Ólafía Jóhannsdóttir levde blant de aller fattigste, de alkoholiserte og de prostituerte i Oslos slum

Med boken «De Ulykkeligste» (1916) løftet Ólafía Jóhannsdóttir noen av disse tragiske skjebnene inn i offentligheten og bidro til ny forståelse rundt hvorfor noen havner i fortvilte livssituasjoner.

Boken skapte, som man kan se for seg, en viss oppstand. Også utenfor Norges grenser. I København skrev et dagblad; «Les denne bok. Her er for en gangs skyld levende bilder av menneskeskildringer.»

Selv om Ólafía har et ettermæle som en dypt kristen og vever liten kvinne som tok seg av Christianias svakeste i flere år og selv bodde som fattig i blant dem, rommer livet hennes uendelig mye mer. Ólafía hadde før hun bosatte seg i fattige Smalgangen hatt en barndom på Island blant sosialt engasjerte mennesker. Hun reiste til USA, til Canada, England og København, jobbet med forsikring på Island, hadde internasjonale verv, mistet gudstroen i mange år, men fant den igjen midt i livet. Dette er historien om Ólafías liv i korte trekk, men la oss først begynne på Grønland, for å forstå hvilke menneskeskjebner hun forsøkte å hjelpe.

— Aldri har jeg sett noe så redselsfullt

La oss møte et par av dem hun beskriver i «De Ulykkeligste». Hun forteller for eksempel om Eli Johanssen, som hadde havnet på gaten etter å ikke lenger å orke og bo innstengt på et lite rom der det vanket unge gutter som drakk alt for mye. Hun var tverr og sur og hadde et mørkt blikk, forteller Ólafía, som ba henne bli hos henne og jobbe litt der.

Eli var vokst opp i et rent og ordentlig hjem med en alenemor. Faren ante hun ikke hvor var. Da hun fikk en stefar som drakk, drakk moren med han, og hjemmet raknet. Hun og lillebroren ble sendt på hvert sitt skolehjem, der hun fikk det godt. Etter at hun flytter inn hos Olafia blir hun en kveld voldtatt i egen seng av en gutt hun så vidt kjenner som klatrer inn gjennom vinduet.

«Aldri har jeg sett et menneske så forvandlet. Aldri har jeg sett noe så redselsfullt» skriver Ólafía i boken, om da hun finner Eli i sengen. Eli blir gravid og ender opp med å flytte sammen med voldtektsmannen. Han banker henne opp, men etter en stund kommer hun seg fri. Barnet, Roald, dør da han er halvannet år. Ólafía møter senere moren til Eli i Smalgangen, den en gang så sterke moren med det rene pene hjemmet, nå fortapt i fyll og fattigdom.

Sterk lesning selv i dag

Vi møter også Ruth, som Ólafía nøster opp livet til i detalj. Hun viser hvordan en ung jente, også hun oppvokst hos en alenemor, der moren etter hvert undertrykkes av en ny stefar, før Ruth selv forføres av en eldre, pen mann på cafeen der hun jobber og påføres syfilis. Ruth havner i fjerde etasje på Ullevål sykehus blant andre med samme sykdom, i smerte, fortvilelse og uten fremtidsutsikter.

Ólafías beskrivelser av sykdommen og Ullevål, av Ruths fysiske og psykiske lidelser, av skammen hennes, av morens skuffelse, er sterk lesning selv i dag, og ganske sikkert første gang den fattige selv fikk fremstå som et fullt og helt menneske i sin samtid. Ólafía lyttet til og fortalte kvinners historier, på en måte feminister et par generasjoner senere også skulle gjøre til sin metode for å vise frem det private, i forsøk på politiske konsekvenser.

De kvinnene Ólafía nøster opp livene til har på mange måter havnet i det vi i dag vil kalle fattigdomsfeller, der så å si hver lille sjanse til å komme seg vekk, gang på gang knuses. Ólafías sinne og fortvilelse over å se håp og innsats bli knust igjen og igjen, går som en råd tråd gjennom boken.

Hvem var Ólafía?

Ólafía var datter av sogneprest Johann Benediktsson og Regnheidur Sveinsdottir. Hun var født på Island, på øya Vidøy. Da faren fikk et prestekall østpå, ble «lille Loa» værende hos fru justisråd Sigrid Stephensen, fordi reisen var alt for tøff for et lite barn. Fru Stephensen visste ikke hva godt hun skulle gjøre for den lille jenta, og sang og lekte med henne og ga henne godterier fra skapet. «Ingen har noensinne tatt seg av meg som henne», sa Ólafía selv, i en biografi fra 1930.

