OL-deltager i ishockey, VM-deltager i bandy og tre ganger norgesmester i fotball. Du kommer ikke nærmere Supermann enn dét

Men Egebergs Ærespris, idrettens høyeste utmerkelse, fikk Torshov-gutten Frank Olafsen ikke.

Han er et av de aller største idrettstalentene Oslo har fostret, og da jeg var gutt var Frank Olafsen nummer to. Bare fattern var høyere på mi liste.

Fikk aldri Egebergs Ærespris

— Det journalister pleier å spørre meg om, er hvorfor jeg aldri fikk Egebergs Ærespris, sier Olafsen da vi besøker han hjemme på Abildsø.

-– Da pleier jeg å svare, at det vet jeg ikke, for jeg satt ikke i den komiteen, men jeg var i hvert fall innstilt fra tre forskjellige forbund. De som fikk prisen, hadde sikkert også fortjent den. Jeg får trøste meg med at jeg ser Ekeberg hjemmefra, og at det står Egeberg på postkassa til naboen, sier Olafsen.

Skeid-spilleren fikk i alt 18 landskamper i fotball, 12 i ishockey og 11 i bandy i en tid da landskampene ikke kom like tett som nå. Han har tre norgesmesterskap i fotball, og er seriemester en gang, han er norgesmester i ishockey for Hasle/Løren og har gode premier fra skirenn.

Lam fra halsen og ned

For Olafsen, som er født i 1944, tok livet en dramatisk vending i 2007.

— Jeg var på hockeytrening med veteranlaget dagen før, og helt ut av det blå falt jeg om hjemme. Jeg var alene, men fikk på et vis ringt en av hockeykameratene, og han forsto at noe alvorlig galt var fatt og ringte ambulanse og brannvesen, forteller idrettshelten.

Da Olafsen våknet opp etter hjerneslaget var han lam fra halsen og ned på venstre side. Det tok seks år med rehabilitering før han igjen kunne gå uten støtte.

— Jeg var den eneste

Aldri har han trent mer, aldri har en kamp kostet så mye vilje, og den varte mye lenger enn 2x45 minutter.

— Det var ikke trening, men rehabilitering, og det foregikk hele døgnet. Vi var 17 personer i en gruppe på Sunnås sykehus, og jeg var den eneste som kom meg tilbake på beina.

Var på null

Da vi forsøker med å argumentere for at han hadde et bedre utgangspunkt med sin idrettsbakgrunn, er han uenig.

— Jeg var like mye på null som alle de andre da vi startet på arbeidet med å komme tilbake. Den fordelen jeg hadde, var at jeg var vant til å gjennomføre treninger, og når vi skulle rehabilitere ga jeg meg aldri.

Kjente så vidt liv

— Første gangen jeg kjente et ørlite liv i den venstre tommelen skrek jeg noe stygt, av glede og overraskelse. Det var liv der inne! Et bitte lite liv. Jeg puttet tommelen inne i venstrehanda og slo med den friske handa for å vekke den lamme handa til live igjen.

Familien reddet ham

— Den eldste sønnen min kom hver dag på sykehuset, og da jeg begynte å kunne gå, jaget han meg opp trappene. Det gikk for så vidt greit, men nedover var verre for jeg hadde dårlig grep i rekkverket om jeg skulle snuble. Uten hjelp fra familien hadde jeg aldri kommet tilbake, sier Olafsen.

— Jeg tror også det er viktig å kunne se framover og å ha godt humør. Det hjelper deg på veien tilbake.

Et hjemmemuseum

Hjemmet hans på Abildsø er fullt av premier og minner fra idrettslivet. Som et lite museum. Hver pokal, medalje og bilde forteller en historie.

At Egebergs ærespris mangler på premiehylla, er ikke lenger vesentlig. Hvorfor skal Olafsen være mest berømt for det eneste han ikke har vunnet?

Her er mansjettknapper fra det engelske amatørlandslaget og her er visittkortet til Pelés personlige trener. Olafsen viser fram gamle og nye ishockeykøller, bandykøller og fotballstøvler, små pokaler, kongepokaler og VM-pokaler, medaljer, bilder, pins og de gode gamle skøytene.

Spilte i bandy-VM med hockeyskøyter

— Da jeg hadde vært med i OL i 1964 begynte jeg å satse mer på bandy. Jeg brukte de samme skøytene.

— Du spilte bandy-VM med hockeyskøyter?

