kjente er Stegosaurusen, som var en klatreskulptur som sto i Torshovdalen.

Å la barn klatre på Stegosaurusens rygg var ikke trygt, ifølge de nye reglene. Og skulpturen måtte finne seg andre steder å stå. Sist ble den observert ute på en øy i elva Jølstra i Sogn. Der fikk den stå i fred for klatrende barn.

En annen skulptur var Siri Anker Aurdals bølgeskulptur på Trosterud skole. Etter 13 år med klager og krangling ble den fjernet som lekeapparat.

–Bølgeskulpturen skaper storm, skrev lokalavisa i Groruddalen den gang.

Forsvarerne av disse kunstverkene mente at industriproduserte lekeapparater fratok folk kunstopplevelser. Og gjorde at barn ikke fikk noe forhold til kunst, bare industriproduserte varer.

Kunstverk i det offentlige rom skaper identitet

— Det er generelt mye debatt og krangling når kunsten kommer, men når den har stått en stund knytter folk seg til den, sier kurator Silja Leifsdottir i norsk Billedhoggerforening.

Ett eksempel på dette er Christian Fredrik-monumentet på Eidsvolls plass som fikk, mye kritikk, men som nå er akseptert. Statuen ble avduket 17.mai i 2014.

Silja_leifsdottir
Oslobiennalen har mange prosjekter med stort potensiale for å nå ut til mange mennesker, mener kurator i Norsk Billedhoggerforening, Silja Leifsdottir

Leifsdottir forteller at da Norsk Billedhoggerforening ble dannet etter krigen, var det et stort behov for å skape en norske identitet. Norge ville ha helter på sokkel.

— Et slikt behov for monumenter kom også etter 22.juli. Jonas Dahlbergs mye kritiserte monument kom imidlertid etter min mening for raskt etter tragedien. Sårene var så dype og vonde etter 22.juli at Dahlbergs monument føltes alt for brutalt.

— Rosemonumentet som ble satt opp føltes riktigere. Om noen generasjoner, vil nok folk kunne ta Dahlbergs kunst til seg, sier Leifsdottir.

Norsk og lokal identitet

— Når kunsten blir synlig kan det oppstå eierskap til kunstverket, mener hun

Når vi skal beskriv det typisk norske, trekker vi fram norsk matkultur med gravlaks, geitost og lutefisk, og vi trekker fram skiløpere våre. Fra Lauritz Bergendahl til Therese Johaug.

— Vi er gode på litteratur, men like flinke har vi ikke vært til å gjøre den visuelle kunsten synlig. Veldig mye av den er gratis å se, men folk vet ikke hvor den finnes. Den henger på vegger, og får nesten ingen oppmerksomhet. Den når ikke ut til folk, sier Silja Leifsdottir

Hun mener at Oslo-biennalen har veldig viktig mandat, og har et stort potensial. Kunsten skal engasjere, provosere og mye til.

Leifsdottir mener at Oslo-biennalen har mange vanvittig gode prosjekter for å synliggjøre kunst for folk.

–Jeg tror at flere av prosjektene til Oslo-biennalen kan være gode til å synliggjøre kunst. Det hjelper ikke at folk vet hvor de finner kunsten, når de står utenfor huset, mens kunsten er der inne.

MELD DEG PÅ NYHETSBREVET VÅRT

Kommentarer