Da Ólafía var fem år, kom moren og hentet henne, men Ólafía ville slett ikke reise fra fru Stephensen, selv om moren lokket med alt mulig godt. Det endte med at Gamle-Jon bar hennes ned til båten i en stor kappe, mens «fruen hennes» strøk henne over kinnet. I Reykjavik ble Ólafía boende en stund hos morens søster Torbjørg, som var jordmor og bodde samme med moren sin, Ólafías mormor.

Torbjørg var kvinnesakskvinne og skulle komme til å bety mye for Ólafía. Det ble bestemt at Ólafía skulle bli hos dem. Torbjørg hadde ønsket å adoptere et barn. Ólafía så ikke moren på 15 år. Men reiste til «fruen», Sigrid på Vidøy, hver sommer.

Orket ikke se andres lidelse

Allerede som barn ble hun svært ulykkelig når andre hadde det vondt. Å se andres lidelse var en ren pine. Hun lærte tidlig å lese hjemme, men klarte ikke å sitte stille på skolen. Etter å ha møtt på mange formelle hindre, endte hun likevel opp som Islands første gymnasiast. Den dype kristne barnetroen forsvant dessuten sakte, men sikkert, og som 14-åring var den helt vekk.

Så begynte reisen som til slutt skulle ende opp i Christiania. 29 år gammel reiste Ólafía til Danmark for å gå på Askhov folkehøyskole, og etter en periode ville hun videre til England. Men hun hadde så lyst til å se Norge og la reisen via Christiania. Her bodde hun på et hospits, «Herberget for unge Kvinder» i Keysers gate 5, der bestyrerinnen, fru Lorens, var medlem i Hvite Bånd, en internasjonal kristen avholdsorganisasjoner for kvinner. Ólafía meldte seg etter hvert inn.

Sympati for avholdssaken hadde hun hatt lenge, etter å ha sett fulle sjøfolk i slåsskamper og endog drap hjemme på Island. Bibeltimer foregikk på Herberget hver fjortende dag, men det meste gikk like fort inn som ut av øret hos Ólafía. Englandsreisen ble det aldri noe av. I stedet fikk hun jobb i et forsikringsselskap som sendte henne tilbake Island. Med på reisen fikk hun bibelord og velsignelser av vennene sine; «de skulle bare vite at det er egen kraft og visdom jeg stoler på», tenkte Ólafía.

Likevel, det var nettopp på reisen tilbake til Island hun følte seg så uendelig takknemlig at tanken på Gud snek seg tilbake, og hun begynte å tenke tilbake på barneårene med bibelhistorie og tro.

Ble med i Hvite Bånd-bevegelsen

Hjemme på Island hadde tante Torbjørg i mellomtiden startet «Islands Kvinnesaksforening» og blitt formann der. Ólafía ble raskt tantens høyre hånd. Selv startet hun opp Hvite Bånd på Island. For Hvite Bånd reiste hun både til New York og Toronto. På denne reisen, i 1887, møte hun både urinnvånere og afro-amerikanere, syriske flyktninger fra krigen mellom Tyrkia og Armenia, kjente predikanter og bekjente fra Hvite Bånd-bevegelsen, samt utvandrede islendinger.

I Boston traff hun en ung kvinne som skulle forandre livet hennes for alltid. Kvinnen jobbet i slummen i byen og tok med seg Ólafía dit. I Ólafías tanker ble denne kvinnen det «mest lysende eksempel på sann kristendom».

Den neste perioden reiste hun til England, var en snartur innom Christiania og Danmark, for deretter å returnere til arbeidet på Island. Under Hvite Bånds årsmøte i Edinburgh ble hun overtalt av frk. Martine Johannessen til å komme og arbeide i Norge. Samme høst, i 1900, kom hun til Norge, til Bergen, Arendal og Østfold, men ble samtidig svært syk.

• LES OGSÅ: Bymisjonær Laura Nadheim vandret i lugubre gater og hjalp jentene på strøket

Ga bort verdisakene sine

Hun reiste hjem til Island for å hvile ut, men det hindret henne ikke å hjelpe fylliker hjem, bære vann for de gamle og bistå de fattige i Reykjavik. Etter at tanten døde, ville Ólafía til England og Paris, men mellom der innom Norge for å betale gammel gjeld, som hun følte hun hadde til Hvite Bånd, fordi hun ble syk og måtte avslutte arbeidet. Atter en gang ble hun syk og lå utmattet til sengs i flere måneder, og der, i sin egen lidelse, ble det klart for henne at Gud ville hun skulle virke blant dem som trenge henne mest, for en synder er også den som «ikke gjør det gode».