—Ja, fotball og bandy er ikke så ulikt, og du trenger ikke bestandig flytte deg så langt, hvis du vet hvor du skal plassere deg på banen.

To kamper om dagen

Det ble i alt 1119 A-lagskamper for Skeid. Alle på det høyeste nasjonale nivå. Det som på den tiden het 1.divisjon.

Det var i en tid da sponsorene sto mer tilbake i kulissene enn nå, om det i det hele tatt var noen sponsorer.

For Olafsen kunne det være bandykamp på Gressbanen klokka ett på søndag, og hockeykamp klokka 18 på Jordal, samme dag.

Siden han hadde full jobb som selger ved siden av idretten, ble det noen ganger trangt om tiden.

De glade amatører

— Før en av fotballandskampene måtte jeg fortelle at jeg var på jobb på Rjukan og ikke rakk å komme til Ullevål stadion før klokka halv sju på kvelden.

Han peker på et bilde i en utklippsbok. To store fotballspillere i kamp om ballen på Ullevål stadion. Frank Olafsen og tyske Gerd Müller. Müller scoret 68 mål på 62 kamper for Vest-Tyskland. I bakgrunnen, på bildet, vokter Franz Beckenbauer, kapteinen på Vest-Tysklands lag, som ble verdensmestre i 1974.

Over neste side i utklippsboka står det: Mexico - Norge 4-0 i en overskrift fra Dagbladet. Den kampen fikk ikke Olafsen registrert av fotballforbundet, men Dagbladet hadde registrert at han var på banen, og kåret han til Norges beste spiller.

Det beste året

— 1965 var mitt beste år. Da giftet jeg meg, ble far for første gang, ble norgesmester i fotball med Skeid og nordnorsk mester i fotball med Harstad. Så vidt jeg vet er det ingen annen som har blitt norgesmester for en klubb og nord-norsk mester med an annen. Olafsen spilte på Harstad mens han var i det militære, og på den tida var ikke fotballen i Nord-Norge integrert med resten av landet.

— Torshov-gutta tok alltid toppfart

I 1966 sto han litt forundret og så at kun en håndfull av deltagerne i VM på ski hoppet lenger enn hans egen personlige rekord i Midtstubakken.

Frank Olafsen og kameratene tok gjerne med seg hoppskiene opp til Frognerseteren om vinteren. Derfra kunne de lett nå flere hoppbakker, og de avsluttet helst med et par hopp i Midtstuen.

Olafsens lengste hopp i den bakken var på 71 meter, og det var ikke før Bjørn Wirkola satte ny bakkerekord med 79,5 meter at noen strakk seg mye lenger ned i bakken under VM-rennet.

— Vi Torshov-gutta tok alltid toppfart, det er forklaringen på at ikke mange hoppet lenger enn meg.

Lille Olafsen bodde ved hoppbakken i Torshovdalen

Frank Olafsen vokste opp på Torshov. Først bodde familien i Krebs gate.

— Nedover den gata lærte jeg å sykle, men jeg hadde ikke lært hverken å stoppe eller svinge, så jeg gikk rett i muren ved Lilleborg skole.

Siden flyttet familien til Agathe Grøndahls gate, litt lenger opp på Torshov, og bodde like ved der hoppbakken i Torshovdalen lå.

Hva med Skeid i dag?

Du spilte for Skeid i klubbens storhetstid. Når du ser Skeid i dag, får du noen ganger lyst til å løpe ut på banen eller ta tak i ting som ikke går som det skal?

— Nei, jeg har i hvert fall ikke lyst til å løpe ut på banen! Jeg synes det er spennende å se hva de får til i Skeid, men vil ikke legge meg borti trening og taktikk. Det har jeg ikke noe med.

Den siste setningen kommer med ettertrykk, og er typisk for den gamle storspilleren. Han var i sin aktive karriere veldig langt unna å være en primadonna på banen. Han gjorde jobben sin som midtstopper og hadde liten trang til stikke seg frem utenfor banen.

Trente Morten Berre

Frank Olafsen trente Skeids guttelag i 1985. De kom til finalen i Norway cup, og på lagbildet kjenner vi igjen ikke bare Olafsen, men også elitespillerne Kim Larsen og Morten Berre.

Etter en lang karriere i norske og tyske klubber, er Morten Berre nå tilbake i Skeid, som assisterende trener under Tom Nordlie for A-laget. Olafsen lever videre på Abildsø, men Olafsens ånd lever videre i Skeid.