Hun begynte å gi bort verdisaker, smykker, sølvbelter og et gullur. For slike ting, mente hun, ville bety at de fattige ville føle det som om hun var over dem. I 1908 tok hun fatt, i første omgang med å jobbe med de uheldige syfilis-syke på Ullevål sykehus sin beryktede fjerde etasje. Men snart flyttet hun ned til Lakkegata 21, som den gang var en falleferdig rønne, i en gate som var en rennestein. Her ville hun nå ut til dem hun ville hjelpe.

I etasjen under bodde søster Bagger og etter hvert Louise Salvesen, i samme ærend som Ólafía. I strøket var det både fyll og prostituerte og mye å gjøre for politiet. Men Ólafía hadde alle naboene bestemt seg for å verne. Hun fikk gå i fred. I perioder var hun selv nokså pengelens, med bare en liten lønn fra Hvite Bånd.

Byen med det store hjertet?

Hva slags Oslo var det Ólafía kom til, da hun kom til Christiania tidlig på 1900-tallet?

Hvis du bodde i Norge rundt år 1900, var du avhengig av familie og slekt dersom du trengte hjelp. Tilhørte du arbeiderklassen og var i jobb, var det ikke uvanlig at kolleger var rørende hjelpsomme med mat og penger. Folk bodde tett, på godt og vondt, og som Knut Kjeldstadli skriver i Oslo Bys Historie: Hørte du at Olsen slo kona, visste du at nå trenger Lina hjelp.

Fremdeles fantes knapt leger, og folk var avhengige av kjerringråd fra den gamle folkemedisinen, eller såkalte signekoner. Mange av disse holdt til i Konows gate i Gamlebyen.

I 1900 bodde det 227 000 mennesker i Oslo. Befolkningen var svært ung, akkurat som byen selv. Mange kom fra andre steder i landet på jakt etter jobb, utdanning, en kjæreste eller ektefelle.

Den kondisjonerte sangerinnen Lona Gulowsen Gyldenkrone uttalte til Aftenposten at «hovedstaden var oversvømt av provinsen, grepet av brautende, udannede oppkomlinger. Og så fælt «sproget» var blitt! Faktisk, mente hun, minnet det om en «usmurt Barnevogns irriterende Piben og Hvinen, slafsede Vokaler og Konsonanter.» Andre, som dikteren Rudolf Nilsen, ble umiddelbart glad i Oslo, som en by han mente tok imot alle med åpne armer.

Fattigdommen kunne være brutal

Ulikhetene mellom folk i byen var enorme. Fattig-Oslo var som en by under den offisielle byen. I enkelte områder av byen, som i Gråbeinsgårdene, i Lakkegata eller Jens Bjelkes gate var det så belastende å bo at det hindret folk i å få arbeid når de fortalte hvor de holdt til. Det var også konflikter mellom arbeiderklassen, som hadde fast jobb, og fattigklassen, som slet med dagsarbeid.

Men felles hadde de likevel dette: alle var fattige i forhold til overklassen.

Og fattigdommen kunne være brutal. På 1800-tallet ble fattige barn auksjonert bort som arbeidskraft på gårder. Etter rettssaker der bortauksjonerte barn døde av vanskjøtsel, ble dette forbudt i 1900.

Det kunne regne og snø innendørs i iskalde boliger. I Ekebergskråningen bodde folk i selvbygde plankeskur og rønner. En av grunnene var at stedene som da lå rett utenfor bykjernen, som Grønland, Enerhaugen, Sagene og Ekeberg, falt mellom to stoler; verken Christiania eller Aker kommune tok ansvar for dem.

Laget herberge for unge, ulykkelige kvinner

Det skulle ikke mye til for å havne i fattigdom. Om man ikke var født fattig, kunne en ulykke, fødsel, sykdom eller arbeidsløshet raskt lede deg ut i det. Det var så vanlig å være fattig, at man ikke skammet seg på samme måte som i dag. Mange av de fattigste var ugifte mødre. Fattige kunne bli arrestert og dømt til straffarbeid, og med fattigstøtte, mistet man stemmeretten.

For barn var det skoleplikt, men mange hadde ikke sko å gå i, og søsken byttet på de skoene man hadde, og disse gikk på omgang. Så fikk man juling på skolen fordi man ikke møtte opp hver dag. Sult gjorde det også vanskelig å tilegne seg kunnskap.

1912 ble et merkeår for Ólafía. Dette året var vinteren spesielt iskald, og unge, ulykkelige kvinner kom inn til Ólafía, flere av dem svært unge, flere gravide, forfrosne etter å ha vært ute natten gjennom. «Vi må få i stand et herberge for disse», tenkte Ólafía , og etter at hun selv og de andre i samme hus ble syke etter rotteangrep i huset, endte det med at de klarte, via lån og gaver, å kjøpe Langgaten 35 på Rodeløkka, som nytt hjem for dem selv og herberge for jenter.

Etter utgivelsen av «De ulykkeligste» fire år senere, kom det inn store penger fra private, og hun kunne kjøpe det mye større Sagveien 28, som i 1923 ble innviet som herberge.

Prostitusjon i Christiania

På 1800-tallet var sex før ekteskapet uakseptabelt. Det var også krav om trofasthet dersom man ble gift. Men disse tingene gjaldt i grunn bare jentene. For selv om prostitusjon var forbudt ved lov i 1842, anså man at menn måtte ha mulighet til å få utløp for seksuelle lyster før ekteskapet.

Derfor havnet de prostituerte likevel i et slags system, der de ble kontrollert av politilegen for sykdommer og måtte holde seg til bestemte deler av byen. De som ikke innordnet seg, fikk straff. Dette hykleriet var blant det som provoserte bohemene, blant dem Christian Krogh, som både skrev om og malte prostituerte Albertine.

Syfilis var samtidens store skrekk av en sykdom, like ond og dødelig for alle samfunnsklasser. Sykdommen rammet i stor grad prostituerte, men også gifte kvinner og hennes barn, dersom mannen hadde fått smitten. Det var derfor de prostituerte fra 1840 ble nødt til å gå den ydmykende veien til politilegen minst en gang i uken. Men fra 1888 opphørte ordningen. Bordeller ble forbudt i 1887.

Fra før å ha ansett de prostituerte som arbeidssky eller fornøyelsessyke, ble prostitusjon rundt 1900 anerkjent i form av sosiale forklaringer; som mangel på arbeid for jenter, urbanisering og industrialisering.

De prostituere som Ólafía traff i sin hverdag var stort sett vanlige jenter som av ulike grunner fant dette som eneste levevei. Mange hadde rett og slett kommet fra landet på jakt etter jobb, men fant ikke noen jobb og havnet av ulike årsaker i dette uføret.

Ólafía preger oss også i dag

Ólafía levde et rikt liv, og i siste fase, rikt på alle andre måter enn økonomisk. Stadig mer fast i sin tro, levde hun ut det kristne budskapet blant de som trengte henne mest, men mer enn bare å gi nødhjelp i hverdagen, løftet hun de fattiges livsvilkår ut og opp gjennom en bok, «De Ulykkeligste», som satte varige spor i andre samfunnsklasser.

Den kan med hell leses i dag også, for fattigdommen i dag er også, svært ofte, resultat av uheldige tilfeldigheter, sykdom, alkoholmisbruk eller arbeidsløshet.

I 1930 ble det ved Vaterlands bru reist en byste av Ólafía. Bysten ble fra 2004 plassert i Vaterlandsparken. 16. november 2003 ble Ólafíaprisen delt ut av tidligere president Vigdís Finnbogadóttir i kulturkirken Jakob.

Olafiagangen på Grønland i Oslo er oppkalt etter henne. Det samme er Olafiaklinikken.

Kilder:

• Aftenposten «Christiania. De elendiges hovdstad» 25.2.2011
• Forskning.no 22.7.2012
• Mirjam Devold (1930) De ulykkeliges venn. Hennes livsbillede i enkle trekk. Thronsen & co
• Ólafía Jóhannsdóttir (1916) De Ulykkeligste, Alb. Cammermeyers forlag
• Kildenett.no
• Knut Kjeldstadli (1990) Oslo Bys Historie, bind 5, Cappelen
• Store Norske Leksikon, snl.no
• Wikipedia

Ellers i denne serien:

• Boliginspektør Nanna Broch viste hvordan en rekke sosiale problemer hang sammen med bolignøden
• Bymisjonær Laura Nadheim vandret i lugubre gater og hjalp jentene på strøket